Plass for alle? [Podcast]

Da den første kommunale parken ble anlagt ved Ankerbrua i 1915 var det delvis som et forsøk på å møte problemer med fyll og løsgjengeri i området. Breddene ovenfor og nedenfor Ankerbrua var et yndet oppholdssted for lasaroner og andre som skapte uro og skremte både fastboende, ordensmyndighetene, fabrikkeiere og arbeidere i området. Håpet var at parkene skulle skremme vekk uønskede elementer ved å forskjønne området og la ”skikkelige” folk overta. Problemene forsvant imidlertid ikke av dette. På 1950-tallet ble det samme området utstyrt med et overbygd utkikkspunkt inntil den gamle parken. Dette ble etter hvert kjent og beryktet som Habben – et tilholdssted for sniffere. Habben ble revet, snifferne forsvant, men ikke problemene. På 2000-tallet har mange beboere bekymret seg for ulovlig narkotikaomsetning i området, og de mange rusmisbrukerne som fortsatt befolker deler av Akerselvas parker. At byens husløse og rusmisbrukere også har hatt behov for steder å oppholde seg er ikke så vanskelig å forstå. Mange har også tenkt på både lasaroner, sniffere og narkomane med omsorg og respekt snarere enn å se på disse menneskene som et problem som løses ved gjennom å presse dem ut – enten det nå er med gjerder, parker eller vakter.

Radioreportasje fra 1936 i NRK fra Oslo fra Nylands verksted [Podcast]

Radioreportasje fra Bjølsen Valsemølle [Podcast]

NRK Østlandssendingen på besøk på Bjølsen Valsemølle i 1980. Møllemester Jan Nettum intervjues av NRKs Bente Erlien, og han forklarer gangen i produksjonen.

Rasjonaliseringskontoret på Bakke Mølle [Podcast]

Blant dem som fikk kontor i Bakke Mølle da Spigerverket overtok var den nye rasjonaliseringsavdelingen. Rasjonaliseringsekspertenes inntog i norsk industri skjøt særlig fart etter 1945. Bevæpnet med stoppeklokker, tidsstudieskjemaer og teorier om masseproduksjon og vitenskapelig organisering og ledelse skulle de hjelpe norsk industri til å bli mer lønnsom og effektiv, og mindre sårbar i stadig økende internasjonal konkurranse. Rundt i produksjonlokalene i Nydalen og andre steder langs elva og resten av byen måtte arbeidere finne seg i å bli studert i detalj og målt og analysert mens de utførte oppgavene sine. Mange fikk hjelp til å organisere arbeidsoppgavene sine mer effektivt og på en mindre belastende måte, og mange møtte nye og strengere krav til effektivitet. Noen jobber ble overflødige.

Redskapsfabrikken [Podcast]

Redskapsfabrikken er den lave mursteinsbygningen midt i Nydalsbyen. Fiskars produserer fortsatt snøskuffer og spader her. Over den sørligste gavlen troner fortsatt en stor jernring med to store bokstaver: CS. Bygningen ble reist i mange etapper fra 1877. Spigerverket hadde ekspandert jevnt på østsiden av elva i over 20 år, og trengte nå et nytt fabrikkbygg. Her ble det samlet over 40 klippemaskiner for spiker som ble drevet av kraft fra elva. I 1912 startet Spigerverket egen produksjon av redskaper. En fabrikk lenger nede i elva, i gamle Bentsebrugs papirfabrikk, ble kjøpt og utstyr og folk flyttet til Nydalen. "Norges-spaden" ble et kjent varemerke. Etter hvert overtok redskapsproduksjonen hele bygningen mens spikerproduksjonen ble flyttet til stadig større og mer moderne lokaler. Etter at Spigerverket ble nedlagt i 1989 fortsatte spadeproduksjonen i regi av folk med fartstid på Spigerverket. Fiskars overtok eierskapet i 1991. I 2012 arbeidet 12-14 mann på gulvet med å produsere spader, snøskuffer og trillebårer i de samme gamle lokalene.

Remfabrikken [Podcast]

Norsk Lydskole startet i 1984 da det ble lov å starte nærradio i Norge. Siden har lyd- og lysteknikere for studio og scene blitt utdannet i den gamle Remfabrikken i Christian Kroghs gate rett ved Akerselva hvor dagens NISS holder hus. Remfabrikken var en av de mange fabrikkene som vokste seg store på å levere utstyr til industrien. Industrialiseringen forsterket seg selv på den måten.

Remfabrikken utdypende [Podcast]

Hvordan remmer kan bli storindustri? Se for deg en maskin i et hjørne av et stort fabrikklokale, eller i kjelleren, og tjue verktøy og apparater som skal drives av den ene maskinen. Kraften blir overført med akslinger og remmer. Remmer kunne gå fra en turbin i kjelleren helt opp til en vevstol på loftet, og tvers over rommet oppunder taket. Remmene holdt hjulene i gang i de tusen norske fabrikker. Og mange av dem ble lagd på Den Norske Remfabrikk ved Akerselva. Først i 2010 ble Remfabrikken lagt ned i Norge. Den var da eid av finske Metso, og hadde fabrikk på Kongsvinger som produserte transportbånd. Alt fra bagasjebånd på flyplassen til transportbånd i gruver, steinknuseverk, asfaltmaskiner osv. ble produsert der.

Ringnes bryggeri [Podcast]

En flott fabrikkpipe med en ring med store "R"-logoer står igjen som et godt synlig spor etter arnestedet for det som i dag er Norges største bryggerikonsern: Ringnes. Bryggeriet ble grunnlagt i 1876 av Amund og Ellef Ringnes og konsul Axel Heiberg. Amund sto for den tekniske ledelsen, mens broren Ellef tok seg av det merkantile. Begge hadde i årene før arbeidet i Christiania Bryggeri som lå i Maridalsveien 3. Ringnes tok tidlig i bruk moderne produskjonsmetoder med bl.a. vekt på laboratoriedrift i produktutvikling og kontroll. Satsing på markedsføring og merkevarebygging gjennom bl.a. sponsing av Nansens polferder og senere byggingen av Fram-museet gjorde Ringnes til et av de største ølmerkene. Fabrikken på Sagene ble stadig utvidet, og var produksjonssted for øl helt til 2001. Etter at Ringnes flyttet all produksjon til Gjelleråsen ble mye av bryggeriet revet for å gi plass til boliger, forretninger og kino. Noen av de eldste og mest karakteristiske fabrikkbygningene - og pipa - er bevart.

Rom for alt! [Podcast]

Dramaserien Hotell Cæsar har vært en av TV2s største suksesser og norsk TV-produksjons lengstlevende serie. Hotell Cæcar produseres i de tidligere verkstedhallene til Myrens Mekansike Verksted som la ned i 1988.

Sagene Skole, lydfil [Podcast]

Sagene skolekrets er gammel, opprettet i 1741. Den nåværende skolen som ligger på «Monseløkken» ved Beierbrua er noe yngre, men har etter hvert også nådd skjells år og alder. Første skolebygning stod ferdig i 1861. Med en hurtig voksende befolkning måtte skolen utvide allerede i 1880, en skole for barn både fra Sagene og Grünerløkka. I 1926 stod den nye skolebygningen ferdig, og i dag utgjør dette både barne- og ungdomsskole for omlag 520 elever.

Sannerbrua lydfil [Podcast]

Det var ved åpningen av Sannerbrua i 1917 at ordfører Carl Jeppesen kom med de berømte ordene om Akerselva; at den som burde være et smilebånd, var blitt til en rynke i byens ansikt. Dette har blitt tolket som startskuddet for arbeidet med å rense og parklegge Akerselva, men trolig var det de imponerende steinarbeidene og ingeniørkunsten i den nye brua som inspirerte Jeppsen: Han ville gjøre elva til en kanal med murte kanter og sementbunn! Arkitekten Oscar Hoff var senere arkitekten bak Ullevål Hageby. Utførelsen i både stål og granitt er interessant. Samtidig som det var en høyst moderne bru, fikk den også et norsk eventyruttrykk med sine monumentale bueganger. Oppå brua er det hugget sittebenker i granitten langs rekkverket. De sier «velkommen, vær så god og sitt». I nisjene under brua derimot, sees snirklete ornamenter i smijern. Etter sigende var disse ment å hindre løsgjengere og lasaroner i å søke nattely akkurat her.

Schous bryggeri [Podcast]

Et landemerke ved Nybrua der Grünerløkka starter er Schous bryggeri. Dette var et av byens ledende bryggerier, startet i 1821 av Christian Schou. Det lå først ved Fjerdingen i Chr. Kroghs gate, fra 1873 i Trondheimsveien 2. Bryggeriet ble fusjonert med Frydenlund i 1962, oppkjøpt av Nora i 1978, og nedlagt i 1982. Anlegget omdisponert til bl.a. Undervisningslokaler for BI. I dag rommer Scou-kvartalet bl.a. Oslo kommunes Kulturskole og Pop-senteret.

Seilduksfabrikken [Podcast]

Christiania Seildugsfabrikk fra 1856 er en av de flotteste fabrikkbygningene ved Akerlseva, med sin beliggenhet øverst på Grünerløkka. Øvre Foss er en av de fem naturlige fossene i Akerselva, og også her ble det tidlig anlagt møller og sager. Agers Mechaniske Værksted ble i 1842 den første industribedriften som i 1842 etablerte seg med nybygg på østsiden rett nedenfor fossen. Akers Mek flyttet til Holmen ved Pipervika for å satse på skipsbygging. Dette ga plass til den nye tekstilfabrikken. "Seildugen" ble oppført «etter engelsk mønster» med imponerende bygninger tegnet av arkitekt Peter Høier Holtermann. Nest etter slottet var Seildugsfabrikken den største bygningen «i Christiania og Omegn». Folk kom langveis fra for å beundre den.

Seilduksfabrikken utdypende [Podcast]

"Seildugen"var en tidsriktig fabrikk da den ble bygd i 1856; hele den norske skipsflåten gikk for fulle seil i handel og sjøfart, og Norge var en av verdens største sjøfartsnasjoner i perioden 1850-1914, før dampskipene overtok. Å lage store seil krevde enorme vevestoler og store lokaler. Til en fullrigger på denne tiden krevdes 1100 kvadratmeter seilduk! Etter hvert gikk «Seilduken» også over til å produsere andre varer som fiskeutstyr, garn, tau og sekker, samt håndklær og kluter til små og store husholdninger. Det store flertallet av fabrikkens ansatte var kvinner. Mennene var håndverkere eller formenn og kvinnene betjente maskinene. Ifølge beretningen «Vi på Seildugen» fra 1952 ble Seilduksfabrikken en gang betraktet som «en av de verste arbeidsplassene i byen». Forholdene ble imidlertid langt bedre utover på 1900-tallet. På det meste hadde fabrikken 920 ansatte (1908). I 1956 fremstilte spinneriet så mye garn at det kunne rekke til månen tjue ganger, men da så fremtiden ganske mørk ut. Det var stor overproduksjon av tekstilvarer i verden, og i 1960 ble produksjonen nedlagt. Nye eiere leide ut lokalene til private virksomheter som regnskapskontorer, småindustri, grossister, møbeltapetserere og en systue. Etter hvert kom flere kreative virksomheter inn – Westerdals reklameskole, Einar Granums Kunstfagskole og arkitektfirmaer. 1999 ble Seilduken valgt som lokale for sammenslåingen av Statens håndverks- og kunstindustriskole, Statens kunstakademi, Statens balletthøgskole, Statens teaterhøgskole og Statens operahøgskole, og i 2010 stod en komplett og samlet Kunsthøgskole i Oslo ferdig. Da åpnet dørene for 500 studenter og 200 ansatte som nå boltrer seg på 40 000 kvadratmeter. Med dette er Kunsthøgskolen i Oslo et av de største sentrene for kunst- og designutdanning i Nord-Europa.

Spigerverket [Podcast]

Når vi i dag står på Gullhaug Torg er vi i sentrum av det gamle Spigerverket som startet i 1853 og ble nedlagt i 1989. Den gang het plassen Bikkjetorget - kanskje fordi det var en vakthund her? Her sto nemlig vaktbua til Spigerverket, en lav murbygning med klokketårn midt på taket og vinduer hele veien rundt. Arbeidere og funksjonærer passerte vakta hver morgen og ettermiddag. Det var store porter inn til de ulike avdelingene - de store smelteverkshallene, valseverkene, redskapsfabrikken, spikerklipperiene. De fleste av disse hallene er revet. Den gamle redskapsfabrikken er bevart. Riksteaterets Osloscene er i en av de nyere bygningene fra 1960-tallet. Når vi ser mot øst kan vi forestille oss de store smelteverkshallene: De nye kontorbyggene med TV2s studioer lengst oppe i rekka har omtrent samme beliggenhet, retning og høyde. Ser vi sørover nedover elva ser vi betongkonstruksjoner i elva som er rester etter galvaniserimgsbyggene som lå over elva. Disse ble revet for å åpne opp elva og gi plass til nybygg.

Spigerverket - utdypende informasjon [Podcast]

Det var industrigründer Oluf Onsum som startet Spigerverket i 1853, samme år som han også startet Kværner i Lodalen. I Nydalen kjøpte han den gamle Lillo Sag med fallrettigheter. Blant tekstilindustri og kornmøller startet produksjon av varmsmidd spiker. År for år ekspanderte Spigerverket utover Nydalen med skrapstålsmelting, valsing og klipping av spiker og stift. Redskaper og jernbaneskinner kom også i produksjon. Fra 1920-årene ble det bygd et fullt jern- og stålverk med elektriske ovner. Nydalen ble et stort tungindustriområde bak høye gjerder, og Spigerverket ble et av Norges største industrikonsern. Spigerverket ble fusjonert med Elkem i 1972 og hadde datterselskaper og virksomheter over hele landet. Likevel ble Spigerverket lagt ned i 1989. Oslo kommune trengte nye områder å vokse på, og i Nordlandsbyen Mo i Rana måtte det store jernverket legge om driften etter mange tiår med underskudd. Skrapstål skulle ikke lenger smeltes i Oslo, men sendes til Mo i Rana. Nedleggelen av Spigerverket førte til store protester. Jern- og metallklubben i Oslo kjempet mot arbeiderne i Mo i Rana. Arbeiderpartiets Oslopolitikere kjempet mot sin egen industriminister. Arbeiderne okkuperte fabrikken, streiket og demonstrerte foran Stortinget. Men kampen om de 700 arbeidsplassene var tapt. Deler av produksjonen ble videreført og holdt det gående med en liten arbeidsstokk som drev spikerproduksjon helt til 2010. Fortsatt lages det spader, snøskuffer og andre redskaper i en annen av de opprinnelige Spigerverksbygningene. Men de 20 000 som har sitt daglige virke i Nydalen i dag jobber stort sett innen kultur og utdanning, IT eller andre kontorkrevende yrker.

Statuer og aluminiumsgryter [Podcast]

Poleszynski er mest kjent for arbeidet han gjorde for Gustav Vigeland. Flere av Gustav Vigelands skulpturer ble støpt på Kunst og metallstøperiet her i Øvre gate 7. Den største jobben Poleszynski gjorde var den store fontenen i Vigelandsparken. Da fontenen var ferdig veide den 16 000 kg. I 1912 begynte Ernst Poleszynski å lage aluminiumskasseroller. Før 1912 hadde Norge importert aluminiumskasseroller fra utlandet. Kasserollene ble så populære at han måtte leie et kjellerlokale på 300 kvadratmeter i Nedre gate 8 for å få plass til den store produksjonen. Bestillingene til aluminiumsfabrikken var økende og fabrikken fikk etterhvert et godt rykte. I løpet av 1. verdenskrig vokste arbeidsbesetningen fra 12 til 20 mann. Til å begynne fikk arbeiderne 50 øre per time. Etter første verdenskrig begynte fabrikken for fullt med å produsere kjøkkenutstyr som kasseroller, suppeøser og vannøser. Etterspørselen av aluminiumsredskaper var stor og Poleszynski ønsket å utvide bedriften. Det viste seg å være vanskelig med lokaler i Oslo og i 1922 kjøpte han derfor et fabrikklokale i Moss. Fabrikken fikk navnet Il-lo-van Aluminiumfabrikker, og ble eter hvert en del av Høyang Polaris / Hackmann. Kunst og metallstøperiet ble igjen i Øvre gate 5 og 7 frem til de 1969 flyttet til Ensjøveien 5. Kristiania Kunst og Metallstøperi eksisterer fortsatt. De gangene ”Sinnataggen” har vært stjålet og ødelagt har Kristiania Kunst-og Metallstøperi reparert den.

Tandbergs radiofabrikk [Podcast]

På volden vest for Brekkedammen, ved Maridalsvannets bredd, står en høyblokk og en lavblokk med en buet hall. Det er Tandbergs radiofabrikk som flyttet hit i 1951. Radiofabrikken hadde vokst stort i lokalene på Rodeløkka i etterkrigstiden. I disse årene skulle så godt som alle skaffe seg nye radioer. Tandberg ble et ledende merke. Den profilerte gründeren Vebjørn Tandberg var opptatt av rasjonell produksjon og velferd for arbeiderne. Radiosuksessen gjorde det nødvendig og mulig å bygge en helt ny fabrikk, og Tandberg bygde et mønsterbruk på Kjelsås.

Tandbergs radiofabrikk - utdypende [Podcast]

Den store produksjonshallen hos Tandberg hadde vinduer mot Maridalsvannet. Rundt fabrikken ble det anlagt park med skulpturer av Dyre Vaa. Garderober, kantiner og kontorer holdt høy standard. Det ble også bygd boliger rundt fabrikken på Kjelsås som både arbeidere og funksjonærer kunne ha råd til. I 1962 ble høyblokka tatt i bruk til nye laboratorier og utviklingsavdeling. Tandberg vant internasjonalt ry for gode produkter takket være stor satsing på produktutvikling, design og god kvalitet. I 1960-årene kom fjernsynets gjennombrudd i Norge, og nok en gang skulle Tandberg bli en norsk hovedleverandør til norske hjem. Det ble bygd nye fabrikker for fjernsynsproduksjonen bl.a. på Skullerud. Konkurrenten Radionette bygde en stor fabrikk i Sandvika. Etter 1970 ble fargefjernsyn det nye satsingsområdet. Her klarte ikke lenger Tandberg å lede an i den tekniske utviklingen. Den internasjonale konkurransen økte, og prisene ble presset ned. Både Tandberg og Radionette slet med økonomien med dyre fabrikkanlegg å nedbetale og fallende priser. De to selskapene ble fusjonert, uten at det hjalp, I 1978 gikk Tandberg konkurs. Likevel ble flere avdelinger av fabrikken drevet videre etter konkursen med nye satsingsområder. På Kjelsås fortsatte Tandberg Data å produsere dataskjermer og datalagringssystemer. Denne avanserte og vellykkede videreføringen av kunnskapen fra Tandbergs fjernsyns- og båndspillerproduksjon ble lagt ned på Kjelsås først i 2007. Da ble Høyblokka bygd om til boliger mens den opprinnelige fabrikken med lavblokk og buehall ble bygd om til en helt ny fabrikk av det norske medisinselskapet Axis Shield. Ved det hypermoderne fabrikkanlegget produseres et høyteknologisk nisjeprodukt utviklet i Oslo. Avansert analyseutstyr for blodprøver ble eksportert til hele verden.

Trehusbebyggelsen langs Maridalsveien [Podcast]

Oppe på vestre brink ligger en rad med fargerike trehus. Det er Maridalsveien 131-95, og følger vi rekka nedover, kommer vi til Griffenfeldts gate og Vøyenbrua. Rekken av gamle hus fortsetter på den andre siden av gata. Flertallet av disse husene er typiske eldre arbeiderboliger knyttet til Akerselva, oppført i første halvdel av 1800-tallet. Sagene fikk navn etter sagbrukene som lå ved alle fossene i elva, og her utnyttet også den tidlige industrien fossekraften.Lave trehus med bakhager og uthus forteller om en eldre boligkultur der næring og bolig ofte gikk i ett. En stor del av befolkningen hadde opprinnelig tilknytning til Aker eller «dalstroka innafor». Her i strøket kunne folk fortsette å drive håndverk, dyrke nyttevekster og holde husdyr, ved siden av lønnet arbeid ved elva. I 1859 kom en utvidelse av byens grenser, og forstaden Sagene ble innlemmet i Christiania kommune. I og med byutvidelsen ble murtvangen innført i dette området, det vil si at nye hus strengt tatt måtte oppføres i mur. Slik sett kan man relativt enkelt foreta en grovdatering; trehusene du ser er fra tida før 1859. Med mindre de er en del av byfornyelsen på 1980-tallet! Det var kanskje små og trange kår, men likevel menneskelige dimensjoner over det hele. På 1970-tallet var strøket dømt til «sanering», men takket være ildsjeler i velforeninger, Fortidsminneforeningen og Oslo Bys Vel fikk mange av husene stå som tidsvitner.

Utdypende - elva som kommunegrense [Podcast]

Akers Sparebank fikk et nytt stort tilbygg i 1883, en toetasjes pusset teglbygning hvor også kommunen kunne få mer plass til sin voksende administrasjon. Kommunens plassmangel førte mot slutten av 1800-tallet til ønsket om å kjøpe hele Sparebankens eiendom, men kommunen valgte å fortsette som leieboer. Den fikk enda bedre plass da Sparebanken oppførte sin tredje bygning på nabotomten nr. 1, med fasade mot elva. Det er et enda mer påkostet byggverk med fasade av rødbrun sandstein. Begge disse bygningene eksisterer fremdeles, men det eldste bank- og herredshuset bakenfor ble revet da Aker kommune oppførte sitt siste store herredshus på bakre del av tomten, mot Heimdalsgata. Det nye herredshuset i 8 etasjer med teglkledde fasader sto ferdig i 1941 og var tegnet av kommunearkitekt Greve. Det var bare første byggetrinn i et storstilt planlagt anlegg som etterhvert skulle fylle hele kvartalet. Mot Trondheimsveien og elva skulle det komme en utvidelse med et tårnbygg på hele 16 etasjer, og med en vakker park langs elvebredden. Men dette ble det ikke noe av. 1. januar 1948 ble Aker tvunget til å slå seg sammen med Oslo, og herredshuset ble kontorer for Oslo kommune. I mange tiår var det byplankontoret som holdt til her.

Utdypende Ny York [Podcast]

Nedre gate ligger innenfor det området som kalles Ny York. Ny York var en bydel som lå nederst på Grünerløkka. Området besto av mange små og tett bebygde og bebodde trehus. Navnet Ny York kom fordi bygningene i området vokste opp med "amerikansk fart" for å unngå murtvang som kom da Grünerløkka ble innlemmet i byen. Før Grünerløkka ble innlemmet i byen var det lite reguleringer og bolighusene var bygd i privat regi i tre. Det er ingen hus igjen fra den eldste bebyggelsen i Nedre Gate.

Utdypende om Ankerløkka [Podcast]

Høytorget fikk i 1882 en stadsvekt, hvor byens veier, måler og vraker kunne kontrollere at handelsvarer holdt riktig vekt. Det var et lite trehus i sveitserstil, som etter hvert utelukkende ble brukt til å veie høy. Så fikk torget en helt ny høyvekt i 1933, et flott moderne byggverk tegnet av byarkitekten. Det hadde den obligatoriske rotunden som var et kjennetegn på funkis-arkitektur med selvrespekt. Det inneholdt også «nødtørftsrum» – altså toaletter. En reportasje i Tidens Tegn fra 1932 forteller om den «store nye rotunde som indeholder både nøstørftsrum og en høivekt som man ikke engang har maken til på Moss. Det er et flott og imponerende bygg. Sokkelen er granitt og gesimsen laget av et granittlignende materiale.» Det kom stadig noe nytt og nyttig på Ankertorget. I 1938 oppførte kommunen en provisorisk ventehall for busspassasjerer, i påvente av en permanent «centralstasjon for rutebiler». Bussene overtok etter hvert hele både gassverktomten og Ankertorget, til de fikk ny terminal på Grønlands torg i 1975. Da ble neste hele torget byggeplass for Yrkesskolenes Hybelhus. Det skulle romme 446 hybler for enslige, 208 tomannshybler og 104 familieleiligheter, og om sommerne skulle det brukes til hotell. Men nybygget ble dyrt – Aftenposten meldte i 1975 at prisen vill bli 76 millioner kroner, eller 60 og 75 000 kroner pr seng. Finansieringen ble vanskelig, så stiftelsen som sto bak hybelhuset måtte be om tilskudd fra staten, fra bedrifter og fra kommuner over hele landet.

Utsikt fra Jerusalem bru [Podcast]

Mellom Treschows gate og Sandaker har det blitt spent en flott bru med navnet Jerusalem Bru. Dette var Sagenes tusenårsprosjekt, og den åpnet høsten 2011. Den er en del av sykkelveinettet fra Bestumkilen til Sinsen. Navnet stammer fra en husmannsplass og en tidligere papirmølle som lå på nedsiden av den nye brua, på LIlleborgs område. Fra Jerusalem Bru får vi for første gang god utsikt til Bjølsenfossens 17 meters fall, og kan se det en gang så flotte hageanlegget som hørte til Bjølsen Valsemølles direktørbolig. Hagen var bygd opp i tysk borgstil og med engelske naturparkforbilder. Her kunne man pleie møllas kunder med praktfull utsikt til fossen og det imponerende industrimølleanlegget som vokste fram etter 1884. I bygningene males fortsatt det meste av melet på Østlandet.

Vann - ressurskamp og miljø [Podcast]

Akerselvas rennende vann var av stor verdi for Oslo, som alle elver, av tre hovedgrunner: Rennende vann gir vannforsyning til mennesker og produksjon, rennende vann gir kraft, og rennende vann kan ta med seg avfall som sagflis, kloakk, fargestoffer og kjemikalier. Akerselva og Maridalsvannet skulle ha nok vann til alle disse oppgavene. Likvel ble det ofte uenighet mellom ulike brukere og behov. Når kommunen ledet stadig mer vann fra elva ut i rør til vannforsyning for byens befolkning ble det mindre kraft til drift av industrien. Når industriutslipp og kloakk forurenset elva ble det ulemper for byens befolkning - og farlig for dyrelivet i elva, som i lange tider har vært nærmest fraværende.