Fra stålverk til ny bydel - fra Bikkjetorget til Gullhaug Torg

Jens Wangs portrett av Spigerverket i Nydalen i 1914.Når vi i dag står på Gullhaug Torg er vi i sentrum av det gamle Spigerverket som startet i 1853 og ble nedlagt i 1989. Den gang het plassen Bikkjetorget - kanskje fordi det var en vakthund her? Her sto nemlig vaktbua til Spigerverket, en lav murbygning med klokketårn midt på taket og vinduer hele veien rundt. Arbeidere og funksjonærer passerte vakta hver morgen og ettermiddag. Det var store porter inn til de ulike avdelingene - de store smelteverkshallene, valseverkene, redskapsfabrikken, spikerklipperiene.

De fleste av disse hallene er revet. Den gamle redskapsfabrikken er bevart. Riksteaterets Osloscene er i en av de nyere bygningene fra 1960-tallet. Når vi ser mot øst kan vi forestille oss de store smelteverkshallene: De nye kontorbyggene med TV2s studioer lengst oppe i rekka har omtrent samme beliggenhet, retning og høyde. Ser vi sørover nedover elva ser vi betongkonstruksjoner i elva som er rester etter galvaniserimgsbyggene som lå over elva. Disse ble revet for å åpne opp elva og gi plass til nybygg.

Liten spikersmie på landet - startet av Onsum

Foto: Anders Beer Wilse, Oslo Museum
Det var industrigründer Oluf Onsum som startet Spigerverket i 1853, samme år som han også startet Kværner i Lodalen. I Nydalen kjøpte han den gamle Lillo Sag med fallrettigheter. Blant tekstilindustri og kornmøller startet produksjon av varmsmidd spiker. Råvaren var skrapjern som ble smidd og hamret i ovner og vannhammere.

Foto: CS/Norsk Teknisk Museum
År for år ekspanderte Spigerverket utover Nydalen med skrapstålsmelting, valsing og klipping av spiker og stift. Redskaper og jernbaneskinner kom også i produksjon. Fra 1920-årene ble det bygd et fullt jern- og stålverk med elektriske ovner. Nydalen ble et stort tungindustriområde bak høye gjerder, og Spigerverket ble et av Norges største industrikonsern. 

På høyden hadde CS over 2200 mann i arbeid i stålverk, valseverk, trådtrekkeri, redskapsfabrikk og skrue- og naglefabrikk over et stort område, dessuten datterselskaper over hele landet.

• « Forrige bilde
• Neste bilde »

Mot Bikkjetorget, Christiania Spigerverk i Nydalen, 1989

(Rettigheter: Rune Aakvik, Oslo Museum)

Stålverksgata i Nydalen, Christiania Spigerverk i siste sesong før nedleggelsen i 1989.

(Rettigheter: Rune Aakvik, Oslo Museum)

Arbeider ved Christiania Spigerverk i siste sesong før nedleggelsen i 1989.

(Rettigheter: Rune Aakvik, Oslo Museum)

Christiania Spigerverk i siste sesong før nedleggelsen i 1989.

(Rettigheter: Rune Aakvik, Oslo Museum)

Klargjøring for tapping i stålverket, Christiania Spigerverk i 1989.

(Rettigheter: Rune Aakvik, Oslo Museum)

Christiania Spigerverk i siste sesong før nedleggelsen i 1989.

(Rettigheter: Rune Aakvik, Oslo Museum)

Øse på vei fra ovn til tappin, stålverket i Christiania Spigerverk i Nydalen, siste sesong før stenging i 1989

(Rettigheter: Rune Aakvik, Oslo Museum)

Tappehallen i Christiania Spigerverk, 1989

(Rettigheter: Rune Aakvik, Oslo Museum)

Støpemaskin i Christiania Spigerverk, Nydalen, 1989

(Rettigheter: Rune Aakvik, Oslo Museum)

Valseverket ved Christiania Spigerverk i siste sesong før nedleggelsen i 1989.

(Rettigheter: Rune Aakvik, Oslo Museum)

Valseverket ved Christiania Spigerverk i siste sesong før nedleggelsen i 1989.

(Rettigheter: Rune Aakvik, Oslo Museum)

Valseverket ved Christiania Spigerverk i siste sesong før nedleggelsen i 1989.

(Rettigheter: Rune Aakvik, Oslo Museum)

Jernlageret ved Christiania Spigerverk i siste sesong før nedleggelsen i 1989.

(Rettigheter: Rune Aakvik, Oslo Museum)

Christiania Spigerverk sett fra øst mot vest, 1989

(Rettigheter: Rune Aakvik, Oslo Museum)

Christiania Spigerverks administrasjonsbygning, 1989

(Rettigheter: Rune Aakvik, Oslo Museum)

Akerselva i Nydalen mot Christiania Spigerverk sett fra nord i 1989

(Rettigheter: Rune Aakvik, Oslo Museum)

Lang kamp om arbeidsplasser i tungindustri vs. distriktshensyn og verdifull bytomt

Spigerverket ble fusjonert med Elkem i 1972 og hadde datterselskaper og virksomheter over hele landet. Likevel ble Spigerverket lagt ned i 1989. Oslo kommune trengte nye områder å vokse på, og i Nordlandsbyen Mo i Rana måtte det store jernverket legge om driften etter mange tiår med underskudd. Skrapstål skulle ikke lenger smeltes i Oslo, men sendes til Mo i Rana.

Nedleggelen av Spigerverket førte til store protester. Jern- og metallklubben i Oslo kjempet mot arbeiderne i Mo i Rana. Arbeiderpartiets Oslopolitikere kjempet mot sin egen industriminister. Arbeiderne okkuperte fabrikken, streiket og demonstrerte foran Stortinget. Men kampen om de 700 arbeidsplassene var tapt.

Ny bydel - og fortsatt produksjon

Området ble omgjort til en av byen største nye bydeler for næring, bolig og utdanning. Industriproduksjonen fortsatte også med færre ansatte og på mindre plass - men med nesten like stor produksjon av sluttproduktene spiker, redskaper og armeringsnett som før. Spikerproduksjonens "andre fase" foregikk under et nytt selskap med navnet Christiania Spigerverk. Det var sluttproduksjon som klipping og etterbehandling som foregikk i Nydalen. Stål ble levert fra Sverige og Finland i ruller av trukket tråd. Denne produksjonen tok slutt i 2010. Hallene ble revet for å gi plass til boliger og kontorbygg.

Fortsatt lages det spader, snøskuffer og andre redskaper i en annen av de opprinnelige Spigerverksbygningene. Men de 20 000 som har sitt daglige virke i Nydalen i dag jobber stort sett innen kultur og utdanning, IT eller andre kontorkrevende yrker.

Tekst: Dag Andreassen, Norsk Teknisk Museum

Redskapsfabrikken i Nydalen

Foto: Dag Andreassen, NTM
Redskapsfabrikken er den lave teglsteinsbygningen midt i dagens Nydalsbyen. Fiskars produserer fortsatt snøskuffer og spader her. Over den sørlige gavlen troner fortsatt en stor jernring med to store bokstaver i jern: CS - christiania Spigerverks logo. Bygningen ble reist i mange etapper fra 1877.

Foto: NTM cs659
Spigerverket hadde ekspandert jevnt på østsiden av elva i 20 år, og trengte et nytt fabrikkbygg. Her ble det samlet 40 spikermaskiner som ble drevet av kraft fra elva.

I 1912 startet Spigerverket egen produksjon av redskaper. En fabrikk lenger nede i elva, i gamle Bentsebrugs papirfabrikk, ble kjøpt, og utstyr og folk flyttet til spikerfabrikken i Nydalen. "Norges-spaden" ble et kjent varemerke. Etter hvert overtok redskapsproduksjonen hele bygningen mens spikerproduksjonen ble flyttet til stadig større og mer moderne lokaler.

Da Spigerverket ble lagt ned i 1989 ble redskapsfabrikkens skjebne uviss. Mange ventet at også denne produksjonen ville bli lagt ned, men det var et stort politisk ønske å dempe skadevirkiningene ved nedleggelsen av stålverket og flyttingen av skrapstålsmeltingen til Mo i Rana, og at dette ikke skulle bli ensbetydende med at all industriell virksomhet i Nydalen måtte forsvine. Det ble derfor lagt til rette for nye prosjekter og fortsatt drift av deler av Spigerverkets produksjon.

Foto: Dag Andreassen / Norsk Teknisk Museum
Fiskars redskapsfabrikk, Nydalen (tidl. Christiania Spigerverk), 2005Tidligere ansatte ved Elkem og Spigerverket ble sentrale både i produksjon og ledelse av nye virksomheter og gamle virksomheter i nye selskaper. Det ble etablert et nytt selskap med navnet Christiania Spigerverk (se egen artikkel) som fortsatte produksjon av sluttproduktet spiker (trådstift), produksjonen av armeringsjern og nett fortsatte, og redskapsfabrikken ble solgt til Fiskars.

Foto: Dag Andreassen / Norsk Teknisk Museum
Fiskars redskapsfabrikk, Nydalen (tidl. Christiania Spigerverk), 2005En ingeniør i Elkems  ledelse, Calle Kaas, ble ansatt som direktør ved redskapsfabrikken. Dette var en lite lønnsom del av Spigerverket, og av mange ansett som et håpløst prosjekt og et typisk avviklingsobjekt som den finske redskapsgiganten ganske kvikt kom til å rasjonalisere bort ved å flytte produksjon til andre fabrikker i konsernet. Calle Kaas og de ansatte i Nydalen ville det annerledes. Kaas fikk løfte om en fredningstid for fabrikken mot å garantere lønnsom produksjon. Det klarte han og de ansatte ved felles anstrengelser som først og fremst betydde reduksjon i bemanning og kostnader, og økt produktivitet.

Ved 100-årsjubileet var det fortsatt full produksjon i fabrikken, og Calle Kaas gikk av med pensjon. Likevel var det ingen ting som tydet på at det ville ta slutt på produksjonen. Akkuret på produktet spader, trillebårer og snøskuffer kunne ingen kalkyler på lønnskostnader målt mot transportkostnader vise at det ikke kunne lønne seg med industriproduksjon, selv midt i det urbane pressområdet Nydalen.

Film som viser produksjonen i spadefabrikken ved 100-årsjubileet i 2012

Våren 2012 feiret de ansatte ved FIskars-fabrikken i Nydalen 100 års spadeproduksjon i de samme fabrikklokalene. Norsk Teknisk Museum fikk komme å dokumentere produksjonens ulike steg med bilder og film. I denne korte filmen kan du følge stegene i produksjonen av den klassiske røde Fiskars-spaden:

Spigerverkets lager- og adjusteringshall

Foto: Dag Andreassen
Den gamle Stålverksgata med ombygde Spigerverkshaller til venstre (RIksteateret) og nye bygg til høyre.Riksteateret og Rikskonsertene holder i dag til i Spigerverkets gamle jernlager og adjusteringshall som sto ferdig i 1958.  Adjustering er siste retting/finnish, kontroll og merking av produktene fra valseverket før lagring og uttransportering.

Hallen ble bygd som en forlengelse av valseverkshallene som strakk seg fra dagens motorveibro og nedover tett på elvebredden og delvis over elva. Over jernlageret lå verkets utstillingshall for gjenstander de laget - det man i dag ville kalt "showroom".

Foto: Rune Aakvik, Oslo Museum
HAllen og Stålverksgata i Spigerverkets siste driftsårEtter nedleggelsen av Spigerverket ble bygget omgjort til film- og TV-studio for NRKs egne dramaproduksjoner. TV-serien "Offshore" om livet på en boreplattform i Nordsjøen var blant de store produksjonene som foregikk her. Riksteateret tok i bruk bygningen til administrasjon og Oslo-scener for sine landsturnerende forestillinger i 2005.