Halvor Schou startet Hjula Veveri og bygde det opp til en av landets største tekstilindustrier. Han var 18 år i 1841 da Storbritannia åpnet for eksport av teknologi som dampmaskiner og vevstoler. Unge Schou ble sendt utenlands av sin far, bryggerieier Christian Schou, for å lære språk og handelsfag, og oppsøke de moderne industriene som spredte seg i Europa for å lære driftsmetoder og se om noe kunne egne seg for Norge. Tilbake i Oslo brukte Schou deler av familiens bryggerioverskudd til å starte et lite mekanisk veveri i Brenneribakken, der klubben Blå ligger i dag. Først ble 20 vevstoler kjøpt fra England, men han utvidet raskt med flere vevstoler. Rundt 1850 hadde han to hundre vevstoler i sving, drevet av en dampmaskin. For å kunne vokse videre kjøpte han Hjulafossen, som var kraftig nok til å kunne drive 400 vevstoler med vannturbin levert av Myrens Mekansike Verksted. Svogeren Oluf Roll tegnet fabrikken etter tyske og britiske forbilder. Hjula ekspanderte videre på Vøien, og ble drevet med til dels store overskudd som både økte familieformuen og ga midler til å investere i videre utvidelser av fabrikken. Schou var en godt likt fabrikkeier, og ble regnet som radikal i sitt samarbeid med arbeiderne og støtte til syke- og pensjonsordninger. Det var populært å jobbe ved Hjula, som etter hvert hadde mange avdelinger. Under bomullskrisen på 1860-tallet ble Hjula utvidet med en ullvarefabrikk. Hovedvirksomheten var likevel veving av bomullstøy. Smårutete kjolestoffer var en viktig del av produksjonen, men det ble også vevd busserullstoffer og sengetøy. Noe garn ble kjøpt fra de omkringliggende spinneriene, men mye ble importert fra Storbritannia eller Tyskland. Det samme gjaldt farger og kjemikaler. Det var over 800 arbeidere på Hjulas ulike avdelinger i 1880. Vi kan forestille oss hvordan arbeidsmiljøet i den store veverisalen med 400 mekaniske vevstoler må ha vært: To ganger i sekundet ble skyttelen med vevetråden slått frem og tilbake med et smell. Luften var full av støv fra stoff og stivelse som ble brukt for å styrke tråden. Når stoffene var ferdig vevd, farget og vasket ble de transportert tilbake til havna. Transporten, eller sjauingen, som det blir kalt i fabrikkens regnskapsbøker skjedde ved hjelp av hest og kjerre. Det er lett å tenke seg hvilket slit det var å frakte varer opp og ned de bratte bakkene til Sagene. Etter 1879 ble Hjula drevet videre av neste generasjon med Chr. Schou i spissen, og beholdt posisjonen som en av landets sentrale teksilindustribedrifter. Schou Jr. deltok i omstrukturering av bransjen både under første verdenskrig, og på 1950-tallet da flere av de store tekstilfabrikkene ved elva gikk sammen om å bygge en ny fabrikk på Frysja. Da "Nye Hjula" på Frysja gikk konkurs i 1957 var det helt slutt for både Hjula, naboen Graah og Nydalens Compagnie - et hundreårig industrieventyr ved Akerselva som fikk store ringvirkninger.