Vann - ressurskamp og miljø [Podcast]

Akerselvas rennende vann var av stor verdi for Oslo, som alle elver, av tre hovedgrunner: Rennende vann gir vannforsyning til mennesker og produksjon, rennende vann gir kraft, og rennende vann kan ta med seg avfall som sagflis, kloakk, fargestoffer og kjemikalier. Akerselva og Maridalsvannet skulle ha nok vann til alle disse oppgavene. Likvel ble det ofte uenighet mellom ulike brukere og behov. Når kommunen ledet stadig mer vann fra elva ut i rør til vannforsyning for byens befolkning ble det mindre kraft til drift av industrien. Når industriutslipp og kloakk forurenset elva ble det ulemper for byens befolkning - og farlig for dyrelivet i elva, som i lange tider har vært nærmest fraværende.

Vaterland - en beryktet bydel [Podcast]

«De fleste har sikkert hørt eller lest en hel del om det beryktede Vaterland fra gamle dager». Slik lyder innledningen i «En politimanns erindringer – Trekk fra det mørkeste Kristiania» gjengitt i St.Hallvard i 1937. Andre beskrivelser forteller om «et pittoresk område med kronglete gater, snekker i elva og trehus». Sannheten ligger vel et sted midt i mellom, men kan være vanskelig for oss å finne svar på i dag. Det meste ble nemmelig jevnet med jorda i 1960-årene og erstattet av høyhus og trafikkmaskiner. To broer forsvant, Schweigaards bru og Bispebrua, og alle båtene som lå tett i tett er også borte. Småbåtene måtte flytte til Hovedøya. I dag utgjør Vaterlandsparken et pusterom i bydelen, men det er også her vi må si farvel til Akerselva før den forsvinner under en 500 m lang kulvert, og til slutt renner ut i fjorden ved Bjørvika.

Vaterland - utdypende [Podcast]

«Watterland» Bydelen Vaterland ble til i skiftet mellom den gamle byen Oslo under Ekeberg, og etableringen av den nye byen Christiania bak festningen i 1624. Akerselvas munning var fuktig og leirete. Slam fra elva og sagflis fra sagbrukene lenger opp, dannet et langgrunt, vasstrukkent landskap som hollendere og tyskere på et tidlig tidspunkt i byenes historie kalte Watterland i betydningen «vannlandet». Området var åpent, flatt og nær havnen, egnet til å oppmarsjere bordstabeler med plank fra sagbrukene, etter hvert som trelasten var klar for utskiping. Bruas betydning Vaterland har aldri vært et typisk industristrøk. Elva renner flatt her og har derfor vært mer av en fraktåre enn en kraftåre. På 1600-tallet ble Vaterland en raskt voksende forstad til Christiania etter byggingen av Vaterlands bru i 1654. Trafikken østfra inn til byen gjorde det lønnsomt å etablere vertshus og losjier med varierende tjenesteytelser, deriblant bordeller. Et annet dominerende innslag var «høkervirksomheten» utover på 1700-tallet, det vil si handel med bønder i mer eller mindre lovlige former. Mange av høkerne slo seg opp. Men befolkningen ellers bestod til dels av dagarbeidere, trelastkjørere og sjømenn, - det såkalte filleproletariatet som på ingen måte var i posisjon til å ta seg borgerskap innenfor byens grenser. Høkere og bondehandel Høkere var kjøpmenn med begrensede handelsrettigheter i forhold til byens borgere, altså en slags annenrangs borgere. Likevel var det flere i Vaterland som slo seg opp i detaljehandel med bøndene. Til byborgernes store irritasjon utgjorde høkerne ofte et fordyrende mellomledd før varene nådde selve byen, men diverse regulerende tiltak kunne ikke hindre denne gruppens økonomiske suksess. Stadig flere standsmessige byhus med store gårdsrom poppet opp. De var oppført i utmurt bindingsverk på dansk maner, til forveksling lik husene inne i Christiania. I Brugata og i dagens Stenersgate kan man fortsatt se noen husvegger fra denne perioden. Bøndene kunne ta inn her, vanne hestene og få losji for natten, samtidig som de handlet med innehaveren. Som regel var det også brennevinsutsalg tilknyttet bondehandelsgårdene, noe som kunne få ulykksalige konsekvenser for bøndene, som ikke rent sjelden ble utsatt for «bondefangeri»: Bondefangeri Bønder, og sjøfolk, folk som kom utenfra og ikke var kjent på stedet, kunne fort havne i lumske klør i Vaterland. Enten de tok seg hit på egen hånd, eller de ble lokket til strøket med løfter om billig brennevin og dameselskap, kunne mang en byfarer risikere å våkne opp neste morgen i fyllearresten på Grønland politistasjon, uten penger og klokke, og med medtatte klær. Begrepet bondeanger stammer fra slike situasjoner, der en person angrer dumheter, særlig begått i beruset tilstand. Ikke lystig å komme hjem til bondekona, ribbet for mynter og verdisaker.

Ved Nedre Foss Mølle [Podcast]

Dikt av Haakon Bull- Hansen lest av Rolf Søder 27.5.1986.

Vulkan jernstøperi og mekanisk verksted [Podcast]

På gavlveggen på Dansens hus står det AA - initialene til ingeniør Aksel Amundsen som startet Vulkan mekaniske verksted og jernstøperi i 1873. I begynnelsen lå Vulkan i Brenneriveien, litt nedover elva. Etter 1900 overtok Vulkan nabotomten i nord av Bagaas Brug som hadde drevet bl.a. sagbruk, teglverk, tresliperi, møbelfabrikk og sementfabrikk.Vulkan spesialiserte seg på produksjon av stålbroer og hadde blant annet store leveranser til jernbanen. De leverte også konstruksjoner til bygg, bl.a. kuppelen til Colosseum kino. Produksjonen ved Akerselva ble nedlagt på slutten av 1950-tallet da betongbroer overtok for jernbroer. Vulkan fortsatte som eiendomsselskap, og leide ut fabrikkhallene til ulike leietakere. Deler av verkstedhallene ble i 1995 omgjort til idrettshall av Oslo kommune. Øvrige deler har bl.a. vært brukt som verksteder for Riksteatret og Riksutstillinger. Nå blir det kompakte industriområdet mellom Maridalsveien og Nedre Foss utviklet med spennende kontraster mellom den gamle industriarkitekturen og moderne arkitektur og nye funksjoner. Vulkan blir gjenskapt som en moderne bydel med kultur, utdanning, mathall og boliger og park ved elva. Inne i en av de gamle verkstedhallene har Kolsås Klatreklubb en av byen største innendørs klatrevegger.

Vårt daglige brød fra Bjølsen [Podcast]

Fra Nydalen renner Akerselva rolig gjennom de gamle Lillo-jordene før den kaster seg ut i sin høyeste foss: Bjølsenfossen med sine 17 meter. Her lå det tidligere både sagbruk og teglverk. Havnens Teglverk ble lagt ned i 1926, og i 1933 kjøpte kommunen tomten med tanke på park og boligbygging. Den mektige fossen ble tidlig brukt som kraft til sager, og området har lenge gitt oss vårt daglige brød. Her har det ligget møller i mange hundre år. På oversiden av fossen og Treschows gate lå Iduns Gjærfabrikk helt til 2007. På nedsiden ved fossen har Bjølsen Valsemølle dominert siden 1884. Her produseres fortsatt det meste av matmelet for Østlandet i det som i dag er Lantmännen Ceralias Bjølsen-anlegg med merket Regal.

Vøienvolden, lydfil [Podcast]

Et av de best bevarte gårdsanleggene fra 1700-tallets nære bymark er Vøienvolden. Fortidsminneforeingen eier og driver gården som ble fredet i 1941.

Vøienvolden, lydfil utdypende [Podcast]

Vøienvolden, en fredet plett, ligger forsiktig tilbaketrukket i Maridalsveien 120. Dette er Oslo bys vakreste, best bevarte - og mest komplette løkkeanlegg. Hele anlegget er fredet. Rundt tunet ligger rødmalte trebygninger og en steinkjeller for potet. De eldste husene har røtter tilbake til begynnelsen av 1700-tallet. Løkkeanleggets historie strekker seg tilbake til 1683 da Borgermester Bergman fikk eiendommen av Kongen for en «møye» - altså et slit - han hadde hatt til byens beste. Fra 1830 ble familien Udnes eier av Vøienvolden, og eiendommen forble i denne families eie til siste eier testamenterte Vøienvolden til Fortidsminneforeningen som gave mot at eiendommen ble holdt åpen for byens befolkning. I 1917 ble eiendommen totalt restaurert av arkitekt Magnus Poulsson. I dag drives Vøienvolden av lokalavdelingen i Fortidsminneforeningen, avdeling Oslo og Akershus. De har selv kontor i sidefløyen der - og arrangerer blant annet bygningsvernkurs, bygningsverndag, bydelsdag og det populære arrangementet Gammeldags jul. I tillegg drives det utleie her. Den istandsatte potetkjelleren kan leies til seminarer og markeringer. Blant faste leietakere her, finnes blant annet Naturvernforbundets avdeling av Oslo-Akershus - og firmaet for gamle tre- og bygningsdetaljer; Gamletrehus.com.

"Mann i tre" [Podcast]

Innlest fortelling om kunstverk fra Strykejernet kunstskole

"Maren i myra" [Podcast]

Fortellingen om et av ofrene for koleraepidemiene i Christiania på 1800-tallet.

1314111395.16 [Podcast]

1314167317.1 [Podcast]

Akerselva - fra rynke til smil [Podcast]

I dag er Akerselva Miljøpark en flott vandring fra Grønland til Kjelsås. Slik har det ikke alltid vært. Industriområdene langs Akerselva sperret lange strekk av elva inne bak gjerder og under fabrikkbygninger, og satte spor med forurensing og utslipp. Tanken om å rehabilitere den forurensede Akerselva og opparbeide parker begynte på 1800-tallet. I 1915 ble de første kommunale palner lagt om å gjenvinne Akerselva som en grønn lunge gjennom byen – ”fra rynke til smil i byens ansikt”. Dette arbeidet skulle ta flere år, og begynte mer med spredte parker enn tanke på å se hele elveløpet samlet. Til det var eiendomsforholdene for komplisert og industrivirksomheten ved elva for viktig. Kommunen kjøpte gradvis ledige tomter og anla parker, først i 1915 nedenfor Ankerbrua. På 1920- og 30-tallet ble flere store tomter etter nedlagte teglverk ved elva som Schultzehaugen, Øvre Foss, Myrens og Bjølsen. Her ble industriområdene opparbeidet til parker fra 1930-årene. Gradvis kom andre områder etter, også i regi av private eiere av områder og bygg ved elva som så verdien i å utvikle eiendommer med historisk sus og nærhet til den stadig mer innbydende elva.

En bestilling utenom det vanlige [Podcast]

Kristiania Kunststøperi fikk en bestilling litt utenom det vanlige en dag under forbudstiden på 1920-tallet. Den kanskje naive verksmesteren Kristian Reistad fortalte om episoden:

Byfornyelse [Podcast]

Innlest fortelling om byfornyelse på 1980-tallet

Densarbareelva [Podcast]

Dyreliv [Podcast]

Elvebakken - Norges første yrkesskole [Podcast]

Innlest fortelling om Elvebakken skole

Fabrikkportenes bydel [Podcast]

Innlest fortelling om livet i det blandede industri- og bilogmiljøet ved Akerselva.

Forurensing [Podcast]

Industrien til tross har Akerselva fått et rikt dyreliv. Over en periode på 20 år har Oslo kommune brukt over 200 millioner kroner på å stenge kloakkrør og rense elva. Men senest i mars 2011 ble alt liv i Akerselva utryddet av et klorutslipp tilsvarende 240.000 flasker Klorin. Ansvarlig for utslippet var nettopp Oslo kommune. I desember 2012 fant hele 19000 liter fyringsolje fra en hel tankbil veien til Akerselva via avløpssystemene som fortsatt leder til elva, etter et uhell ved fylling av en tank på Ullevål sykehus.

Fra gull til Blå [Podcast]

Klubbscenen Blå ble startet i 1998, men det har vært mange forskjellige aktiviteter her opp gjennom årene. Tekstilfabrikken Indigo, oppbevaringslager for gull og diamanter, mekanisk verksted og glødelampefabrikk. Fargeriet fra tekstilfabrikken Indigo, som lå her og på den andre siden av elva, slapp ut kjemikalier og fargestoffer som resulterte i at selv rottene i elva her var blå.

Freia [Podcast]

Dette er lyden av pakekmaskinen for gele- og puddingpulver. Demontert i 2002.

Fugleliv [Podcast]

Kanal og indre havn ved Nedre Foss? [Podcast]

For hundre år siden var Kristiania-industrien på vei til å tape terreng i forhold til annen industri som lå nær jernbane og havn. "Gjør Akerselven farbar for pramme", lød det i et fellesskriv fra samtlige brukseiere til kommunen i 1908. Løsningen, mente mange, var å kanalisere Akerselva slik at lossefartøyene kunne seile oppover elva og losse lasten direkte inn i fabrikkene og verkstedene. Direktøren ved Vulkan, hevdet at “ Bare ved å mudre opp elva og gjøre den farbar for grundtgående prammer, kunne problemet løses. Trafikken på Kristianias gater ville bli lettere, ny industri ville lokkes til hovedstaden og den allerede ”nu stærkt optagne havn” ville få avlastning fordi "mange Fartøier kunde ligge paa Havnen og losse lige i Pramme". På nyåret 1909 nedsatte formannskapet en komité som skulle ta stilling til en fullstendig kanaliseringen av Akerselva fra havnen til Nedre Foss. Komitéen, som hadde direktøren av Det Søndenfjelds-Norske Dampskibsselskab, Olaf Rustad, som formann, hadde store visjoner om hvordan kanalen burde være. Selskapet så for seg en kanal med22 metersbredde der fire lektere kunne klare å passere hverandre. Lå lekterene fortøyd langs bredden på begge sider, ville det være en12 meterbred ferdselsåre langs midten av elva med en vanndybde på to meter. Det var imidlertid "automobilen" som endelig skulle komme til å kullkaste planene. I starten var bilen et leketøy for overklassen, men etter hvert begynte man å forstå hvilken nytte bilen kunne ha for godstransporten.

Grafittikunst [Podcast]

Innlest fortelling om da Strykejernet Kunstskole ble kvitt tagge-problemene med å bestille grafitti!