Foto: Faksimile
A/S Olaf Larsen Chokoladefabrikk holdt til i Akersveien nr.10 i Oslo, og strakte seg helt ned til Uelandsgate. Senere endret firmaet navn til Asola.

(Se artikkel i NNN-arbeideren nr. 9 2020 hvor det er intervju med en tidligere Asola-arbeider. Hans far var produktutvikler og fabrikksjef ved Asola de siste årene føre fabrikken flyttet til Vestby)

Sjokoladegründeren Olaf Larsen

Mannen bak ASOLA-navnet, Olaf Larsen (1867-1920) en bemerkelsesverdig figur i norsk sjokoladehistorie. Han var sønn av en gårdbruker på Oppsal, og det fortelles at han eksperimenterte med sjokoladeproduksjon hjemme på gården. I nærheten lå Sarabråten, der Thomas Heftye hadde sin sommervilla, og mange i Heftyes enorme kontaktnett i Christianias kulturelle, økonomiske og politiske toppsjikt vanket der, bl.a. på jakt i skogene i Østmarka.

En slik fuglejeger og Heftye-venn var grosserer Fredrik Christensen i Christiania, og på en jakttur i 1888 sammen med nevøen Albert Hiorth møtte han tilfeldigvis den unge Olaf Larsen, og ble kjent med hans håndlag med sjokolade. Larsen skal ha produsert sjokolade og solgt det på Stortorvet i byen. Køene foran boden hans skal ha imponert grossereren såpass at han ordnet farbikklokaler på Rodeløkken, ved familien Hiorths jernstøperi.

Hjemmeproduksjonen skal ha startet etter at unggutten Olaf fikk en eksemplar av boken "Hur man gör Choclad" av en svenske som var med i et annet jaktlag på Sarabråten - denne gang med selveste svenskekongen som inkongnito jeger anført av en annen Heftye-venn, forfatteren Jonas Lie.

Viktigere, og kanskje mer sannsynlig, er det nok at Larsen også skal ha jobbet ved Brødrene Ottesens Chokoladefabrikk som først lå på Bryn, og senere flyttet til sentrum, fra 1898 i et eget fabrikkbygg ved Akerselva. Ottesens fabrikk var den første og største sjokoladefabrikken i Oslo, og her gikk altså Larsen i lære.

Olaf Larsen fikk med seg sin bror og fire damer ble ansatt, og de startet en liten sjokoladefabrikk i 1889. Den fikk navn etter Christensens kone, Frøya, forenklet til navnet Freia.

Larsen mister Freia

I sine enkle lokaler på Rodeløkken, og trolig med litt halvhjertet finansiell drahjelp fra grosserer Christensen, forble Freia en liten bakgårdsindustri som på det meste hadde et titalls ansatte. Grossererens interesse for sjokoladefabrikken hadde dabbet kraftig av da han ble kjent med en ung og ivrig juniorpartner i et av hovedstadens importagenturer, som bl.a. solgte det brasilianske kaffemerket Lacerda til grossisten.

Agenten var Johan Throne-Holst fra Trondheim, og han på sin side hadde vist stor interesse for industriproduksjon og sikkert gitt uttrykk for dette til grosserren. En vårdag i 1892 tilbød derfor grosserer Christensen den 23-årige trønderen å kjøpe Freia. I ungdommelig overmot slo Throne Holst til, og sikret seg fabrikken for 9000 kroner.

Larsen skulle fortsette som verksmester - i realiteten fabrikkbestyrer, mens Throne-Holst skulle selge varene. To år senere skjøt Larsen inn egne penger i Freia, og ble eier av 1/8 av selskapet. Pengene hadde han tjent på boligspekulasjon.

Samarbeidet mellom den borgerlige trønderen Throne-Holst og bondegutten Larsen fra Østre Aker gikk ikke så bra. Larsens ambisjoner strakk seg lenger enn til å være underordnet bestyrer i annen manns selskap. Ambisjonene ble støttet av stadig mer vellykket eiendomsspekulasjon, som gjorde at Larsen hadde penger å satse både på Freias stadige utvidelser, men etter hvert på egen fabrikk.

Krig mot Throne Holst og  Freia

Freia ble aksjeselskap i 1898. Larsen satt i styret i kraft av sin aksjepost, men fikk snart møtenekt til styremøtene: Bare noen uker etter A/S Freias første generalforsamling etablerte han A/S OLaf LArsens Chokoladefabrik (ASOLA), og erklærte med det åpen krig med Throne Holst. Bare noen hundre meter unna Freia etablerte han seg med ny fabrikk, og lokket også med seg en lang rekke lojale sjokoladerbeidere fra Freia. Rimeligvis var Throne-Holst og Freias øvrige styre lite fornøyd.

Enda verre ble det året etter da Larsen gikk i gang med en storstilt priskrig på sjokolade som umiddelbart ødela lønnsomheten i Freia, og formodeltlig også i de fleste andre sjokoladefabrikkene - Larsens inkludert. Dette var en lite langsiktig løsning for Larsen, og en kamp han tapte mot Throne Holst, som svarte med å trekke seg fra priskrigen ved økt markedsføring og merkevarebygging rundt Freia, og satsing på finere sjokolader og konfekt. Freia klarte seg dermed best i krigen, mens Larsens nye fabrikk buklandet. Dobbelt rammet ble han ved at 1899 også ble det store kriseåret i eiendomsmarkedet i Christiania. Sekulasjonsboblen sprakk, og en spiller som Larsen uten finansielt sikkerhetsnett ble rammet hardt. Den nye fabrikken på Rodeløkken med alt utstyr måtte selges.

Bergene kjøper fabrikken

Fabrikken ble stående tom og ubrukt til den høsten 1905 ble kjøpt av Anders Bergene - også han en Christianiagrosserer som hadde etablert en liten dropsfabrikk i 1890-årene. Våren 1906 startet A. Bergenes Chokoladefabrik i lokalene, og dette ble også en av landets største sjokoladefabrikker, i dag en del av Nidar. Olaf Larsen var altså mannen som startet både Freia og Bergene - to av norsk sjokoladehistories sterkeste merkenavn.

Egen fabrikk på tredje forsøk

Larsens drøm om egen sjokoladefabrikk levde videre, og i 1902 startet han på nytt igjen for tredje gang. Etter en omflakkende tilværelse i diverse mindre lokaler kom han  1911 over en tomt ved Akersbakken, og bygde en ny fabrikk der med ca. 75 arbeidere. Under 1. verdenskrig steg omsetningen i starten, og fabrikken hadde 200 arbeidere.

Olaf Larsen døde i 1920, bare 52 år gammel. Hans sønn Orvar (1898-1965) overtok da som disponent. Gjennom de turbulente 20-årene ledet han bedriften frem til han i møte med forhøyet skatt på luksusvarer som sjokolade til 33%, så seg nødt til å stenge på grunn av sviktende salg. Oslo-avdelingen av Cloetta gjorde det samme.

Nye eiere

Foto: Anders Beer Wilse/ Norsk Folkemuseum
Asola-fabrikken dokumentert av Wilse i 1935Foto: Wilse, Norsk Folkemuseum
Asola i 1935Sjokoladefabrikken kom ikke i gang igjen før i 1930, og da med nye eiere. Larsen-familien var ute av fabrikken, men Asola var enå et veletablert merke, og ble også det nye selskapets navn.

Asola ble i 1938 overtatt av Elgsæther Farbikker i Trondheim, et selskap som flere av landets største grossister i bl.a. Trodheim og Bergen sto bak. Grosisstene ville sikre seg marekdsmakt ved å selv produsere flere av varene de skulle selge, både kjemistekniske produkter som såpe og tannkrem, og næringsmidler som sjokolade og bakervarer.

Dette var en trend som hadde tiltatt på 1930-tallet bl.a. som følge av NKL-kooperativets fremvekst i både produksjon, grossist- og detalj. Etter dette forble Asola en del av et større produksjonsnettverk kontrollert av det som skulle bli et privatgrossistsamarbeid som utviklet seg etter andre verdenskrig (KØFF).

Klassiske merker

Asola produserte både sjokolade og drops. Kjente merker som Kavaler, kokesjokoladene Grand og Galla, Jaffa Orange og konfekten Snurre kom fra Asola. Det mest kjente merket er trolig pastillen IFA, som fortsatt eksisterer som et merke, nå i Nidars sortiment.

Foto: Nidar
IFA-reklame fra 1935IFA ble lansert i 1930, og oppkalt etter operasangeren Ivar Fridtjof Andresen som var nevø av Asolas eier. I typisk stil for tiden ble kjendisstatusen og koplingen til kraftig stemme og vern mot sår hals brukt for å bygge troverdighet for pastillen. IFA havnet i Trondheim hos Nidar etter at Asola overførte dropsproduksjonen sin til Kiellands Dropsfabrikk i 1968, og Nidar overtok Kiellands i 1975.

Tekst: Dag Andreassen, Norsk Teknisk Museum

Asola i Vestby

Foto: Akershusbasen
Asolafabrikken rett ved Vestby stasjon sto ferdig i 1965I 1965 forlot Asola Oslo og satset stort på en ny fabrikk i Vestby. Den var på nær 10000 kvadratmeter, og et stort rasjonaliseringsopplegg lå til grunn for planleggingen. Nye lokaler, nye maskiner og en rasjonell struktur ga håp om økt lønnsomhet både ved økt prosukjson og redusert bemanning fra ca. 120 arbeidere til 70 arbeidere.

Planen var å fortsette med sjokolade og sukkervarer, men anlegget på Vestby åpnet også for muligheter for andre typer av næringsmiddelproduksjon. Hemmelighetsfullt ble det i Aftenposten i 1965 antydet store eksportmuligheter ved at en stor amerikansk kjede hadde tatt opp Asola-produkter i sitt sortiment. Næringsmiddeleksport til USA var ingen liten sak...

Satsingen på Vestby medførte stor kapasitetsøkning, som ikke lot seg utnytte fullt ut. Det store USA-eventyr ser ut til å ha uteblitt. Dermed ble også lønnsomheten dårlig. Det ble da innledet samarbeid i bransjen, bl.a. med Kiellands Dropsfabrikk som overtok en del produkter, bla IFA-pastillen.

I 1968 kom en ny storindustriell eier inn da Tiedemanns Tobakk overtok Asola. Tiedemann ventet nedgang i tobakk, og satset på annen industri, bl.a. næringsmidler og snacks. Storkonsernet kunne bidra til økt utnyttelse av Vestbyanlegget.

I 1974 be den siste ASOLA-sjokoladen produsert. Ved nedleggelsen av sjokoladeproduksjonen ble produksjon av hundefor og havrenøtter ved Stavanger-fabrikken No-Ko, som også var kontrolelrt av Tiedemanns, flyttet fra Stavanger til Asola-fabrikken i Vestby. Tiedemanns utnyttet restkapasiteten til pakking av tobakksvarer.

Asola i Vestby fortsatte som prodsent og markedsførere av kattemat og hundefor, bl.a. Snøgg hundefor, og snacks og frokostblanding som gylne havrenøtter. I 1985 ble alt dette overtatt av Nestle Norge.