Foto: Oslo Museum
Carl Krafft (1812-1876) ble en del av det borgerlige Christiania. Dette bildet er fra Thor Olsens fotoalbum, og vitner om personlige forbindelser.Carl Fredrik August Krafft (opprinnelig Crafft) var født i 1812 i København av en tysk far og dansk mor. Han ble utdannet farmasøyt fra Københavns universitet, og reiste til Christiania 24 år gammel. Ifølge familiekrøniken skulle årsaken til flyttingen ha vært upassende dameeventyr i det borgerlige København, men det var heller ikke uvanlig for godt utdannede dansker å finne veien nordover til en nordisk hovedstad i vekst, og hvor dansk språk ikke var et hinder.

Pilletriller hos apoteker Maschmann

Det første året i Christiaina fikk den unge farmasøyt post hos den ene av byens to apotekere, den legendariske professor Maschmann på Elefantapoteket. Men han så tydeligvis flere muligheter i et Christiania på vei ut av depresjonsårene enn å være pilletriller hos apotekeren (ved et tilfelle rapporterte han til sin mor i København at han hadde produsert 15 000 piller på en dag. Da hadde han hold tpå til ett om natten...). Han ville starte for seg selv med lystigere og kanskje mer lønnsomme forretninger.

Egen forretning

Carl Krafft kunngjorde etableringen av egen forretning 12. desember 1837 med en lang liste i avisen "Den Constitutionelle" over varene han tilbød. Det var brennevin og likører, parfymer, håroljer og røkelse, og blekk. Alt i mai året etter annonserte han ulike typer "Chcolade fra Carl Krafft's fabrik i Østregade No. 107", samme sted som forretningen som lå, rett ovenfor Dybwads mer kjente forretning i det som i dag er Karl Johans gate 3.

I 1847 kjøpte han Lehmanngården han hadde bodd i og delvis produsert i, i Tobbugata 15, der Pothuset senere ble bygd. Her inntok han gårdens to etasjer, og bosatte seg og sine søstre i andre etasje, mens forretningen ble utvidet i første. I bakgården ble det stadig større fabrikasjon av brennevin, såpe, spiker og skobeslag - og sjokolade.

Asfalt som gulvbelegg i kirker og slott

Foto: Væhring / Oslo Museum
Robsahmgården på hjørnet Karl Johans gt. 15 og Kongens gate huset på 1850-tallet deler av Kraffts mangfoldige produksjon. Gården ble erstattet av en langt større gård, som i sin tur brant ned i 1959 og ble erstattet av et moderne bankbygg som står der i dag.Noe av produksjonen ble flyttet til Robsahm-gården på hjørnet av Karl Johansgate 15 og Kongens Gate. Virksomheten ble stadig utvidet, bl.a. introduserte Krafft asfalt til landet, med eneagentur på et tysk system. Asfalt var da et finere gulvbelegg, og Krafft hadde leveranser bl.a. på Slottet og Trefoldighetskirken.

Landets nest første fyrstikkfabrikk

Foto: Østfoldmuseene / Folkenborg
Fyrstikkeskene var lagd av tre, og levert i stort antall til Kraffts fyrstikkfabrikk.Krafft drev også fyrstikkproduksjon, trolig også i Robsahm-gården. Den ble startet i 1845, året etter at bankdirektøf F. H. Frølich startet det som regnes som landets første fyrstikkfabrikk. I brev hjem til sin mor på nyåret i 1846 fortalte Krafft om virksomheten, og her fremgår det at fyrstikkfabrikken var den som hadde flest i arbeid:

"Ved Stikkefabriken 16 børn, 2 Karle, 2 Piger og manden [] Foruden disse faste folk har jeg 7 a 8 Stk til, som daglig levere 15 a 1600 Æsker til Stikkene."

Det var atså ingen liten produksjon som pågikk. Og varene ble solgt like hurtig som de ble produsert, kunne han fortelle i 1849.

Bekymret bedriftsleder får hjelp av familien

Med mange jern i ilden ble det lange dager og mye å gjøre for Carl Krafft. I brev til sin mor uttrykte han bekymring for alt dette ansvaret som hvilte på ham alene, og all virksomhet, økonomi og ansatte som var avhengig av at han var ved god helse. Han ba sin mor om å sende sin yngre bror Wilhelm nordover for å avlaste ham, og være forsikring mot at alt skulle rakne dersom han ble syk. At han fra før hadde to av sine søstre i byen og i bedriften var visst ikke en fullgod forsikring...

Wilhelm flyttet inn til sine søsken i Lehmanngården i 1849, og overtok deler av forretningene og hjalp til med videre utvidelser av bl.a. sjokoladeproduksjonen.

Dampsjokolade

Foto: Telemark museum
Brødrene Krafft skaffet i 1851 nytt og moderne maskinutstyr til sjokoladefabrikken. Det ble investert 4000 rbd (dansk daler) - for Krafft et stort beløp som det er vanskelig å sammenlikne med dagens krus, men tar man riksdalerverdien pr. 1875 ved kronereformen ville det tilsvart nær 1 mill kr. i 2015.

I 1852 reklamerte Krafft med "Dampchocolade forarbeidet i de beste franske maskiner paa Granit". Maskinalderen var kommet til sjokoladeproduksjonen også i den norske hovedstaden, og dette var i seg selv et salgsargument. Dampsjokolade var også en betegnelse brukt i Europa, ofte nedsettende fra de håndverksbaserte sjokoladeprodusentene, men altså tatt som et hedersmerke av de mer industrioptimistiske produsentene som Krafft. Dampen hadde ikke noe med sjokoladen å gjøre - den var kun drivkraften i maskinene.

Investeringene i sjokolademaskinene ga tydeligvis god avkastning. Som eneste prosusent av en stadig mer populær vare var det lett å tjene gode penger i en voksende by. Krafft hadde overskudd som ble investert i eiendom som skulle gi rom til utvidelse av fabrikken. 

Ny fabrikk i Hausmannsgate

I 1848 kjøpte Krafft en løkkeeiendom ved Hausmannsgate av grosserer Young. I første omgang ble denne brukt til utfluktsmål, og trolig noe dyrking og husdyrhold. Utover 1850-årene ble nabotomter kjøpt, og til slutt eide han hele tomten langs Hausmannsgate fra Torggata til Mariboes gate. Her kom fabrikken til å få sitt nye hovedsete.

Arkitekt Nordan, Norges mest produktive kirkearkitekt, fikk i oppdrag å tegne den nye fabrikken. Byggemeldingen omfattet sjokoladefabrikk med maskinrom i 1 etasje med såpefabrikk og spikerfabrikk i sidebygninger. I andre og tredje etasje var det pakkrom og to arbeiderboliger. En utvendig kran sørget for lastefrakt.

Foto: Hadeland Folkemuseum
Produksjonen av lakkstenger til forsegling fortsatte lenge etter at sjokoladefabrikken ble lagt ned. Denne esken er trolig fra 1930-tallet.Anlegget sto klar i 1867, og foruten sjokolade ble det altså kokt såpe og klippet spiker. Krafft startet også lakkproduksjon (lakk til dokumentsegl) og fortsatte asfaltagenturet.

Generasjonsskifte

Carl Krafft døde i 1876, og fabrikken ble overtatt av broren Wilhelm. Sønnen Carl Frederik Krafft (1852-1931) arvet formuen, men skal ikke ha vært involvert i sjokoladefabrikken. Han var utdannet i naturfag, var fotograf og journalist.

Fabrikken ble i løpet av 1890-tallet overtatt av Wilhelms sønn August Carl Krafft. Anleggtet i Hausmannsgate hadde blitt utvidet flere ganger. August hadde praksis fra Tyskland og Frankrike, og brakte nye drops- og konfektprodukter hjem til utvidelse av produksjossortimentet ved Kraffts sjokoladefabrikk. Han var inngiftet i Thune-familien, og Thunes mek verksted leverte bl.a. nytt kjeleanlegg til fabrikken i 1890-årene.

Avvikling etter økt konkurranse

Wilhelm Kraftt døde i 1903, og i årene etter ble konkurransen fra Freia og de to nyetablerte konkurrentene Bergene og Asola stadig mer merkbar for pioneren Krafft. I 1914 måtte begge de to sjokoladepionerbedriftene Krafft og Ottesen kaste inn hånkledet i konkurransen. Ottesens maskiner ble solgt til Freia, og Freia skal også ha overtatt restene av Carl Krafft som fantes igjen i 1950-årene, etter at firmaet hadde fortsatt i Lakkegata med noe produksjon av såpe, lakk og sennep under merket Ørnesennep.

Tekst: Dag Andreassen, Norsk Teknisk Museum