"Seildugen"var en tidsriktig fabrikk da den ble bygd i 1856; hele den norske skipsflåten gikk for fulle seil i handel og sjøfart, og Norge var en av verdens største sjøfartsnasjoner i perioden 1850-1914, før dampskipene overtok. Å lage store seil krevde enorme vevestoler og store lokaler. Til en fullrigger på denne tiden krevdes 1100 kvadratmeter seilduk! Etter hvert gikk «Seilduken» også over til å produsere andre varer som fiskeutstyr, garn, tau og sekker, samt håndklær og kluter til små og store husholdninger. Det store flertallet av fabrikkens ansatte var kvinner. Mennene var håndverkere eller formenn og kvinnene betjente maskinene. Ifølge beretningen «Vi på Seildugen» fra 1952 ble Seilduksfabrikken en gang betraktet som «en av de verste arbeidsplassene i byen». Forholdene ble imidlertid langt bedre utover på 1900-tallet. På det meste hadde fabrikken 920 ansatte (1908). I 1956 fremstilte spinneriet så mye garn at det kunne rekke til månen tjue ganger, men da så fremtiden ganske mørk ut. Det var stor overproduksjon av tekstilvarer i verden, og i 1960 ble produksjonen nedlagt. Nye eiere leide ut lokalene til private virksomheter som regnskapskontorer, småindustri, grossister, møbeltapetserere og en systue. Etter hvert kom flere kreative virksomheter inn – Westerdals reklameskole, Einar Granums Kunstfagskole og arkitektfirmaer. 1999 ble Seilduken valgt som lokale for sammenslåingen av Statens håndverks- og kunstindustriskole, Statens kunstakademi, Statens balletthøgskole, Statens teaterhøgskole og Statens operahøgskole, og i 2010 stod en komplett og samlet Kunsthøgskole i Oslo ferdig. Da åpnet dørene for 500 studenter og 200 ansatte som nå boltrer seg på 40 000 kvadratmeter. Med dette er Kunsthøgskolen i Oslo et av de største sentrene for kunst- og designutdanning i Nord-Europa.