Søketips
- Du kan bruke * for å søke på deler av et ord. Et søk på bolig* gi treff på alle ord som starter med bolig.
Søkeresultat
Gårdsbruk, sagbruk, seilduk - utdypende [Podcast]
Området rundt Øvre Foss og Seilduken er typisk for moderne byutvikling på 2000-tallet: der gamle nedlagte industribygg forvandles, eller transformeres, til lokaler for bolig, servicenæring, kunst- og kulturinstitusjoner. For eksempel fremstod Seilduksfabrikken i 2010 som en samlet Kunsthøgskole, med utdannelse innen kunst- og scenekunstfagene for 500 studenter. Lysverkenes gamle lokaler på Nedre Schultzehaugen ble til Arkitektur- og designhøgskolen, og Bjølsen valsemølles kornsiloer fra 1950-tallet ble transformert til et gedigent og prisbelønnet studentboligkompleks i 2001. Dette skaper liv og røre på nye måter, og herfra er det heller ikke langt til den pulserende bydelen Grünerløkka.
Hausmania [Podcast]
På en nedslitt fasade ved Elvebakken finner du et gjenkjennelig blått skilt som forteller at Hausmannsgate 42 er et brukerstyrt byøkologisk boliginitiativ. Hvis du leser videre får du vite at huset ble regulert til bevaring av et enstemmig bystyre 18.juni 2008, men tømt og gjenmurt 11 februar 2010. Skiltet er overraskende underskrevet av Oslo Byes Vel Vel, og med denne signaturen begynner du å forstå at du står ved et virkelig alternativt boligmiljø. Naboeiendommen Hausmania med sin lukkede gatefasade og fargesprakende sidevegger yrer likevel av liv. Dette alternative kulturhuset har utviklet seg gradvis siden de første kunstnerne flyttet inn i år 2000. Oslo kommune overtok eiendommene i 2004 og hele kvartalet er nå omregulert til bolig, kultur og næring. Ved siden av kunstneratelieer og et lydstudio består Hausmania av Grusomhetens teater, en flerbrukshall, en skatehall, Humla kultur- og revolusjonsverksted og vegankafeen "Den navnløse". Hausmania er åpent for alle, og både teateret og konsrtene tiltrekker seg unge mennesker fra hele byen. Driverne er likevel klare på at stedet skal ha en avantgarde, brukerstyrt og bærekraftig drift som kan være "et alternativ til det kapitalistiske systemet".
Hausmanns bru [Podcast]
Mellom Vaterland og Fjerdingen passerer man Hausmanns bro som tar Hausmannsgata over Akerselva. Den hvite støpejernsbrua fra 1892 ble bygget dønn solid for at den skulle kunne bære kommunens nye dampveivals, veiende 18 tonn. I 1986 ble broen utvidet til 6 felts kjørevei, men «jernblondene» ble bevart for ettertiden.
Hele Akerselva-sangen spilt på Rådhusklokkene [Podcast]
Klokkenist Vegard Sandholt spilte fra 1999 til 2013 ukentlige konserter "live" på Rådhusklokkene. På repertoaret står selvsagt også Akerselva-sangen av Østerrikeren Sprowacher, som ble en "bysang" for Oslo etter at Dybwad satte en småironisk tekst til den til en forestilling på Centralteatret i 1906.
Hjula Væverier [Podcast]
Fra Beyerbrua - fabrikkjentenes bru - ser vi en gammel mursteinsbygning med karakteristiske fasader med trappegavler ut mot elva. Restauranten Månefisken ligger i lokalet nederst ut mot elva. Fabrikken som lå her var Hjula Væveri. Bygningene ved elva har forandret seg overraskende lite siden den gang da bygningen var ny, tegnet av sivilingeniør Oluf Roll på oppdrag av svogeren Halvor Schou. Hjula veveri ble en av de største og mest kjente fabrikkene ved Akerselva. Ikke bare var merket kjent fra gardin- og kjolestoff, arbeidsklær og sengetøy. Publikum fikk besøke fabrikken på "åpen dag"-arrangementer, Hjula ble malt av kunstnere, diktet om av Oskar Braathen, satt som scene i bøker, skuespill og filmer, og sunget om i en stor slager av Inger Jacobsen på 1950-tallet.
Hjula Væverier- utdypende [Podcast]
Halvor Schou startet Hjula Veveri og bygde det opp til en av landets største tekstilindustrier. Han var 18 år i 1841 da Storbritannia åpnet for eksport av teknologi som dampmaskiner og vevstoler. Unge Schou ble sendt utenlands av sin far, bryggerieier Christian Schou, for å lære språk og handelsfag, og oppsøke de moderne industriene som spredte seg i Europa for å lære driftsmetoder og se om noe kunne egne seg for Norge. Tilbake i Oslo brukte Schou deler av familiens bryggerioverskudd til å starte et lite mekanisk veveri i Brenneribakken, der klubben Blå ligger i dag. Først ble 20 vevstoler kjøpt fra England, men han utvidet raskt med flere vevstoler. Rundt 1850 hadde han to hundre vevstoler i sving, drevet av en dampmaskin. For å kunne vokse videre kjøpte han Hjulafossen, som var kraftig nok til å kunne drive 400 vevstoler med vannturbin levert av Myrens Mekansike Verksted. Svogeren Oluf Roll tegnet fabrikken etter tyske og britiske forbilder. Hjula ekspanderte videre på Vøien, og ble drevet med til dels store overskudd som både økte familieformuen og ga midler til å investere i videre utvidelser av fabrikken. Schou var en godt likt fabrikkeier, og ble regnet som radikal i sitt samarbeid med arbeiderne og støtte til syke- og pensjonsordninger. Det var populært å jobbe ved Hjula, som etter hvert hadde mange avdelinger. Under bomullskrisen på 1860-tallet ble Hjula utvidet med en ullvarefabrikk. Hovedvirksomheten var likevel veving av bomullstøy. Smårutete kjolestoffer var en viktig del av produksjonen, men det ble også vevd busserullstoffer og sengetøy. Noe garn ble kjøpt fra de omkringliggende spinneriene, men mye ble importert fra Storbritannia eller Tyskland. Det samme gjaldt farger og kjemikaler. Det var over 800 arbeidere på Hjulas ulike avdelinger i 1880. Vi kan forestille oss hvordan arbeidsmiljøet i den store veverisalen med 400 mekaniske vevstoler må ha vært: To ganger i sekundet ble skyttelen med vevetråden slått frem og tilbake med et smell. Luften var full av støv fra stoff og stivelse som ble brukt for å styrke tråden. Når stoffene var ferdig vevd, farget og vasket ble de transportert tilbake til havna. Transporten, eller sjauingen, som det blir kalt i fabrikkens regnskapsbøker skjedde ved hjelp av hest og kjerre. Det er lett å tenke seg hvilket slit det var å frakte varer opp og ned de bratte bakkene til Sagene. Etter 1879 ble Hjula drevet videre av neste generasjon med Chr. Schou i spissen, og beholdt posisjonen som en av landets sentrale teksilindustribedrifter. Schou Jr. deltok i omstrukturering av bransjen både under første verdenskrig, og på 1950-tallet da flere av de store tekstilfabrikkene ved elva gikk sammen om å bygge en ny fabrikk på Frysja. Da "Nye Hjula" på Frysja gikk konkurs i 1957 var det helt slutt for både Hjula, naboen Graah og Nydalens Compagnie - et hundreårig industrieventyr ved Akerselva som fikk store ringvirkninger.
Hvorfor heter det Kuba? [Podcast]
Den store sirkelrunde plassen på vestbredden av elva rett ved den store kornsiloen er et kjent landemerke, og stedsbetegnelsen Kuba er først og fremst knyttet til denne. Det var en gang fundamentet til Kristiania Gassverks store gassbeholder som stod her fra 1925 til 1973. I nåtid brukes navet Kuba om hele området, eller parken, mellom Aamodt bru og Vulkan. Om navnet «Kuba» har det versert er det mange teorier. En teori går ut på at den digre gass-ballongen hadde et kubisk overbygg. Men på bilder ser man at konstruksjonen slett ikke var kubisk, men sylinder-formet! En annen forklaring er at ettersom bebyggelsen på Grünerløkka-siden fikk navnet «Ny-York», ble den andre siden hetende Cuba, kanskje etter den spansk-amerikanske krigen i 1898? Diskusjonen om navnets opphav har gått friskt. Det som er kjent nå er at det tidligere lå et vertshus i området som het Kuskebakken, ved dagens neddkjørsel til Vulkan. Så kanskje er det teorien om at Kuba simpethen er en forkortelse for vertshusnavnet som er mest sannsynlig.
Hønse-Lovisas hus [Podcast]
Hønse-Lovisas hus har fått sitt navn etter en skikkelse i Oskar Braatens skuespill "Ungen" fra 1911. Hønse-Lovisa er en modig og generøs kvinne som tar seg av barna til jentene som arbeidet på fabrikkene langs elva. Huset ble sannsynligvis satt opp som sagmesterbolig omkring 1800, og har vært både bolig for mestre og arbeidere, lager og butikk. I falleferdig tilstand ble den tatt i bruk av kunststudenter før en forfatter satte huset i stand i samarbeid med kommunen. I dag drives stedet som en liten kulturkafé hvor historie møter diktning og samtidskunst.
Hønse-Lovisas hus, utdypende [Podcast]
Det som i dag kalles Hønse-Lovisas hus ble trolig satt opp rundt 1800 som bolig for sagmesteren på Monsesaga. Huset er på mange måter typisk for de mange små trehusene som ble satt opp rundt sagene, møllene og etter hvert fabrikkene langs Akerselva. Husene kunne ha mange ulike funksjoner til ulike tider, og det har også dette huset hatt. Før industrien kom var det særlig sagbrukene som dominerte ved elva. Det lå flere sager i fossefallene ved Beierbrua. Noen av dem tilhørte familien Monsen/Matiesen på Linderud gård og ble derfor kalt Monsesagene. De drev sagbruksvirksomhet her frem til 1835. I 1846 ble saga og den lille mesterboligen kjøpt av Christiania Tugthus og tilknyttet en kledesstampe. I en stampemølle ble vannkraften brukt til å løfte treklubber som banket eller stampet tekstiler, bark og eller annet som skulle knuses eller gjøres mykt. På tukthuset, datidens fengsel, i Storgata, vevet fangene bl.a. ullstoffer som ble brakt opp hit for å toves til tett varmt vadmel i stampemølla. Stampemester Engelbreckt Colberg og hans tyskfødte kone Maren Dorthea bodde i huset sammen med en møllearbeider og hans familie. Virksomheten opphørte en gang på 1860- 70-tallet. Da ble huset brukt til arbeiderbolig, siden til lager og annet som de omkringliggende fabrikkene hadde behov for. I adressebøker for Kristiania og Aker på begynnelsen av 1900-tallet finner så at leietaker er Madam Kaisa Olsen. Hun drev med frukt og småhandel en stund utover på 1900-tallet. I 1936 flyttet Harald Johansen og hans familie inn. De bodde her helt frem til slutten av 1960 tallet. Fra 1971 til 1978 var det unge kunststudenter som fant husly i det da forfalne lille trehuset ved fossen, før forfatteren Sigbjørn Hølmebakk flyttet inn med en kontrakt med byantikvaren og Oslo kommune om å sette huset i stand. Bydel Sagene omgjorde huset til et kulturhus for nærområdet i 1993.
Idun gjærfabrikk - utdypende [Podcast]
På sletten rett over Bjølsenfossen startet Kristiania Pressgjærfabrikk gjærproduksjon i 1883. Mer gjær og mel måtte til for å brødfø den sterkt økende befolkningen i Oslo. I 1918 ble gjarfabrikken slått sammen med flere konkurrenter og anlegget utvidet under navnet De norske Gjær- og Spritfabrikker A/S. Navnet kan sees i dag i en flott smijernsport inn til det store boligfeltet som reiser seg der Iduns gjærfabrikk lå helt til 2007. Etter andre verdenskrig gjennomgikk gjærfabrikken på Sandaker store endringer. Først var det på tale om å flytte fabrikken ut av byen, men man valgte å bli værende. I årene 1953 til 1966 ble anlegget ombygd, noe som satte spor etter seg i bygningsmassen og i det tekniske utstyret for øvrig. Nytt og bedre produksjonsutstyr ble tatt i bruk, som de første gjærekarene i rustfritt stål. Nytt utstyr reduserte behovet for arbeidskraft, samtidig som produktiviteten pr. arbeider økte. Gjennom flere fusjoner ble gjærfabrikken innlemmet i Orkla i 1991, som en del av Idun Industri A/S. Orkla utviklet seg til å bli Norges største og etter hvert et av Nordens store industrikonglomerater. Da gjær fra 2005 mistet sin tollbeskyttelse besluttet Idun Industri A/S å avvikle den norske gjærproduksjonen. Orklas svenske datterselskap Jästbolaget ved Stockholm hadde nok kapasitet til å forsyne også det norske markedet med gjær. Avviklingen hadde også sammenheng med strengere krav til rensing av lukt. Iduns gjær er fortsatt til salgs i butikken og leveres til bakeriene. Men innholdet er fra en svensk gjærstamme - og smaker da brødet det samme som før?
Intervju: Den siste høykjøreren på Ankertorget [Podcast]
Oslos eneste høykjører heter Wilhelm Bull, og han har kjørt med hest og vogn her i byen i 40 år – helt siden 1914, sier han. Og grunnen til at jeg husker det årstallet, er at jeg kjørte forbi utstillingen på Frogner første gang jeg var ute med høylasset. – Den gangen var det nesten ikke en bil å se i gatene, men det var ganske stor hestetrafikk, og jeg møtte stadig praktfulle landauere med flotte kusker i livré. Når jeg kjører i byen nå, møter jeg ikke en hest lenger, og trafikken er så overveldende at jeg helst tar lange omveier. Nei, det var hyggeligere for oss med hester i gamle dager – da det kom en strøm av bønder langs alle innfartsveiene. Alle som hadde høy på lasset, dro til Ankertorget, der de fikk anvist plass. Og så var det et summende liv hele dagen. Bøndene la høyet ut over torget, og naturligvis sørget de for å at det peneste høyet lå på toppen. Men kjøperne lot seg ikke lure så lett. De stoppet foran hvert høylass, stakk armen langt inn i det, og dro fram en dott. Hvis den var like fin som det øvrige, ble det en lang rådslagning om prisen, og hvis det gikk i orden, dro de rett til nærmeste kafé for å drikke kjøpskålen. den måtte alltid drikkes, men så kostet den da heller ikke mer enn 10 øre. Jo, det var moro på Ankertorget i gamle dager.
Jerusalem papirmølle [Podcast]
Jerusalem Papirmølle var en konkurrerende papirfabrikk til Bentse Brug. Den ble startet av mesteren på Øvre papirmølle da han fikk sparken derfra i 1758. Han fikk trolig kapital til fabrikken fra en av Collett-slektens foretaksomme kvinner, Ditlevine Collett. Hennes mann Nicolai Feddersen gikk inn i driften, og var i 1763 med å starte Norges første avis, Norske Intelligenz-Seddeler, som trolig fikk papiret sitt fra Jerusalem.
Jobbe på Graah [Podcast]
Tre søstre som bodde på "Rivertzke" på Sagene jobbet samtidig på Graah. De to yngste ble intervjuet i 1999 og fortalte om arbeidsdagene på tekstilfabrikken i 1930-årene.
Jordan - utdypende [Podcast]
Jordans Børstefabrikk vokste og trivdes i den gamle hattefabrikken ved Sannerbrua. Tannbørster, oppvaskkoster og malerutstyr gjorde Jordan til både et husholdsmerke og redskap for profesjonelle. Fra 1939 var Jordan en pioner i bruk av plast både i bust og skaft. Det ble etablert fabrikker på Flisa og flere steder i Oslo. Fabrikken i Waldemar Thranes gate ble gradvis avviklet og området utviklet til boliger. Fabrikkpipen mellom de nye boligene i Waldemars Hage står sammen med fabrikkbygningen fra 1917 som et spor. Sporløst borte er de små mekaniske bedriftene som lå på nabotomtene ned mot elvas vestbredd: Akerselvens Maskinverksted og O. Jakobsons Maskinverksted lagde alt fra bakerimaskiner og landbruksutstyr til taubaner og vaskemaskiner.
Jordan og andre fabrikker ved Sannerbrua [Podcast]
Jordan vet hvordan - og er fortsatt landets mest kjente varemerker på tannbørster og oppvaskkoster. Jordan startet i 1837, og ble en ledende produsent av børster og koster. Jordan trengte større lokaler og fikk overta den store fabrikkbygningen i Waldemar Thranesgate for en rimelig penge i 1917. Den hadde hattemaker Holm bygd i 1899 i et anfall av stormannsgalskap: Nordens største hattefabrikk ble ikke lønnsom butikk for Hatte-Holm! Da gikk det bedre for Jordan...
Kanal - utdypende [Podcast]
Ideen om å kanalisere Akerselvas nedre del og gjøre den til en del av Oslo havn hadde Sam Eyde lansert. Den aktive industrigründeren, best kjent for Norsk Hydro, hadde etablert seg i Oslo da han fikk oppdraget med å bygge den nye Østbanen. Han kom fra Tyskland med ideer om byutvikling etter mønster fra mange europeiske havnebyer: Brede kanaler med frilagerhus - lagre der varer kunne ligge tollfritt til de ble tatt ut og solgt. Han kjøpte tomter langs Akerlselva, og bygde det første pakkhuset i Christian Kroghs gate 30. Det ble åpnet med stor festivitas i 1903. Kronprinsregenten var med og ble imponert over åtte etasjers varehus med heisekraner og lastedører ut mot Akerselva. Planene om flere varehus på begge bredder og utvidet og oppmudret elv med steinsatte kaier ble ikke realisert pga. dårlige økonomiske tider. Senere lager- og industrihus i området var tilpasset biltransport. Elva hadde utspilt sin rolle som transportåre. Pakkhus A står fortsatt, tatt i bruk som boliger.
Kjelsås - intro. Ved Akerselvas start [Podcast]
Akerselvas ferd starter ved Maridalsoset. Kjelsås på østsiden og Brekke på vest markerer Akerselvas start og overgangen mellom skog og by. Ved Brekekdammen var det sagbruk og møller i mange hundre år. Eventyrforteller Asbjørnsen har beskrevet området i "Kvernsagn". Med industrialiseringen rundt 1850 kom også verkstedindustri til Kjelsås med Kjelsås Brug. Hundre år senere fant moderne industri som Tandberg, Ring og Hjemmets trykkeri veien til ledige industritomter på Brekke. I dag er det fortsatt noen industri- og kontorbygg her, men mange er omgjort til boliger i det som er et av de mest populære boområdene i Oslo.
Kjelsås - utdypende tekst. [Podcast]
Tandbergs Radiofabrikk bygde en stor fabrikk på Kjelsås omkring 1950 som et mønsterbruk med park, fin utsikt over Maridalsvannet og rimelige boliger som goder for de ansatte. Gustav A. Ring lagde kontormaskiner i et nybygg som erstattet sagbruket på Brekke da det ble lagt ned i 1965. I Frysjaveien forsøkte man i 1948 å berge de gamle tekstilgigantene ved Akerselva som Hjula og Graah ved å samle og modernisere deler av produksjonen i nye moderne anlegg. De første norskproduserte mobiltelefonene fra Simonsen ble lagd i Frysjaveien 33. Hjemmets trykkeri flyttet fra Majorstua til Frysjaveien 42 i 1962, og sørget for at både Donald Duck, Hjemmet og en rekke andre blader ble produsert ukentlig på Kjelsås. Plastfabrikken Heger Plastics lagde LP-plater i et lokale som ble revet for å gi plass til Norsk Teknisk Museum. I 1986 flyttet museet inn i sitt store nybygg etter mange års lokaliseringsdebatt og planlegging. Arkitekt var Rolf Ramm-Østgård.
Kjelsås bruk - Mustad [Podcast]
I 1855 etablerte kjøpmannen Johan Henrik Schmelck fabrikken Kjelsås Bruk for produksjon av spiker og ståltråd. I samme bransje var Gjøvik-firmaet O.Mustad og Sønn, som ble verdensledende på fiskekroker. Mustad produserte også alt fra spiker til margarin, blant annet på Lilleaker vest i Oslo. I 1884 kjøpte de Kjelsås Bruk og flyttet produksjonen av hesteskospiker hit. Bruket ble utvidet med ståltrådtrekkeri og et lite valseverk . Mustad la ned produksjonen på Kjelsås på begynnelsen av 1960-tallet. Selskapet ønsket i stedet å bygge boliger på tomten, men fikk nei fra Oslo kommune. Aftenposten kjøpte tomten med tanke på nytt avishus, men det ble kommunen som til slutt kjøpte eiendommen som verksteder for kunstnere.
Kjelsås Bruk - utdypende [Podcast]
Kjelsås Bruk ble bevart som kunstnerverksteder og klubblokaler takket være entusiaster som så verdien i et falleferdig industrianlegg. Eiere og myndigheter ville helst rive de gamle fabrikkene vi ser i dag, og gi plass til et stort trykkeri med kontorhøyblokk for Oslos største avis - Aftenposten. Beliggenheten i forhold til jernbanen var et viktig argument for avisen og trykkeriet. Planen hørtes rimelig ut for de fleste Oslo-politikerne, og var nær ved å bli vedtatt. Men under bystyremøtet i september i 1970 overrasket ordfører Brynjulf Bull fra Arbeiderpartiet alle med å erklære fra talerstolen at han hadde skiftet mening. Med henvisning til Asbjørnsens "Kvernsagn" malte han bildet av Brekkedammen som en naturperle i byen ved porten til Maridalen som ikke måtte ødelegges. Aftenposten skulle heller få et annet tilbud. Og Bull fikk bystyret med seg på å bruke kommunens forkjøpsrett. Industriens kulturarv og vern av industrelle kulturminner var ikke fremme i debatten den gang. Det var nærmest et biprodukt at vedtaket sørget for vern av industriminnet Kjelsås Bruk, og dessuten åpnet for industrihistorisk museumsformidling. Deler av tomten ble nemlig gitt som kommunens innskudd i Norsk Teknisk Museums nybygg, som sto ferdig i 1986.
Kjelsås Bruk - utdypende [Podcast]
Kjelsås Bruk ble bevart som kunstnerverksteder og klubblokaler takket være entusiaster som så verdien i et falleferdig industrianlegg. Eiere og myndigheter ville helst rive de gamle fabrikkene vi ser i dag, og gi plass til et stort trykkeri med kontorhøyblokk for Oslos største avis - Aftenposten. Beliggenheten i forhold til jernbanen var et viktig argument for avisen og trykkeriet. Planen hørtes rimelig ut for de fleste Oslo-politikerne, og var nær ved å bli vedtatt. Men under bystyremøtet i september i 1970 overrasket ordfører Brynjulf Bull fra Arbeiderpartiet alle med å erklære fra talerstolen at han hadde skiftet mening. Med henvisning til Asbjørnsens "Kvernsagn" malte han bildet av Brekkedammen som en naturperle i byen ved porten til Maridalen som ikke måtte ødelegges. Aftenposten skulle heller få et annet tilbud. Og Bull fikk bystyret med seg på å bruke kommunens forkjøpsrett. Industriens kulturarv og vern av industrelle kulturminner var ikke fremme i debatten den gang. Det var nærmest et biprodukt at vedtaket sørget for vern av industriminnet Kjelsås Bruk, og dessuten åpnet for industrihistorisk museumsformidling. Deler av tomten ble nemlig gitt som kommunens innskudd i Norsk Teknisk Museums nybygg, som sto ferdig i 1986.
Klart som krystall? [Podcast]
I et intervju i Arbeiderbladet i 1959 minnes en parkarbeider vannkvaliteten i Akerselva som mye bedre enn vi kan få inntrykk av i samtidens klager. Muligens er det gylne barndomsminner, men også kan det si noe om at forurensingen hadde blitt verre mellom 1900 og 1950: "Margit Eriksen som arbeider i Parkvesenet, har levd mellom Nybrua og Hausmannsbrua hele sitt liv. Hun kjenner Akerselva bedre enn noen. Akk ja,- det var noe annet da jeg var jentunge, sier hun. Da badet vi i elva. Vannet var klart som krystall. Det har nok forandret seg på disse 56 årene, ja. -Var det kanskje fisk her også? Nei, fisk kan jeg aldri huske vi så, men det vrimlet av igler. Det var dem vi tjente penger på da vi var små. Vi stakk beina ut i elva, og så kom iglene og sugde seg fast. De kunne være så lange som handa mi. Så fløy vi opp til en iglekone og fikk et par ører for fangsten, og så blei det knekk! Vi fikk tre knekk for to øre på den tida. -Men nå har De vel liten lyst til å bade i Akerselva? Margit Eriksen tar et overblikk over den brune boblende suppa som driver forbi. Nei frivillig går jeg ikke uti, sier hun. Men jeg datt ut fra motorbåten min her et år, og da gikk jeg rett i bryggerhuset og vrengte av meg hvert eneste plagg. Klærne lå fjorten dager i salmiakkvann før lukta var borte…
Knud Graah - Vøiens Bomuldsspinderie, utdypende [Podcast]
Vøiens Bomuldsspinderie ble startet i 1846 av grosserer Young og svogeren Knud Graah. En gammel sagbrukstomt ble kjøpt og et toetasjes spinneri ble bygd og utstyrt med spinnemaskiner drevet av et vannhjul levert av Akers Mekaniske Verksted. Spinneriet hadde 70-80 ansatte fra start, og midt på 1850-tallet hadde både arbeidsstokken og produksjonskapasiteten blitt doblet. Spinneriet brant ned i 1859, og en ny og større bygning tegnet av sivilingeniør Oluf Roll ble reist. Dette er den bakerste delen av bygningen vi kan se i dag, liggende nærmest Beierbrua. Fabrikken ble i 1872 utvidet med veveri. I 1890-årene ble nabofallet kjøpt, og fabrikken utvidet og modernisert med bl.a. elektrisk kraft. Selskapet skiftet navn til Knud Graah A/S i 1906. I 1913 ble det bygd en ny fabrikk på større areal ved siden av den gamle fabrikken på en etasje, med bedre lys- og luftforhold og større grad av automatisering. Etter dette hadde bedriften ca. 300 ansatte. I 1919 ble spinneriaktiviteten skilt ut i et eget selskap under det gamle navnet Vøyens Bomuldsspinderie, men spinneriet gikk dårlig og ble lagt ned i 1923. Graah fortsatte som veveri, som i 1946 gikk inn i det nye selskapet TEFAS sammen med bl.a. Hjula Veveri og flyttet til en ny fabrikk på Frysja. TEFAS gikk konkurs i 1955, og Knud Graah AS fortsatte noen år som grossist og forvalter av eiendommene ved Vøien. De eldste delene av fabrikken ble bevart og rehabilitert som restauranthus for den italienske restaurant"kongen" i Oslo, Gino Valente i 1980. Andre deler ble kontorer, blant annet for TV Norge, som også hadde TV-studioer her. Det hvite fabrikkanlegget fra 1913 med de karakteristiske shed-takene er også bevart, og brukes bl.a. til treningsstudio, grafisk produksjon og kontorer for bl.a. TV-produksjonsselskaper. Tomtene mellom de eldste anleggene ved fossen og anlegget fra 1913 ble utbygd med kontorbygg på 1980-tallet.
Kolerakirkegård og epidemilasarett [Podcast]
I 1833 ble byen rammet av en voldsom kolera-epidemi. Byen hadde ikke sykehusplass til alle som ble syke, og som nødløsning ble skolen på Ankerløkka tatt i brukt til lasarett. Sykdommen var svært dødelig, og de mange dødsfallene gjorde at byen også slapp opp for gravplasser på kirkegården. I all hast ble Ankerløkkens Kirkegaard anlagt – beliggenheten ved kolerasykehuset var praktisk, siden det var kort vei å frakte likene. Kirkegården var fortsatt i bruk til 1878. Da ble området nærmest Storgata overtatt av Gassverket, stykket videre vestover ble furasjetorg eller høytorg, hvor byens vognmenn og andre som holdt hester kunne kjøpe for til hestene. Nærmest skolebygningen fikk Jakobs kirke tomt. Skolen kunne flytte tilbake etter at epidemien var over, og fra 1840-årene delte den plass med skolekretsen rundt Møllergata. Da Møllergata skole sto ferdig i 1861, ble bygningen igjen brukt til sykehus. Den ble ikke revet før i 1914. Da hadde den lenge vært brukt av Sundhedskommissionen til å internere pasienter med smittsomme sykdommer. Da kolerakirkegården på Ankerløkken ble gjort om til bl.a. gassverk bl det gjort gravearbeider på tomten som ble makabert for arbeiderne. Grunnforholdene hadde gjort at de som hadde blitt begravd på kirkegården var svært godt bevart.
Kornsiloen som ble studentbioliger på Øvre Foss [Podcast]
Et landemerke på Grünerløkka er det særpregede studentbolighuset på 19 etasjer med runde hybler. Det er kornsiloen på Nedre Foss fra 1953 som i 2001 ble bygd om til 226 studentboliger. Prosjektet vakte stor oppsikt og fikk mye skryt for særpreget design og gode løsninger. Siloen er moderne, men står likevel som et minne om den eldste virksomheten ved Akerselva: Kornmøller. Nedre Foss Mølle var i drift på 1200-tallet under klosteret på Hovedøya. I moderne tid drev Bjølsen Valsemølle Nedre Foss til 1986. Kornsiloen var en av flere beredskapslagre for matkorn i Oslo. Det gikk en egen lastetrikk fra Vippetangen via Nedre Foss til Bjølsen Valsemølle. En av de grå korntrikkene står utstilt i inngangen til hybelhuset. Det ble bygd svært mange slike kornsiloer etter 1928. Da ble det bestemt at Norge skulle ha minst et års forbruk av korn på lager. Kravet ble senket gradvis og etter 2000 er det ingen slike beredskapskrav. I Oslo ble både siloen på Sinsen og på Nedre Foss bygd om til boliger.