For hundre år siden var Kristiania-industrien på vei til å tape terreng i forhold til annen industri som lå nær jernbane og havn. "Gjør Akerselven farbar for pramme", lød det i et fellesskriv fra samtlige brukseiere til kommunen i 1908. Løsningen, mente mange, var å kanalisere Akerselva slik at lossefartøyene kunne seile oppover elva og losse lasten direkte inn i fabrikkene og verkstedene. Direktøren ved Vulkan, hevdet at “ Bare ved å mudre opp elva og gjøre den farbar for grundtgående prammer, kunne problemet løses. Trafikken på Kristianias gater ville bli lettere, ny industri ville lokkes til hovedstaden og den allerede ”nu stærkt optagne havn” ville få avlastning fordi "mange Fartøier kunde ligge paa Havnen og losse lige i Pramme". På nyåret 1909 nedsatte formannskapet en komité som skulle ta stilling til en fullstendig kanaliseringen av Akerselva fra havnen til Nedre Foss. Komitéen, som hadde direktøren av Det Søndenfjelds-Norske Dampskibsselskab, Olaf Rustad, som formann, hadde store visjoner om hvordan kanalen burde være. Selskapet så for seg en kanal med22 metersbredde der fire lektere kunne klare å passere hverandre. Lå lekterene fortøyd langs bredden på begge sider, ville det være en12 meterbred ferdselsåre langs midten av elva med en vanndybde på to meter. Det var imidlertid "automobilen" som endelig skulle komme til å kullkaste planene. I starten var bilen et leketøy for overklassen, men etter hvert begynte man å forstå hvilken nytte bilen kunne ha for godstransporten.