Da den første kommunale parken ble anlagt ved Ankerbrua i 1915 var det delvis som et forsøk på å møte problemer med fyll og løsgjengeri i området. Breddene ovenfor og nedenfor Ankerbrua var et yndet oppholdssted for lasaroner og andre som skapte uro og skremte både fastboende, ordensmyndighetene, fabrikkeiere og arbeidere i området. Håpet var at parkene skulle skremme vekk uønskede elementer ved å forskjønne området og la ”skikkelige” folk overta. Problemene forsvant imidlertid ikke av dette. På 1950-tallet ble det samme området utstyrt med et overbygd utkikkspunkt inntil den gamle parken. Dette ble etter hvert kjent og beryktet som Habben – et tilholdssted for sniffere. Habben ble revet, snifferne forsvant, men ikke problemene. På 2000-tallet har mange beboere bekymret seg for ulovlig narkotikaomsetning i området, og de mange rusmisbrukerne som fortsatt befolker deler av Akerselvas parker. At byens husløse og rusmisbrukere også har hatt behov for steder å oppholde seg er ikke så vanskelig å forstå. Mange har også tenkt på både lasaroner, sniffere og narkomane med omsorg og respekt snarere enn å se på disse menneskene som et problem som løses ved gjennom å presse dem ut – enten det nå er med gjerder, parker eller vakter.