28. Feb 2013 Alfa skofabrikk, Brandbu [virksomhet]

11. Feb 2013 Vøienvolden, lydfil utdypende [Podcast]

Vøienvolden, en fredet plett, ligger forsiktig tilbaketrukket i Maridalsveien 120. Dette er Oslo bys vakreste, best bevarte - og mest komplette løkkeanlegg. Hele anlegget er fredet. Rundt tunet ligger rødmalte trebygninger og en steinkjeller for potet. De eldste husene har røtter tilbake til begynnelsen av 1700-tallet. Løkkeanleggets historie strekker seg tilbake til 1683 da Borgermester Bergman fikk eiendommen av Kongen for en «møye» - altså et slit - han hadde hatt til byens beste. Fra 1830 ble familien Udnes eier av Vøienvolden, og eiendommen forble i denne families eie til siste eier testamenterte Vøienvolden til Fortidsminneforeningen som gave mot at eiendommen ble holdt åpen for byens befolkning. I 1917 ble eiendommen totalt restaurert av arkitekt Magnus Poulsson. I dag drives Vøienvolden av lokalavdelingen i Fortidsminneforeningen, avdeling Oslo og Akershus. De har selv kontor i sidefløyen der - og arrangerer blant annet bygningsvernkurs, bygningsverndag, bydelsdag og det populære arrangementet Gammeldags jul. I tillegg drives det utleie her. Den istandsatte potetkjelleren kan leies til seminarer og markeringer. Blant faste leietakere her, finnes blant annet Naturvernforbundets avdeling av Oslo-Akershus - og firmaet for gamle tre- og bygningsdetaljer; Gamletrehus.com.

11. Feb 2013 Vøienvolden, lydfil [Podcast]

Et av de best bevarte gårdsanleggene fra 1700-tallets nære bymark er Vøienvolden. Fortidsminneforeingen eier og driver gården som ble fredet i 1941.

11. Feb 2013 Vulkan jernstøperi og mekanisk verksted [Podcast]

På gavlveggen på Dansens hus står det AA - initialene til ingeniør Aksel Amundsen som startet Vulkan mekaniske verksted og jernstøperi i 1873. I begynnelsen lå Vulkan i Brenneriveien, litt nedover elva. Etter 1900 overtok Vulkan nabotomten i nord av Bagaas Brug som hadde drevet bl.a. sagbruk, teglverk, tresliperi, møbelfabrikk og sementfabrikk.Vulkan spesialiserte seg på produksjon av stålbroer og hadde blant annet store leveranser til jernbanen. De leverte også konstruksjoner til bygg, bl.a. kuppelen til Colosseum kino. Produksjonen ved Akerselva ble nedlagt på slutten av 1950-tallet da betongbroer overtok for jernbroer. Vulkan fortsatte som eiendomsselskap, og leide ut fabrikkhallene til ulike leietakere. Deler av verkstedhallene ble i 1995 omgjort til idrettshall av Oslo kommune. Øvrige deler har bl.a. vært brukt som verksteder for Riksteatret og Riksutstillinger. Nå blir det kompakte industriområdet mellom Maridalsveien og Nedre Foss utviklet med spennende kontraster mellom den gamle industriarkitekturen og moderne arkitektur og nye funksjoner. Vulkan blir gjenskapt som en moderne bydel med kultur, utdanning, mathall og boliger og park ved elva. Inne i en av de gamle verkstedhallene har Kolsås Klatreklubb en av byen største innendørs klatrevegger.

11. Feb 2013 Ved Nedre Foss Mølle [Podcast]

Dikt av Haakon Bull- Hansen lest av Rolf Søder 27.5.1986.

11. Feb 2013 Vaterland - utdypende [Podcast]

«Watterland» Bydelen Vaterland ble til i skiftet mellom den gamle byen Oslo under Ekeberg, og etableringen av den nye byen Christiania bak festningen i 1624. Akerselvas munning var fuktig og leirete. Slam fra elva og sagflis fra sagbrukene lenger opp, dannet et langgrunt, vasstrukkent landskap som hollendere og tyskere på et tidlig tidspunkt i byenes historie kalte Watterland i betydningen «vannlandet». Området var åpent, flatt og nær havnen, egnet til å oppmarsjere bordstabeler med plank fra sagbrukene, etter hvert som trelasten var klar for utskiping. Bruas betydning Vaterland har aldri vært et typisk industristrøk. Elva renner flatt her og har derfor vært mer av en fraktåre enn en kraftåre. På 1600-tallet ble Vaterland en raskt voksende forstad til Christiania etter byggingen av Vaterlands bru i 1654. Trafikken østfra inn til byen gjorde det lønnsomt å etablere vertshus og losjier med varierende tjenesteytelser, deriblant bordeller. Et annet dominerende innslag var «høkervirksomheten» utover på 1700-tallet, det vil si handel med bønder i mer eller mindre lovlige former. Mange av høkerne slo seg opp. Men befolkningen ellers bestod til dels av dagarbeidere, trelastkjørere og sjømenn, - det såkalte filleproletariatet som på ingen måte var i posisjon til å ta seg borgerskap innenfor byens grenser. Høkere og bondehandel Høkere var kjøpmenn med begrensede handelsrettigheter i forhold til byens borgere, altså en slags annenrangs borgere. Likevel var det flere i Vaterland som slo seg opp i detaljehandel med bøndene. Til byborgernes store irritasjon utgjorde høkerne ofte et fordyrende mellomledd før varene nådde selve byen, men diverse regulerende tiltak kunne ikke hindre denne gruppens økonomiske suksess. Stadig flere standsmessige byhus med store gårdsrom poppet opp. De var oppført i utmurt bindingsverk på dansk maner, til forveksling lik husene inne i Christiania. I Brugata og i dagens Stenersgate kan man fortsatt se noen husvegger fra denne perioden. Bøndene kunne ta inn her, vanne hestene og få losji for natten, samtidig som de handlet med innehaveren. Som regel var det også brennevinsutsalg tilknyttet bondehandelsgårdene, noe som kunne få ulykksalige konsekvenser for bøndene, som ikke rent sjelden ble utsatt for «bondefangeri»: Bondefangeri Bønder, og sjøfolk, folk som kom utenfra og ikke var kjent på stedet, kunne fort havne i lumske klør i Vaterland. Enten de tok seg hit på egen hånd, eller de ble lokket til strøket med løfter om billig brennevin og dameselskap, kunne mang en byfarer risikere å våkne opp neste morgen i fyllearresten på Grønland politistasjon, uten penger og klokke, og med medtatte klær. Begrepet bondeanger stammer fra slike situasjoner, der en person angrer dumheter, særlig begått i beruset tilstand. Ikke lystig å komme hjem til bondekona, ribbet for mynter og verdisaker.

11. Feb 2013 Vann - ressurskamp og miljø [Podcast]

Akerselvas rennende vann var av stor verdi for Oslo, som alle elver, av tre hovedgrunner: Rennende vann gir vannforsyning til mennesker og produksjon, rennende vann gir kraft, og rennende vann kan ta med seg avfall som sagflis, kloakk, fargestoffer og kjemikalier. Akerselva og Maridalsvannet skulle ha nok vann til alle disse oppgavene. Likvel ble det ofte uenighet mellom ulike brukere og behov. Når kommunen ledet stadig mer vann fra elva ut i rør til vannforsyning for byens befolkning ble det mindre kraft til drift av industrien. Når industriutslipp og kloakk forurenset elva ble det ulemper for byens befolkning - og farlig for dyrelivet i elva, som i lange tider har vært nærmest fraværende.

11. Feb 2013 Utsikt fra Jerusalem bru [Podcast]

Mellom Treschows gate og Sandaker har det blitt spent en flott bru med navnet Jerusalem Bru. Dette var Sagenes tusenårsprosjekt, og den åpnet høsten 2011. Den er en del av sykkelveinettet fra Bestumkilen til Sinsen. Navnet stammer fra en husmannsplass og en tidligere papirmølle som lå på nedsiden av den nye brua, på LIlleborgs område. Fra Jerusalem Bru får vi for første gang god utsikt til Bjølsenfossens 17 meters fall, og kan se det en gang så flotte hageanlegget som hørte til Bjølsen Valsemølles direktørbolig. Hagen var bygd opp i tysk borgstil og med engelske naturparkforbilder. Her kunne man pleie møllas kunder med praktfull utsikt til fossen og det imponerende industrimølleanlegget som vokste fram etter 1884. I bygningene males fortsatt det meste av melet på Østlandet.

11. Feb 2013 Utdypende om Ankerløkka [Podcast]

Høytorget fikk i 1882 en stadsvekt, hvor byens veier, måler og vraker kunne kontrollere at handelsvarer holdt riktig vekt. Det var et lite trehus i sveitserstil, som etter hvert utelukkende ble brukt til å veie høy. Så fikk torget en helt ny høyvekt i 1933, et flott moderne byggverk tegnet av byarkitekten. Det hadde den obligatoriske rotunden som var et kjennetegn på funkis-arkitektur med selvrespekt. Det inneholdt også «nødtørftsrum» – altså toaletter. En reportasje i Tidens Tegn fra 1932 forteller om den «store nye rotunde som indeholder både nøstørftsrum og en høivekt som man ikke engang har maken til på Moss. Det er et flott og imponerende bygg. Sokkelen er granitt og gesimsen laget av et granittlignende materiale.» Det kom stadig noe nytt og nyttig på Ankertorget. I 1938 oppførte kommunen en provisorisk ventehall for busspassasjerer, i påvente av en permanent «centralstasjon for rutebiler». Bussene overtok etter hvert hele både gassverktomten og Ankertorget, til de fikk ny terminal på Grønlands torg i 1975. Da ble neste hele torget byggeplass for Yrkesskolenes Hybelhus. Det skulle romme 446 hybler for enslige, 208 tomannshybler og 104 familieleiligheter, og om sommerne skulle det brukes til hotell. Men nybygget ble dyrt – Aftenposten meldte i 1975 at prisen vill bli 76 millioner kroner, eller 60 og 75 000 kroner pr seng. Finansieringen ble vanskelig, så stiftelsen som sto bak hybelhuset måtte be om tilskudd fra staten, fra bedrifter og fra kommuner over hele landet.

11. Feb 2013 Utdypende Ny York [Podcast]

Nedre gate ligger innenfor det området som kalles Ny York. Ny York var en bydel som lå nederst på Grünerløkka. Området besto av mange små og tett bebygde og bebodde trehus. Navnet Ny York kom fordi bygningene i området vokste opp med "amerikansk fart" for å unngå murtvang som kom da Grünerløkka ble innlemmet i byen. Før Grünerløkka ble innlemmet i byen var det lite reguleringer og bolighusene var bygd i privat regi i tre. Det er ingen hus igjen fra den eldste bebyggelsen i Nedre Gate.

11. Feb 2013 Utdypende - elva som kommunegrense [Podcast]

Akers Sparebank fikk et nytt stort tilbygg i 1883, en toetasjes pusset teglbygning hvor også kommunen kunne få mer plass til sin voksende administrasjon. Kommunens plassmangel førte mot slutten av 1800-tallet til ønsket om å kjøpe hele Sparebankens eiendom, men kommunen valgte å fortsette som leieboer. Den fikk enda bedre plass da Sparebanken oppførte sin tredje bygning på nabotomten nr. 1, med fasade mot elva. Det er et enda mer påkostet byggverk med fasade av rødbrun sandstein. Begge disse bygningene eksisterer fremdeles, men det eldste bank- og herredshuset bakenfor ble revet da Aker kommune oppførte sitt siste store herredshus på bakre del av tomten, mot Heimdalsgata. Det nye herredshuset i 8 etasjer med teglkledde fasader sto ferdig i 1941 og var tegnet av kommunearkitekt Greve. Det var bare første byggetrinn i et storstilt planlagt anlegg som etterhvert skulle fylle hele kvartalet. Mot Trondheimsveien og elva skulle det komme en utvidelse med et tårnbygg på hele 16 etasjer, og med en vakker park langs elvebredden. Men dette ble det ikke noe av. 1. januar 1948 ble Aker tvunget til å slå seg sammen med Oslo, og herredshuset ble kontorer for Oslo kommune. I mange tiår var det byplankontoret som holdt til her.

11. Feb 2013 Trehusbebyggelsen langs Maridalsveien [Podcast]

Oppe på vestre brink ligger en rad med fargerike trehus. Det er Maridalsveien 131-95, og følger vi rekka nedover, kommer vi til Griffenfeldts gate og Vøyenbrua. Rekken av gamle hus fortsetter på den andre siden av gata. Flertallet av disse husene er typiske eldre arbeiderboliger knyttet til Akerselva, oppført i første halvdel av 1800-tallet. Sagene fikk navn etter sagbrukene som lå ved alle fossene i elva, og her utnyttet også den tidlige industrien fossekraften.Lave trehus med bakhager og uthus forteller om en eldre boligkultur der næring og bolig ofte gikk i ett. En stor del av befolkningen hadde opprinnelig tilknytning til Aker eller «dalstroka innafor». Her i strøket kunne folk fortsette å drive håndverk, dyrke nyttevekster og holde husdyr, ved siden av lønnet arbeid ved elva. I 1859 kom en utvidelse av byens grenser, og forstaden Sagene ble innlemmet i Christiania kommune. I og med byutvidelsen ble murtvangen innført i dette området, det vil si at nye hus strengt tatt måtte oppføres i mur. Slik sett kan man relativt enkelt foreta en grovdatering; trehusene du ser er fra tida før 1859. Med mindre de er en del av byfornyelsen på 1980-tallet! Det var kanskje små og trange kår, men likevel menneskelige dimensjoner over det hele. På 1970-tallet var strøket dømt til «sanering», men takket være ildsjeler i velforeninger, Fortidsminneforeningen og Oslo Bys Vel fikk mange av husene stå som tidsvitner.

11. Feb 2013 Tandbergs radiofabrikk - utdypende [Podcast]

Den store produksjonshallen hos Tandberg hadde vinduer mot Maridalsvannet. Rundt fabrikken ble det anlagt park med skulpturer av Dyre Vaa. Garderober, kantiner og kontorer holdt høy standard. Det ble også bygd boliger rundt fabrikken på Kjelsås som både arbeidere og funksjonærer kunne ha råd til. I 1962 ble høyblokka tatt i bruk til nye laboratorier og utviklingsavdeling. Tandberg vant internasjonalt ry for gode produkter takket være stor satsing på produktutvikling, design og god kvalitet. I 1960-årene kom fjernsynets gjennombrudd i Norge, og nok en gang skulle Tandberg bli en norsk hovedleverandør til norske hjem. Det ble bygd nye fabrikker for fjernsynsproduksjonen bl.a. på Skullerud. Konkurrenten Radionette bygde en stor fabrikk i Sandvika. Etter 1970 ble fargefjernsyn det nye satsingsområdet. Her klarte ikke lenger Tandberg å lede an i den tekniske utviklingen. Den internasjonale konkurransen økte, og prisene ble presset ned. Både Tandberg og Radionette slet med økonomien med dyre fabrikkanlegg å nedbetale og fallende priser. De to selskapene ble fusjonert, uten at det hjalp, I 1978 gikk Tandberg konkurs. Likevel ble flere avdelinger av fabrikken drevet videre etter konkursen med nye satsingsområder. På Kjelsås fortsatte Tandberg Data å produsere dataskjermer og datalagringssystemer. Denne avanserte og vellykkede videreføringen av kunnskapen fra Tandbergs fjernsyns- og båndspillerproduksjon ble lagt ned på Kjelsås først i 2007. Da ble Høyblokka bygd om til boliger mens den opprinnelige fabrikken med lavblokk og buehall ble bygd om til en helt ny fabrikk av det norske medisinselskapet Axis Shield. Ved det hypermoderne fabrikkanlegget produseres et høyteknologisk nisjeprodukt utviklet i Oslo. Avansert analyseutstyr for blodprøver ble eksportert til hele verden.

11. Feb 2013 Tandbergs radiofabrikk [Podcast]

På volden vest for Brekkedammen, ved Maridalsvannets bredd, står en høyblokk og en lavblokk med en buet hall. Det er Tandbergs radiofabrikk som flyttet hit i 1951. Radiofabrikken hadde vokst stort i lokalene på Rodeløkka i etterkrigstiden. I disse årene skulle så godt som alle skaffe seg nye radioer. Tandberg ble et ledende merke. Den profilerte gründeren Vebjørn Tandberg var opptatt av rasjonell produksjon og velferd for arbeiderne. Radiosuksessen gjorde det nødvendig og mulig å bygge en helt ny fabrikk, og Tandberg bygde et mønsterbruk på Kjelsås.

11. Feb 2013 Spigerverket - utdypende informasjon [Podcast]

Det var industrigründer Oluf Onsum som startet Spigerverket i 1853, samme år som han også startet Kværner i Lodalen. I Nydalen kjøpte han den gamle Lillo Sag med fallrettigheter. Blant tekstilindustri og kornmøller startet produksjon av varmsmidd spiker. År for år ekspanderte Spigerverket utover Nydalen med skrapstålsmelting, valsing og klipping av spiker og stift. Redskaper og jernbaneskinner kom også i produksjon. Fra 1920-årene ble det bygd et fullt jern- og stålverk med elektriske ovner. Nydalen ble et stort tungindustriområde bak høye gjerder, og Spigerverket ble et av Norges største industrikonsern. Spigerverket ble fusjonert med Elkem i 1972 og hadde datterselskaper og virksomheter over hele landet. Likevel ble Spigerverket lagt ned i 1989. Oslo kommune trengte nye områder å vokse på, og i Nordlandsbyen Mo i Rana måtte det store jernverket legge om driften etter mange tiår med underskudd. Skrapstål skulle ikke lenger smeltes i Oslo, men sendes til Mo i Rana. Nedleggelen av Spigerverket førte til store protester. Jern- og metallklubben i Oslo kjempet mot arbeiderne i Mo i Rana. Arbeiderpartiets Oslopolitikere kjempet mot sin egen industriminister. Arbeiderne okkuperte fabrikken, streiket og demonstrerte foran Stortinget. Men kampen om de 700 arbeidsplassene var tapt. Deler av produksjonen ble videreført og holdt det gående med en liten arbeidsstokk som drev spikerproduksjon helt til 2010. Fortsatt lages det spader, snøskuffer og andre redskaper i en annen av de opprinnelige Spigerverksbygningene. Men de 20 000 som har sitt daglige virke i Nydalen i dag jobber stort sett innen kultur og utdanning, IT eller andre kontorkrevende yrker.

11. Feb 2013 Spigerverket [Podcast]

Når vi i dag står på Gullhaug Torg er vi i sentrum av det gamle Spigerverket som startet i 1853 og ble nedlagt i 1989. Den gang het plassen Bikkjetorget - kanskje fordi det var en vakthund her? Her sto nemlig vaktbua til Spigerverket, en lav murbygning med klokketårn midt på taket og vinduer hele veien rundt. Arbeidere og funksjonærer passerte vakta hver morgen og ettermiddag. Det var store porter inn til de ulike avdelingene - de store smelteverkshallene, valseverkene, redskapsfabrikken, spikerklipperiene. De fleste av disse hallene er revet. Den gamle redskapsfabrikken er bevart. Riksteaterets Osloscene er i en av de nyere bygningene fra 1960-tallet. Når vi ser mot øst kan vi forestille oss de store smelteverkshallene: De nye kontorbyggene med TV2s studioer lengst oppe i rekka har omtrent samme beliggenhet, retning og høyde. Ser vi sørover nedover elva ser vi betongkonstruksjoner i elva som er rester etter galvaniserimgsbyggene som lå over elva. Disse ble revet for å åpne opp elva og gi plass til nybygg.

11. Feb 2013 Seilduksfabrikken utdypende [Podcast]

"Seildugen"var en tidsriktig fabrikk da den ble bygd i 1856; hele den norske skipsflåten gikk for fulle seil i handel og sjøfart, og Norge var en av verdens største sjøfartsnasjoner i perioden 1850-1914, før dampskipene overtok. Å lage store seil krevde enorme vevestoler og store lokaler. Til en fullrigger på denne tiden krevdes 1100 kvadratmeter seilduk! Etter hvert gikk «Seilduken» også over til å produsere andre varer som fiskeutstyr, garn, tau og sekker, samt håndklær og kluter til små og store husholdninger. Det store flertallet av fabrikkens ansatte var kvinner. Mennene var håndverkere eller formenn og kvinnene betjente maskinene. Ifølge beretningen «Vi på Seildugen» fra 1952 ble Seilduksfabrikken en gang betraktet som «en av de verste arbeidsplassene i byen». Forholdene ble imidlertid langt bedre utover på 1900-tallet. På det meste hadde fabrikken 920 ansatte (1908). I 1956 fremstilte spinneriet så mye garn at det kunne rekke til månen tjue ganger, men da så fremtiden ganske mørk ut. Det var stor overproduksjon av tekstilvarer i verden, og i 1960 ble produksjonen nedlagt. Nye eiere leide ut lokalene til private virksomheter som regnskapskontorer, småindustri, grossister, møbeltapetserere og en systue. Etter hvert kom flere kreative virksomheter inn – Westerdals reklameskole, Einar Granums Kunstfagskole og arkitektfirmaer. 1999 ble Seilduken valgt som lokale for sammenslåingen av Statens håndverks- og kunstindustriskole, Statens kunstakademi, Statens balletthøgskole, Statens teaterhøgskole og Statens operahøgskole, og i 2010 stod en komplett og samlet Kunsthøgskole i Oslo ferdig. Da åpnet dørene for 500 studenter og 200 ansatte som nå boltrer seg på 40 000 kvadratmeter. Med dette er Kunsthøgskolen i Oslo et av de største sentrene for kunst- og designutdanning i Nord-Europa.

11. Feb 2013 Schous bryggeri [Podcast]

Et landemerke ved Nybrua der Grünerløkka starter er Schous bryggeri. Dette var et av byens ledende bryggerier, startet i 1821 av Christian Schou. Det lå først ved Fjerdingen i Chr. Kroghs gate, fra 1873 i Trondheimsveien 2. Bryggeriet ble fusjonert med Frydenlund i 1962, oppkjøpt av Nora i 1978, og nedlagt i 1982. Anlegget omdisponert til bl.a. Undervisningslokaler for BI. I dag rommer Scou-kvartalet bl.a. Oslo kommunes Kulturskole og Pop-senteret.

11. Feb 2013 Sagene Skole, lydfil [Podcast]

Sagene skolekrets er gammel, opprettet i 1741. Den nåværende skolen som ligger på «Monseløkken» ved Beierbrua er noe yngre, men har etter hvert også nådd skjells år og alder. Første skolebygning stod ferdig i 1861. Med en hurtig voksende befolkning måtte skolen utvide allerede i 1880, en skole for barn både fra Sagene og Grünerløkka. I 1926 stod den nye skolebygningen ferdig, og i dag utgjør dette både barne- og ungdomsskole for omlag 520 elever.

11. Feb 2013 Rom for alt! [Podcast]

Dramaserien Hotell Cæsar har vært en av TV2s største suksesser og norsk TV-produksjons lengstlevende serie. Hotell Cæcar produseres i de tidligere verkstedhallene til Myrens Mekansike Verksted som la ned i 1988.

11. Feb 2013 Ringnes bryggeri [Podcast]

En flott fabrikkpipe med en ring med store "R"-logoer står igjen som et godt synlig spor etter arnestedet for det som i dag er Norges største bryggerikonsern: Ringnes. Bryggeriet ble grunnlagt i 1876 av Amund og Ellef Ringnes og konsul Axel Heiberg. Amund sto for den tekniske ledelsen, mens broren Ellef tok seg av det merkantile. Begge hadde i årene før arbeidet i Christiania Bryggeri som lå i Maridalsveien 3. Ringnes tok tidlig i bruk moderne produskjonsmetoder med bl.a. vekt på laboratoriedrift i produktutvikling og kontroll. Satsing på markedsføring og merkevarebygging gjennom bl.a. sponsing av Nansens polferder og senere byggingen av Fram-museet gjorde Ringnes til et av de største ølmerkene. Fabrikken på Sagene ble stadig utvidet, og var produksjonssted for øl helt til 2001. Etter at Ringnes flyttet all produksjon til Gjelleråsen ble mye av bryggeriet revet for å gi plass til boliger, forretninger og kino. Noen av de eldste og mest karakteristiske fabrikkbygningene - og pipa - er bevart.

11. Feb 2013 Remfabrikken utdypende [Podcast]

Hvordan remmer kan bli storindustri? Se for deg en maskin i et hjørne av et stort fabrikklokale, eller i kjelleren, og tjue verktøy og apparater som skal drives av den ene maskinen. Kraften blir overført med akslinger og remmer. Remmer kunne gå fra en turbin i kjelleren helt opp til en vevstol på loftet, og tvers over rommet oppunder taket. Remmene holdt hjulene i gang i de tusen norske fabrikker. Og mange av dem ble lagd på Den Norske Remfabrikk ved Akerselva. Først i 2010 ble Remfabrikken lagt ned i Norge. Den var da eid av finske Metso, og hadde fabrikk på Kongsvinger som produserte transportbånd. Alt fra bagasjebånd på flyplassen til transportbånd i gruver, steinknuseverk, asfaltmaskiner osv. ble produsert der.

11. Feb 2013 Remfabrikken [Podcast]

Norsk Lydskole startet i 1984 da det ble lov å starte nærradio i Norge. Siden har lyd- og lysteknikere for studio og scene blitt utdannet i den gamle Remfabrikken i Christian Kroghs gate rett ved Akerselva hvor dagens NISS holder hus. Remfabrikken var en av de mange fabrikkene som vokste seg store på å levere utstyr til industrien. Industrialiseringen forsterket seg selv på den måten.

11. Feb 2013 Redskapsfabrikken [Podcast]

Redskapsfabrikken er den lave mursteinsbygningen midt i Nydalsbyen. Fiskars produserer fortsatt snøskuffer og spader her. Over den sørligste gavlen troner fortsatt en stor jernring med to store bokstaver: CS. Bygningen ble reist i mange etapper fra 1877. Spigerverket hadde ekspandert jevnt på østsiden av elva i over 20 år, og trengte nå et nytt fabrikkbygg. Her ble det samlet over 40 klippemaskiner for spiker som ble drevet av kraft fra elva. I 1912 startet Spigerverket egen produksjon av redskaper. En fabrikk lenger nede i elva, i gamle Bentsebrugs papirfabrikk, ble kjøpt og utstyr og folk flyttet til Nydalen. "Norges-spaden" ble et kjent varemerke. Etter hvert overtok redskapsproduksjonen hele bygningen mens spikerproduksjonen ble flyttet til stadig større og mer moderne lokaler. Etter at Spigerverket ble nedlagt i 1989 fortsatte spadeproduksjonen i regi av folk med fartstid på Spigerverket. Fiskars overtok eierskapet i 1991. I 2012 arbeidet 12-14 mann på gulvet med å produsere spader, snøskuffer og trillebårer i de samme gamle lokalene.

11. Feb 2013 Rasjonaliseringskontoret på Bakke Mølle [Podcast]

Blant dem som fikk kontor i Bakke Mølle da Spigerverket overtok var den nye rasjonaliseringsavdelingen. Rasjonaliseringsekspertenes inntog i norsk industri skjøt særlig fart etter 1945. Bevæpnet med stoppeklokker, tidsstudieskjemaer og teorier om masseproduksjon og vitenskapelig organisering og ledelse skulle de hjelpe norsk industri til å bli mer lønnsom og effektiv, og mindre sårbar i stadig økende internasjonal konkurranse. Rundt i produksjonlokalene i Nydalen og andre steder langs elva og resten av byen måtte arbeidere finne seg i å bli studert i detalj og målt og analysert mens de utførte oppgavene sine. Mange fikk hjelp til å organisere arbeidsoppgavene sine mer effektivt og på en mindre belastende måte, og mange møtte nye og strengere krav til effektivitet. Noen jobber ble overflødige.