Historien om Oslo-bakeriet Møllhausen (Möllhausen) starter med Christianias forvandling til Norges ledende industriby midt på 1800-tallet. Tekstilindustrien vokste frem ved Akerselva etter britisk mønster, og maskinindustrien fulgte etter. Hele hovedstaden gikk inn i en voldsom vekst, med titusenvis av innflyttere og dertil hørende behov for boliger, dvs. murstein, planker og spiker, møbler, vedovner og kjøkkentøy.

Den voksende befolkningen trengte dessuten selvsagt mat og drikke, klær og sko, og etter hvert litt luksusvarer som pyntegjenstander eller nytelsesmidler som sukkervarer. 

En baker fra kontinentet

I alle bransjer kom det vandrende dyktige kjøpmenn og håndverkere fra kontinentet. En av dem som kom var bakermester Johann Friedrich Carl Møllhausen, med røtter i Danmark og Tyskland. Han fikk borgerbrev i Christiania i 1853, og startet bakeri, konditori og sukkervareforretning. Dette var en uvanlig kombinasjon på den tiden, og det tyder på at han hadde større ambisjoner enn å være baker.

Han startet etter hvert også kafé og restaurant, skaffet seg en gård for hesteoppdrett (og vant ry som hovedstadens beste og kjekkeste rytter), startet teglverk og drev med eiendomsspekulasjon både i Christiania og Drammen.

Foto: Oslo Byarkiv
Bakeri- og restauranthuset på Karl Johansgate 17På 1860-tallet prøvde Møllhausen lykken i Amerika mens han overlot forretningene til sin driftige kone Mathilda, men returnerte igjen og slo seg til ro i Christiania, hvor kjernen i virksomheten var en meget velplassert forretningsgård midt på det som ble Karl Johan, der vi i dag finner puben Scotsman.

Ledende konditori og hoffleverandør

Neste generasjoner Møllhausen passet godt på arven, og videreutviklet både bakeridriften og restaurantdriften til ledende i Oslo. Det skal ha vært en selvfølge at det var Møllhausen som leverte alle konditorvarer, inkludert den prestisjetunge bryllupskaken, til Kronprins Olav og Kronprinsesse Märthas bryllup i 1929.

Baking fra håndverk til industri

Foto: oslobilder.no
Fra produksjonslokalene på SKøyen i 1964. I dag er det en stor matvarebutikk (Coop Mega) i de samme lokalene.På denne tiden hadde Møllhausens bakerivirksomhet blitt så omfattende at det minnet om industri, med sentral produksjon, salg i en rekke egne utsalg og til kjøpmenn. Ideen om å bygge et mer moderne bakeri var nærliggende, særlig med etableringen av Kneippfabrikken på Tøyen i 1910, Martens i Bergen og Kristiania Brødfabrikk ved Rosenborg i 1929. Møllhausen skaffet seg en tomt på Skøyen, og hadde planene klare da andre verdenskrig brøt ut.

Etter krigen levde drømmen om bakerifabrikken på Skøyen videre, men byggetillatelser satt langt inne, og planene fra før krigen måtte omarbeides. Resultatet ble en enda mer moderne brødfabrikk, som lett kunne ta opp konkurransen med de da mer tilårskomne fabrikkene i Rosenberg-kvartalet og på Tøyen, men også med den mer moderne kooperativbakeriet på Hasle.

Møllhausens brødbiler ved lasterampen bak bygget. Rampen er intakt og brukes i dag til varelevering til matvarebutikken.At planene gikk mer i retning av industri enn bakerihåndverk vises også i at Møllhausen hadde ansatt en ingeniør som produksjonssjef. Trygve Hanæs, som foruten jobben i Møllhausen markerte seg kraftig som leder for tekniker- og ingeniørorganisasjonen NITO i årene 1964-75, fikk ansvar for å planlegge og bygge den nye fabrikken.

Fabrikken sto ferdig i 1964, tegnet av arkitektene Andreas Bjercke, Georg Eliassen og Einar Arnborg. Hele første etasje var en stor bakerisal med tunnellovner hvor brødene ble stekt på samlebånd.

Maskinene ble levert fra Tyskland,  Melet ble lagret i store tanker i kjelleren og blåst opp i etasjene, der deig ble blandet, og sluppet ned på oppslagsmaskinene i bakerisalen gjennom trakter i gulvet. En stor ekspedisjonssal med lasteramper for lastebiler sørget for effektiv distribusjon av nybaksten.

På sitt mest effektive trillet det ut fire tusen brød i timen fra brødfabrikken i noen travle timer før morgenrushet. Dette var 1000 mer i timen enn Kristiania Brødfabrikk produserte på det meste. I hovedsak var det kneipp og loff, men også spesialbrød som klassikeren Pelsjegerbrød. Resten av dagen ble det bakt kavringer og andre bakeriprodukter. I tillegg til fabrikken rommet det 11000 kvadratmeter store bygget nye kontorer for Møllhausen-konsernet, og utleiekontorer.

Samarbeid og konkurranse i bakeindustrien

Retningen mot stadig større og mer moderne bakerier fortsatte. Møllhausen startet Bakers i 1971 som et samarbeid mellom fire store bakerier i Oslo-området - Bratsberg, Møllhausen og Olav H. Hoel i Oslo, Erling Østby i Sandvika og Sørum Bakeri i Lier. Året etter svarte andre bakerier med tilsvarende sammenslutninger, bl.a. Kvalitetsbakerne hvor Oslo-bakeriene Baker Hansen, Baker Nordby og W.Samson fant sammen, og Norbakst anført av baker Nordby, med flere bakere i Akershus i gruppa, bl.a. EKCO på Kløfta. 

Disse konstellasjonene var temmelig løse, og mer preget av forretningssamarbeid og felles forhandlinger mot dagligvarehandelen og grossistleddene enn faktisk fusjon med tanke på industriell rasjonalisering. Dette potensialet ble først tatt ut på 1980-tallet. Da hadde samarbeidene fra 1970-årene begynt å rakne. Møllhausen forlot selv Bakers-gruppen allerede i 1975 - samarbediet de selv hadde startet. Dette skal ha vært forårsaket av at Skøyen-bakeriet fikk en egen leveranseavtale med matkjeden Jens Evensen. Møllhausen så seg bedre tjent med å stå alene med denne lukrative avtalen enn å dele med de andre Bakers-bakeriene.

Konserndannelser med Nora - Orkla - Norgesgruppen

Foto: Aftenposten
Faksimile fra Aftenposten okt. 1987I denne situasjonen, hvor den felles fronten raknet og Bakers var svekket, kom industrigiganten Nora på banen, anført av Leif Frode Onarheim, med ønske om å følge 1980-tallets forretningstrend med å samle og rasjonalisere tradisjonelle industriselskaper, og gjerne nærlingsmiddelindustri i mellomstor skala. Fra før hadde Nora sikret seg aksjemajoriteten i Kristiania Brødfabrikk, og i 1987 ble det kunngjort at Nora tok kontroll over bakeriene i både Oslo og Bergen gjennom oppkjøp av Martens, Jørgensen Bakeri og Solbrød i Bergen, og Olav H. Hoel, Erling Østby og H. Sørum i Oslo-området. Målet med operasjonen var å rasjonalisere produksjonen for å møte konkurransen fra importert bakst, særlig fryst halvfabrikata.

Det nye selskapet ble samlet gjennom en innfusjonering i Olav Hoel-selskapet, med neste generasjon Roar Hoel som leder. Navnet ble likevel videreført som Bakers A/S. Bakers fikk senere ulike bakerier i hele landet både inn og ut av folden, og forble landets største bakerikonsern også da den ble med over i Orkla.

Rundt 2010 slet Bakers med lønnsomheten. Forhandlermakten i matvarebransjen hadde blitt stadig sterkere i favør av de store dagligvarekjedene, og produsentene som Bakers ble presset. Orkla så seg om etter nye eiere, og den som til slutt slo til etter tålmodig venting på stadig prisfall var ingen andre enn matgiganten NorgesGruppen, som kontrollerte halve markedet for brød i butikk. (I denne gruppen hadde også Jens Evensen havnet)

Møllhausen blir dansk på Kløfta - og ender i Bakers

Noras satsing på Bakers ble begrunnet i konkurranse fra utenlandsk frossenbankst. Særlig dreide dette seg om danske Hatting, som hadde tatt det norske markedet med strom på 1980-tallet. Såpass vellykket hadde det vært at danskene i 1988 skaffet seg et norsk bakeri, med tanke på å både produsere halvfabrikata i Norge, men til og med med tanke på å kunne produsere for eksport til Danmark. På denne måten skulle de mange Hatting-trailerne som kom til Norge med dansk bakst slippe å kjøre tomme tilbake. Utsiktene var lovende, og det danske brohodet var et ganske nytt bakerianlegg på Kløfta.

Foto: Aftenposten
Faksimile av oppslag i Aftenposten i 1988, der Eivind Karlsen forteller om lyse danske fremtidsutsikterEKCO Bakeriene A/S var et større familiebakeri på Kløfta startet av bakermester Einar Karlsen som overtok samvirkebakeriet på Kløfta i 1932. Virksomheten ble stadig utvidet og modernisert i lokalene rett ved Kløfta stasjon. Blant annet ble det i 1962 meldt om at Husmorbrødet som var på moten sørget for en dagsproduksjon alene på 1500 brød. Neste generasjon EK - Eivind Karlsen - fortsatte industrialiseringen, og satset i 1984 over ti millioner på et helt nytt bakerianlegg på Indusrifelt Nord på Kløfta. Her skulle det være plass til halvfabrikataproduksjon, grillkorn og annet.

Satsingen må ha vært teknisk vellykket, men trolig økonomisk vanskelig rett før den nasjonale industrinedgangen og renteoppgangen meldte seg i 1987. ECKO var nok dermed et lett bytte for danske Hatting i 1988. I Aftenposten omtalte Eivind Karlsen det tappert som en gladsak at familiebakeriet nå var solgt, og at han var gått fra direktør til ansatt i Hatting, så lenge utsiktene til eksport av norsk bakst til selveste Danmark lå i planene.

Også Møllhausen levde et farlig liv utenfor Bakers. Både Jens Evensen og leveransekontrakten forsvant inn i Norgesgruppen, og presset på det etter hvert tilårskomne Skøyen-bakeriet økte. Da danske Hatting, som trengte å styrke Kløfta-investeringen sin, tilbød Møllhausen-familien å kjøpe bakeriet og samle produksjonen på Kløfta var valget enkelt: Eiendomsselskapet Møllhausen trengte ikke å regne lenge for å finne ut hvordan de kunne tjene mest på bygget på Skøyen.

Møllhausen-fabrikken på Skøyen ble lagt ned i 1992. Familiens eiendomsselskap eide fortsatt bygget, som ble leid ut til bilforretning og kontorer, før det i 2004 ble bygd om til kjøpesenter under navnet Møllhausen Torg, med Coop Mega-butikk, frisør og apotek, kafe og Nille, klær og blomster. I 2014 ble eiendommen solgt til Fram.

Til tross for samling av to av østlandets største bakerier, EKCO og Møllhausen, på Kløfta, og store planer om fersk og frossenbakst, klarte ikke Hatting å få god lønnsomhet på Kløfta. Da danskene bestemte seg for å avvikle sitt engasjement sto en gammel kjenning av Møllhausen klar: Bakers! Konsernet som Møllhausen hadde startet, og som også EKCO hadde vært tilsluttet i en periode, kjøpte Kløfta-bakeriet, og drev det videre frem til det nye bakeriet på Økern sto ferdig i 2003. Da hadde ikke Bakers bruk for Kløfta-fabrikken mer, og denne ble nedlagt.

Med det kan man si at både EKCO og Møllhausens brødfabrikk var slutt. Økern-fabrikken kan nemlig best beskrives som en videreføring av Olav H. Hoels brødfarbikk, startet da den lokale bakeren på Harald Harrådes plass bestemte seg for å ta opp konkurransen med brødfabrikkene på 1960-tallet. Slik sett kan denne slutten på visa sees som takk for sist fra Hoel, som hadde blitt stående igjen i en knipe da Møllhausen droppet Bakers for å holde Jens Evensen-avtalen for seg selv.   

Nye Møllhausen-brød

Foto: Bakehuset
Faksimile av nettside 2017Møllhausen-navnet hadde forblitt i bakeri-historien om ikke Bakers, eid av Orkla og ledet av Olav H. Hoel-arvingen, altså hadde blitt solgt til Norgesgruppen i 2012. Den nye eieren snudde om på en rekke forhold i industribakeriene under Bakers, både i Oslo og Bergen, Rogaland og Sørlandet, Nordvestlandet og Trøndelag. Norgesgruppens butikker bestemte seg for å bli markedsledende på brød, og ville bruke Bakers til å vinne konkurransen, ikke minst fra en rekke nye hådverksbaserte og økologiske bakerier som etablerte seg som en motvekt til industribaksten.

I konkurransen ble det utviklet en rekke nye brødtyper og brødkonsepter, med halvfabrikata og butikkbakst ("bake-off"), nye standardtyper og nye merker. Også konsernet skiftet navn til Bakehuset. For å styrke den lokale tilhørigheten ble også de gamle navnene og de lange historiske linjene trukket tungt inn i markedsføringen: Bergenserne fikk tilbake sin Martens, og Møllhausen ble løftet frem som merke på Østlandet. Lange og tilsynelatende ubrutte historiske linjer tilbake til 1753 (Martens), 1853 (Møllhausen) og 1902 (Martin Nordby - Tøyenbakeriet som også var blitt en del av Bakers) ble brukt aktivt i fortellingen om kvalitetsbakst og tradisjon i Bakehuset.

Det betyr også at det igjen er mulig å kjenne duften av fersk Møllhausen-brød på Skøyen. Men siden det er COOP som har overtatt den gamle bakerisalen i Møllhausen-bygget, og dermed kun selger bakst fra COOPs Goman-bakerier, må man krysse veien fra det gamle Møllhausenfabrikken til en konkurrerende Kiwibutikk fra NorgesGruppen for å få tak i Møllhausen-kneipp...

Tekst: Dag Andreassen

Møllhausen Skøyen