Thunes Mek. Værksted A/S

Thunes på Skøyen var i en årrekke kjent for sine lokomotiver, som den legendariske Dovregubben eller de mange røde el-lokene fra etterkrigstiden. Men Thunes var som en av landets største mekaniske industribedrifter også stor på annet industriutstyr til både kraftbransjen og treindustrien. Som en del av Kværner fra 1943 ble fabrikken på Skøyen etter hvert forlatt til fordel for samlokalisering av Kværnerbedrifter i Lier. Den særpregede fabrikken er et godt bevart landemerke på Skøyen ved trikkestoppet som fortsatt heter Thune.

Thune (Ingressbilde)

El-lokomotiv foran verkstedet på Skøyen, fra tidlig på 1960-tallet.

Teatermaler Jens Wangs femstilling av Thunes til Jubileumsutstillingen på Frogner i 1914 (Norsk Teknisk Museum) Teatermaler Jens Wangs femstilling av Thunes til Jubileumsutstillingen på Frogner i 1914 (Norsk Teknisk Museum) I de imponerende fabrikkbygningene fra ca. 1900 på Skøyen kan man fortsatt se et bumerke i fasadene: Et våpenskjold med tre hammere. De symboliserer smedhammerne til tre generasjoner Thune som utviklet familiebedriften fra en smie i Drammen til det som ble et av landets ledende mekaniske industriselskaper.

Tre generasjoner – fra Sogn via Trondheim og Drammen til Christiania og Skøyen

Thunes på Skøyen var Anders L. Thunes verk, bygd på arven fra sin far og farfar. Han var født i 1848 og døde i 1920 som en ledende skikkelse i Norges mekaniske industrimiljø. Han hadde i 1870 overtatt faren Halvor Thunes mekaniske verksted i Oslo, som han hadde startet i 1852 etter å ha gått i lære hos sin far, smedmester Anders Paulsen Thune i Drammen.

Halvor ThuneFoto: Oslo Museum<br>Foto: Oslo Museum
Halvor Thune
Halvor Thunes svennestykke, utstilt på Teknisk museumHalvor Thunes svennestykke, utstilt på Teknisk museumHalvor Thune (1818-1870) hadde i tillegg til lære hos faren hatt et praksisopphold i Skottland, lest teori og gått på David Arnesens tegneskole hvor han konstruerte et svennestykke på tegnebrettet så vel som i smia: En skrustrikke som i dag er utstilt på Norsk Teknisk Museum. For sin tid var dette en god utdanning som gjorde Halvor Thune godt rustet til å reise fra Drammen til Hovedstaden i 1851 for å starte for seg selv og kanskje overgå sin far.

Den første Anders Thune var født i små kår i Luster i Sogn i 1787, og hadde i ung alder seilt til Trondheim og kommet i smedlære på Bakklandet. Etter endt læretid under harde kår i seks år hos en streng smed gikk han sammen med en medlærling til fots sørover, hvor de endte i Drammen som smeder hos N.F.Kaas. I 1815 startet Thune for seg selv som smedmester i Drammen. Thune feiret derfor sitt 150-årsjubileum i 1965.

Andre generasjon: Thunes Mek. Verksted i Christiania

Rosenkrantzgt, 9 der Thunes verksted lå de første årene fra 1852 til ca. 1870, da naboene kjøpte ut den bråkete industribedriften. Her ca. 1910, da M.Thiis Kristiania Mineralvandfabrik holdt til i lokalene.Foto: Holmsen, Johannes / Oslo Museum <br>Foto: Holmsen, Johannes / Oslo Museum
Rosenkrantzgt, 9 der Thunes verksted lå de første årene fra 1852 til ca. 1870, da naboene kjøpte ut den bråkete industribedriften. Her ca. 1910, da M.Thiis Kristiania Mineralvandfabrik holdt til i lokalene.
Halvor Thune startet Thunes mek verksted i 1852 etter en litt omflakkende tilværelse i hovedstaden i et års tid. Det tok slutt da Thune kjøpte seg en tomt i Rosenkrantzgate nr. 9, hvor han bygde smie og bolig for sin lille men ekspanderende familie.

Verkstedet skulle komme til å ekspandere vel så mye, med stadig større oppdrag bl.a. for byens voksende bryggerinæring. Kjeler og panner for fargerier, bryggerier og brennerier ble spesialiteten til Thunes, store og kompliserte arbeider i kobber, naglet sammen ute hos de ulike kundene. Under den største leveransen til Frydenlunds Bryggeri på Bislet ble arbeidsstokken doblet til over femti mann.

Produksjonen i verkstedet var i hovedsak håndverkspreget og muskeldrevet. En stor dreiebenk i verkstedet ble drevet av håndkraft av læreguttene, arvingen Anders Lauritz var en av dem. Også valsing, hamring og klipping foregikk med håndkraft.

Toppen ble nådd i 1862 før en bankkrise rammet byen samtidig som de store industri- og bryggerimontasjene var gjennomført. Thune trengte nye produkter, men det tok noen år før bedriften klarte det neste teknologiske spranget over til dampkjeler og leveranser til den mer teknologiavanserte treforedlingsindustrien som vokste frem etter frislippet i treindustrien i 1860.

Tredje generasjon overtar: Fra håndverk til industribedrift

Anders Lauritz Thune (1848-1920), med sine mange ordner mottatt bl.a. for engasjementet rundt de store industriutsillingene i inn- og utland.Foto: Eyolf Soot (kunstner) / Oslo Museum<br>Foto: Eyolf Soot (kunstner) / Oslo Museum
Anders Lauritz Thune (1848-1920), med sine mange ordner mottatt bl.a. for engasjementet rundt de store industriutsillingene i inn- og utland.
Det ble tredje generasjon som fikk ta dette spranget. Halvor Thune ble syk og døde i 1870, bare måneder etter sin gamle far Anders. Da hadde Anders jr. i realiteten drevet bedriften en stund. Han hadde også et solid grunnlag fra lære i farens verksted og Arnesens tegneskole, og toppet farens utdannelse med eksamen fra Horten Tekniske Skole i 1868. Han hadde også flere studiereiser bak seg, og var full av ambisjoner for neste utviklingstrinn for bedriften, som skulle gå over mot dampteknologi.

Thunes anlegg i Vika, fotografert i 1932, 30 år etter utflyttingen.Foto: Wilse Oslo museum<br>Foto: Wilse Oslo museum
Thunes anlegg i Vika, fotografert i 1932, 30 år etter utflyttingen.
Anders L. Thunes ekspansive bedriftsledelse gjorde at den gamle smia i Rosenkratzgaten ble for liten. Naboene i dette finere strøket av byen bak universitetet og nær paradegaten Karl Johan syntes også det ble et for uflidd miljø rundt den gamle verkstedgården, og kjøpte ut Thune. Han skaffet seg nye lokaler i Vika, i Ruseløkkveien hvor han siden ekspanderte mot Bakkegata og Munkedamsveien i løpet av 1870- og 80-årene.

Dampmaskin fra 1890Foto: NTM T 243<br>Foto: NTM T 243
Dampmaskin fra 1890
Fabrikken i Munkedamsveien tok steget fra håndverk til industri, med dampmaskin installert i 1874, koksfyrt kupolovn for metallsmelting gjorde at Thunes kunne føye Jernstøperi til navnet. Den ekspanderende virksomheten hadde fortsatt kjeler og metallarbeider som et hovedprodukt, men fikk stadig mer avanserte maskiner og maskindeler på menyen.

Industriutstillingenes betydning

Anders L. Thune var stor tilhenger av industriutstillinger, og Thunes markerte seg en rekke ganger i de norske paviljongene, bl.a. i den store Parisutstillingen i 1889. Utstillingene ga markedsføring, men like viktig var de internasjonale kontaktene som bl.a. ga Thune viktige lisensprodukter som de britiske B&W-dampkjelene.Anders L. Thune var stor tilhenger av industriutstillinger, og Thunes markerte seg en rekke ganger i de norske paviljongene, bl.a. i den store Parisutstillingen i 1889. Utstillingene ga markedsføring, men like viktig var de internasjonale kontaktene som bl.a. ga Thune viktige lisensprodukter som de britiske B&W-dampkjelene.Anders L. Thune var en dynamisk industrileder som både ivret for samarbeid i norsk industri gjennom sitt vitke i Mekaniske Bedrifters Landsforbund (MVL). Han var også aktiv i deltakelse på de store industriutstillingene, som var viktige møteplasser for både salg av egne produkter, gjøre seg kjent med ny teknologi og innlede teknologisamarbeid med utlandske industrier. Allerede etter Stockholmsutstillingen i 1866 kom den unge Anders hjem full av inspirasjon til å få Thunes verksted til å satse på dampmaskiner. på 189-tallet var han med på å organisere flere utstillinger med fokus på elektrisiteten som den nye store teknologiområdet. Dette ledet Thunes over i produksjon av utstyr for vannkraftutbyggingen.

Internasjonale kontakter ble også viktige: Gjennom sine britiske kontakter fikk Thune bl.a. tilgang til å lisensprodusere kjeleprodukter fra den britiske giganten Babcock & Wilcox (B&W)

Flytting til Skøyen - store investeringer krever aksjeselskap

Fabrikken i landlige omgivelser på Skøyen, ikke lenge etter flyttingen i 1902.Foto: NTM T 127<br>Foto: NTM T 127
Fabrikken i landlige omgivelser på Skøyen, ikke lenge etter flyttingen i 1902.
Lokomotiv bygget i 1921 ved Thune, Foto: NTMLokomotiv bygget i 1921 ved Thune, Foto: NTMSist på 1890-tallet hadde bedriften vokst ut av plassen ved Ruseløkka, og var på jakt etter ny tomt. Skøyen noen få kilometer vestover like over bygrensen hadde etter Drammensbanens åpning i 1872 blitt et attraktivt sted også for industrietablering.

En av de tidlige forkjemperne for Drammensbanen hadde vært de to drammenserne Thune – farfar Anders og far Halvor. De rakk begge å registrere Stortingets vedtak om bygging, men ikke å se at ble ferdig i 1872 og fikk nettopp den effekten de hadde sett for seg for næringsutvikling langs banen. Skøyen var første stopp, og Frognerkilens Fabrik, senere NEBB, ledet an da den etablerte seg der i 1874. De skulle heller aldri oppleve at familiebedriften skulle bli en av landets ledende leverandører av nettopp jernbaneteknologi, med damplokomotiver og elektriske lokomotiver som spesialfelt.

Thune fant en tomt tvers over jernbanelinjen fra Frognerkilens Fabrik, og startet bygging av en moderne fabrikk i 1898. Året etter kom det store byggekrakket i Kristiania, som i Thunes tilfelle var heldig for fremdriften fordi det ble lett å skaffe både materialer og arbeidskraft. I 1902 sto anlegget ferdig. Det var Anders Thunes bror, arkitekt Jens Kristian Thune, som i kompaniskap med E. W. Thürmer fikk i oppdrag å tegne de karakteristiske fasadene og skorsteinene som kan sees den dag i dag på det som har blitt hetende Thune ved Skøyen.

Verkstedinteriør som viser dreiebenker og andre verkstedmaskiner og drivsystemene med akslinger og reimer fra dampmaskinen ned til hver arbeidsmaskin.Foto: Norsk Teknisk Museum NTM T 242<br>Foto: Norsk Teknisk Museum NTM T 242
Verkstedinteriør som viser dreiebenker og andre verkstedmaskiner og drivsystemene med akslinger og reimer fra dampmaskinen ned til hver arbeidsmaskin.
I 1902 ble Thunes omgjort til aksjeselskap, der Halvor Thune var hovedaksjonær mens andre industrieiere i Christiania som Ringnes og Langaard kom inn på eiersiden. Dette hadde Thune tenkt lenge, bl.a. etter at han hadde blitt bedre kjent med de store svenske industribedriftene og hvordan de var organisert for å ha nok kapital til ekspansjon og stabil drift. Med fabrikken på Skøyen var Thune blitt for stort til å kunne drives som familiebedrift.

Nye produkter

" rel="image">Vertikale flersylindrete høyhastighets dampmaskiner for bruk på kraftstasjoner. Av typen ">Foto: NTM T 84
Vertikale flersylindrete høyhastighets dampmaskiner for bruk på kraftstasjoner. Av typen "C 7" eller "C 8". Hjelpegeneratoranlegg fra kraftverk, drevet av to dampmaskiner fra Thune.
Thunes produktspekter økte stort på Skøyen, med vekt på stadig mer avanserte teknologiske løsninger for jernbane, kraftutbygging og industri. Papirmaskiner, treforedlingsutstyr, turbiner og rørgater var standard leveranser for Oslo-industrien som Kværner og Myrens, og Thune kastet seg inn i konkurransen med stort hell.

Lokomotiv bygget ved Thune i 1911 ved Østbanen, Foto: NTMLokomotiv bygget ved Thune i 1911 ved Østbanen, Foto: NTMFlyttingen til tomten ved jernbanesporet på Skøyen skulle mer enn noe annet symboliseres av overgangen til lokomotivproduksjon. Det første lokomotivet var bestilt av NSB før flyttingen, og siden ble det levert et stort antall damplokomotiver, inkludert det legendariske Dovregubben (som Thune hadde store problemer med, og forsmedelig nok måtte overlate til tyske Krupp å fullføre) til lange serier med elektriske lokomotiver på 1950-og 60-tallet i samarbeid med NEBB. Til sammen produserte Thune over 300 lokomotiver, dels i samarbeid med bl.a. Hamar Jernstøperi. Naboene på Skøyen, NEBB og Skabo, var også viktige partnere.

Foruten lokomotiver var fortsatt kjeleanlegg et hovedprodukt, stadig med B&W-lisenser som en trygg base.

Thune fikk store leveranser til papir- og celluloseindustrien i hele landet. Dette er en sluttbehandlingsdel av en papirmaskin, ukjent hvilken fabrikk, trolig ca. 1910-20.Foto: NTM T 73<br>Foto: NTM T 73
Thune fikk store leveranser til papir- og celluloseindustrien i hele landet. Dette er en sluttbehandlingsdel av en papirmaskin, ukjent hvilken fabrikk, trolig ca. 1910-20.
Det ble også levert maskineri for cellulose- og papirfabrikker fra en egen avdeling, med første levering til Hurum fabrikker i 1905. Store fabrikkanlegg ble senere levert til bl.a Finnland og Russland.

En av Thunes 116 turbiner fotografert i verkstedet før levering, en gang rundt 1910.Foto: NTM T 96<br>Foto: NTM T 96
En av Thunes 116 turbiner fotografert i verkstedet før levering, en gang rundt 1910.
På samme tid startet også de store kraftverksutbyggingene, og Thune opprettet en egen avdeling hvor han rekrutterte Waldemar Fougner til leder. Han var en av elevene til den legendariske turbinkonstruktøren Hans Stub som hadde blitt hentet til Kværner fra Drammens Jernstøperi, som Stub hadde bygd opp til å bli en ledende turbinleverandør. Strategien var vellykket – Thune etablerte seg raskt som en leverandør av gode turbiner.

Store dimensjonene over fordelingsrørene i et vannkraftverk. Ukjent kraftverk ca. 1906-1916Foto: NTM T 71<br>Foto: NTM T 71
Store dimensjonene over fordelingsrørene i et vannkraftverk. Ukjent kraftverk ca. 1906-1916
Det ble levert til sammen 167 turbiner med alt tilhørende utstyr av rørgater og tilslutninger i de hektiske kraftubyggingsårene frem til 1916, da denne delen av virksomheten ble overført til Kværner. Det ble et av de første tilløpene til samarbeid fremfor konkurranse, som det skulle bli mer av med nettopp Kværner etter hvert.

Jubileumsutstilling og verdenskrig

Den store utstillingen i Frognerparken i 1914 markerte Grunnlovsjubileet. Anders L. Thune var ansvarlig for den store maskinhallen, hvor hele den norske maskinindustrien ble mønstret. Thunes Verksted inntok midten av hallen med en imponerende papirmaskindel og en stor dampkjel med forseggjort finnish av hvitglasert teglstein. Over midtgangen var konkurrent og senere partner Myrens / Jajod.Foto: Oslo Museum<br>Foto: Oslo Museum
Den store utstillingen i Frognerparken i 1914 markerte Grunnlovsjubileet. Anders L. Thune var ansvarlig for den store maskinhallen, hvor hele den norske maskinindustrien ble mønstret. Thunes Verksted inntok midten av hallen med en imponerende papirmaskindel og en stor dampkjel med forseggjort finnish av hvitglasert teglstein. Over midtgangen var konkurrent og senere partner Myrens / Jajod.
Anders L. Thune var kjent som en stor utstillingsentusiast. Da jubileumsutstillingen på Frogner skulle planlegges var han sentral, og Thunes verksted ble en hovedutstiller. Før den svært populære utstillingen stengte høsten 1914 brøt første verdenskrig ut.

Krigen ga både vanskeligheter og muligheter. Kraftutbyggingene fortsatte i starten, og Thune fikk avtaler om lisensproduksjon av sveitsiske dieselmotorer. Den nye teknologiske krigføringen førte bl.a. til at Thune fikk kontrakt med marinen om bygging av ubåter. Det ble til og med gravd en kanal fra Frognerkilen til Thune for å forberede dette, men det ble aldri noe av ubåtbyggingen.  Etter 1917 forsvant også de russiske markedene.

Utsiktene for etterkrigsårene var usikre. For bedriften ble dette ytterligere forsterket av at Anders L. Thune trakk seg fra ledelsen etter nesten femti år i førersetet. Hans sønn Sverre Thune ble fjerde generasjon i ledelsen. Under hans ledelse gikk Thunes offensivt til verks for å møte de usikre tidene, som ventelig ville komme enda sterkere når krigen tok slutt.

Norsk Maskinindustri - Norges første konsern?

I 1917 ble Thune med på en offensiv som skulle ruste verkstedindustrien til å konkurrere om de mange oppdrag som ville komme i inn- og utland når verdenskrigen var slutt.

Et konsortium av investorer og bedriftsspekulanter lanserte konsernet Norsk Maskinindustri. Thune var invitert med fra start som en aksjeeier i selskapet, og selskapet på sin side kjøpte seg opp i Thunes. Slik ble en klassisk konserndannelse til, og ambisjonene var høye.

Noe kom ut av konserndannelsen: To lokomotiver fra konsernkameratene Hamar Jernstøperi og Thune ved åpningen av Dovrebanen i 1921. Foto: Berg, Karl August / Orkla Industrimuseum  <br>Foto: Berg, Karl August / Orkla Industrimuseum
Noe kom ut av konserndannelsen: To lokomotiver fra konsernkameratene Hamar Jernstøperi og Thune ved åpningen av Dovrebanen i 1921.
I første omgang inngikk Thunes og Hamar Jernstøperi i konsernet, og fra 1918 kom også Rosenberg verft i Stavanger med. Dette toppmoderne skipsverftet skulle sikre konsernet kontrakter til den gjenoppbyggingen av den krigsskadde flåten som ville komme etter krigen, og sikre underleveranser til Thune og en rekke andre mindre verkstedbedrifter som kom med i konsernet i løpet av 1918. Ikke alle var små heller: Kværner avga sitt datterselskap Kværner Ovnstøberi (senere Jøtul) til konsernet. Ferdighus- og trelastindustri inngikk også i konsernet. Konsernet kjøpte også aksjer i Fjeldhammer Brug og Fredrikstad Mek. Verksted, hvor også Myrens mek. var eier.

Målet med konsernet var effektiv styring, slagkraftig markedsføring og ordreinnhenting og rasjonell produksjon og felles innkjøp. Her var det mye å hente i en norsk industri som var preget av mange aktører som alle produserte alle deler til sine egne produkter, uten nevneverdig spesialisering eller distribuert delproduksjon og utveksling av underleverandørtjenester. Thunes hadde lang erfaring med det motsatte, med omfattende leveranser av standardiserte deler eksempelvis fra England til B&W-kjelene.

Det skal også nevnes at det i konsernets formålsparagraf inngikk et punkt som handlet om arbeidernes kår: Det var et uttalt mål at rasjonaliseringen og konsernsamarbeidet også skulle gjøre det lettere å skaffe arbeiderne nye, billige, sunne og tidsmessige boliger. Dette ble organisert i et eget boligselskap i konsernet.

Anders L. Thune hadde nok sett disse positive mulighetene i samarbeid og rasjonalitet, som den aktive organisasjonsmann han var. Han hadde gjennom organisasjonsarbeidet i MVL arbeidet for felles interesser i en industri preget av innbyrdes konkurranse. Han skal likevel ha vært langt mer skeptisk til konsernplanene enn sønnen, mest på grunn av timingen i de urolige krigstidene. Men han lot seg overtale, og det var til sist hans aksjepost i selskapet han hadde bygd opp som ble overført til konsernet i bytte mot konsernaksjer av usikker verdi, og satte konsernspekulantene inn i Thunes styre. Selv gikk han av dagen etter salget, og døde tre år senere etter å ha sett sine verste forutanelser bli bekreftet.

Mellomkrigskrisen ødelegger for konsernambisjonene

1920-årene var vanskelige, men det var ikke helt stopp: Dette Thunelokomotivet fra 1924 står utstilt på Norsk Teknisk Museum.Foto: Norsk Teknisk Museum NTM 21665<br>Foto: Norsk Teknisk Museum NTM 21665
1920-årene var vanskelige, men det var ikke helt stopp: Dette Thunelokomotivet fra 1924 står utstilt på Norsk Teknisk Museum.
Konserneventyret strandet ettertrykkelig etter få år. Etterkrigs-boomen som var grunnlaget for optimismen bak dannelsen uteble, og 1920-årene ble i stedet en kraftig økonomisk nedgangstid. Hvert selskap i konsernet hadde mer enn nok med å holde seg flytende på tilfeldig ordretilgang i innbyrdes konkurranse, og konsernet ble omstrukturert til et holdingselskap. Aksjekapitalen ble nedskrevet fra 32 millioner til 3,2 millioner, og gjelden til bankene var så stor at det etter 1922 i realiteten var bankene som styrte.

I 1926 var alle aksjene i Norsk Maskinindustri samt konsernets aksjeposter blitt bankens eie. Konsernet var historie, og Thunes hadde fått banken som hovedaksjonær.

På denne tiden var Thunes også sterkt redusert. Antall arbeidere var redusert fra over 500 på det meste til knapt 150. Store investeringer i maskinhaller til bl.a. ubåtbyggingen tynget finansene uten å gi de planlagte inntektene.
Finanskrisen rammet også statsbudsjettet, og førte til ordretørke på lokomotiver til NSB.

Arbeidere og funksjonærer på Thunes Verksted i 1929Arbeidere og funksjonærer på Thunes Verksted i 1929Arbeidskonflikter tiltok også mellom stadig sterkere fagforeninger og en gammelmodig bedriftsledelse. Særlig i A.L.Thunes lange direktørtid var Thune nok preget av en typisk partiarkalsk verkseierkultur med Thune som en respektert og vennlig men absolutt bestemmende leder. Han var progressiv for sin tid med sykekasser og stadig bedre arbeidstidsordninger. Det var også en gjensidig respekt mellom verkseieren og ingeniøren på toppen og de dyktige fagarbeiderne som alt var avhengig av. Utover på 1920- og 30 tallet ble imidlertid arbeidslivet stadig mer politisert og frontene hardere. Det var heller ikke slik at gode forhold i enkeltbedrifter var nok. Landsomfattende organisasjoner og solidaritet førte til landsomfattende konflikter. Stridene mellom LO og NAF rammet også Thunes direkte og indirekte gjennom at eksempelvis bestillinger fra streikerammede bedrifter ble kansellert.

Vaskemaskin fra ThuneFoto: Oftebro, Fredrik / Norsk Teknisk Museum <br>Foto: Oftebro, Fredrik / Norsk Teknisk Museum
Vaskemaskin fra Thune
Det skulle gå langt inn på 1930-tallet før pilene begynte å peke oppover igjen for Thunes. Da hadde også Sverre Thune trukket seg, og skipsreder Klaveness hadde blitt hovedaksjonær. Det hadde blitt tatt opp nye produkter som sildoljemaskineri, vaskerimaskiner og elektromagnetisk utstyr til gruveindustrien.

Konserntankene var heller ikke helt døde. Potensialet i samarbeid var stadig stort, og skipsreder Klaveness gjorde fremstøt i retning av tettere samarbeid med Kværner og Myrens Verksted. Dette endte med at Klaveness overdro sin aksjemajoritet til Kværners datterselskap Myrens Verksted i 1943. Denne konstellasjonen skulle komme til å vare, og med det Kværnerkonsernet ble til slutt er det lett å se at Anders Thune hadde rett: tanken om et storkonsern for mekanisk industri og skipsbygging var riktig tenkt, men timingen var dårlig. Med fasit i hånd kan man si at det var minst to tiår for tidlig ute.

Etterkrigsboom til sist

Lokomotiv EL 13 ble bygd mellom 1957 og 1966 i 37 eksemplarer på Thune på Skøyen.Foto: Norsk Jernbanemuseum, Jernbaneverket <br>Foto: Norsk Jernbanemuseum, Jernbaneverket
Lokomotiv EL 13 ble bygd mellom 1957 og 1966 i 37 eksemplarer på Thune på Skøyen.
Den uteblitte etterkrigsboomen etter første verdenskrig, kom i fullt monn etter at andre verdenskrig tok slutt i 1945. Ordrebøkene ble fulle av alle Thunes klassikere som dampkjeler, supplert med oljekjeler, og NSB gikk til store anskaffelser av nytt materiell, særlig da elektrifiseringen av jernbanen tok til. Det ble levert 41 lokomotiver av typen El11 mellom 1951 og 1964, og det kraftigere EL13 ble bygd i 37 eksemplarer mellom 1957 og 1966. Alle lokomotivene ble bygd på Skøyen, og utstyrt med elektriske motorer fra naboen NEBB.

Thune vaskemaskiner på rekke og rad i produksjonshallen på Skøyen i 1947Foto: Leif Ørnelund / Oslo Museum<br>Foto: Leif Ørnelund / Oslo Museum
Thune vaskemaskiner på rekke og rad i produksjonshallen på Skøyen i 1947
Mellomkrigsarbeidene med vaskerimaskiner og gruveutstyr ble også viktige geskjefter i en veksttid for både boligbygging og industri utover på 1950- og 1960-tallet. VAskemaskinene ble til slutt tatt ut i et eget datterselskap Thune Maskiner på Hamar.

Arbeidsstokken på Skøyen kom fort tilbake til gamle høyder meg 5-600 mann, og det måtte startes egen bedriftsskole for å skaffe nok faglært arbeidskraft. Det måtte også satses på boligbygging i stor stil for å kunne tiltrekke seg og holde på arbeidskraften.

Anlegget på Skøyen kunne omsider moderniseres og utstyres med mer moderne og rasjonelle maskiner. Konsernsamarbeidet med Myrens og Kværner førte til større spesialisering og rasjonell produksjon.

Eureka og farvel Skøyen

Disse tendensene fortsatte utover på 1960-tallet bl.a. i nabolaget på Skøyen. Skipsutstyrs- og pumpeprodusenten Eureka hadde også et produksjonsprogram som passet Thunes, og i 1969 fusjonerte de to selskapene til Thune - Eureka.

Eureka hadde på dette tidspunkt allerede bestemt seg for å forlate sine tilårskomne lokalet på Skøyen til fordel for et nytt anlegg på Tranby i Lier.

Thunes lokaler var langt større enn Eurekas, og dessuten satt opp med større og mer moderne haller og muligheter etter utvidelsene i 1918. Moderne og rasjonelle var lokalene likevel ikke, og i tillegg trakk eiendomsøkonomiske krefter også tungindustri bort fra det som ikke lenger var en industriell utkant av Oslo, men en attraktiv næringseiendom i hovedstadens bedre strøk.

Etter fusjonen lå det derfor i kortene at også Thunes skulle bli med på flyttelasset til Lier – enda et hakk nærmere opprinnelsen i Drammen. Flyttingen startet sommeren 1974, og i løpet av 1975 var all produksjon samlet i Lier.

Tranbyanlegget hadde også utvidelsesmuligheter som moderkonsernet Kværner så muligheter i for flere av sine selskaper. I 1987 var det Myrens Verksteds tur, som frigjorde den verdifulle tomten ved Akerselva ved å flytte til sine søsterbedrifter i Lier. 

Thune-navnet ble viderført på Lier som divisjon-/avdelingsnavn i kombinasjon med Eureka eller Myren, hvor primær leveransene til skogindustrien ble samlet. Etter 1990 ble konserndriften i Kværner preget av stadig større internasjonalisering, og mye av produksjonen forsvant gradvis fra Tranby.

I 1995 kjøpte Kværner den Canadiske skogindustriutstyrsprodusenten Hymac, og med det forsvant Thune, Eureka og Myren ut som navn, erstattet av Kværner Hymac. Bare tre år senere ble Hymac solgt igjen, da Kværner slet økonomisk etter en rekke store utenlandsoppkjøp.

Myren (Kamyr)- og Thune-tradisjonene fortsatte i Kværner Pulping & Energy, som Kværner i flere runder forsøkte å selge før det endelig lyktes i 2006. Den tradisjonsrike utstyrsteknologien sikret fortsatt Kværner en solid posisjon som leverandør til verdens skogindustri, men de fleste av divisjonens 2000 ansatte arbeidet i avdelinger utenlands. Teknologi og ordretilgang gjorde divisjonen attraktiv, og innbrakte til slutt over 2 mrd kroner til Røkkes Aker Kværner. Det ble finske Metso som overtok den norske tradisjonsrike skogindustriutstyrsproduksjonen. I dag finnes sporene etter Thunes,  Eureka, Myrens og Kværner fortsatt i det som i dag er Aker Solutions på Tranby. Det ble spesilasiering på offshoreteknoligi som ble værende i Lier.

Bygningene på Skøyen er godt bevart og i bruk som bl.a. bilforretninger og møbel- og interiørbutikker i tillegg til kontorer.

Tekst: Dag Andreassen, Norsk Teknisk Museum


Thune Maskiner Hamar

Thune på HamarFoto: Thune Produkter<br>Foto: Thune Produkter
Thune på Hamar
Thune var sammen med Hamar Jernstøperi landets eneste lokomotivprodusent. Disse to bedriftene konkurrerte og samarbeidet i perioder helt frem til 1939, en periode som selskaper i samme konsern.

Etter andre verdenskrig var samarbeidet opphørt, men Thune fikk et brohode i Hamar likevel med datterselskapet Thune Maskiner.

Dette forble en liten men allsidig produksjonsbedrift i Kværnerkonsernet til langt ut på 1990-tallet, da det ble kjøpt ut av Kværner og drevet videre som familiebedriften som i dag heter Thune Produkter.

Thunes Verksted og Jernstøperi i Vika

Utsikt fra Victoria Terrasse ned mot Thunes fabrikkanlegg i Ruseløkkveien ved en festlig anledning en gang rundt 1900Foto: Oslo Museum<br>Foto: Oslo Museum
Utsikt fra Victoria Terrasse ned mot Thunes fabrikkanlegg i Ruseløkkveien ved en festlig anledning en gang rundt 1900
Anders L. Thune flyttet familiebedriften fra Rosenkrantzgaten 9 til nye lokaler i Vika, på tomten som i dag rommer Kommunenes hus. Her ble Thunes utviklet fra håndverksbedrift til industri, med gradvise utvidelser fra den første eiendommen i Ruseløkkveien til fabrikken hadde fasader mot både Munkedamsveien og Bakkegata. I løpet av 20-30 år vokste fabrikken ut av plassen og måtte flytte til langt større lokaler på Skøyen. All produksjon i Vika opphørte i i 1903.

Grunnlagt: (1815) 1852

Avviklet: 1976 (1995)

Antall ansatte: 600 (1914 / 1960)

Adresse: Drammensvn. 130

Kilde: Thunes mekaniske værksted, 1965 (Yngvar Hauge) / Aftenposten Arkiv / Illustrert norsk næringsleksikon bind 1, 1957;