Konsul Crowe trekker i tråder

Foto: Bærumssamlingen, Bærum Bibliotek
Høvik Verk. Glassblåsere i arbeid. Maleri av Wilh. Peters Industrialiseringen av det lille strandstedet ved Oslofjorden startet i 1855 da eiendommen ble solgt til briten Graham Smyth. Mye tyder på at Smyth var en stråmann for den foretaksomme britiske generalkonsul i Norge, John Crowe, som hadde en lang forretningskarriere i Norge, særlig i Finnmark, før han ble utnevnt til britenes fremste diplomat i Norge i 1843, og dermed var avskåret fra selv å delta i forretninger. Han var imidlertid en ivrig forkjemper for britisk industribygging i Norge i de viktige tiårene da den "industrielle revolusjon" etter britisk mønster fikk fotfeste i Norge, med dampmaskiner og tekstilindustri i første rekke. Han var også initiativtaker til den første jernbanen i Norge mellom Oslo og Eidsvoll, og formidlet både kapital og teknologi til prosjektet. Hans rolle også i etableringen av Høvik verk var trolig stor både direkte og indirekte.

Det skal ha vært meningen fra start å starte flaskeproduksjon som skulle dekke den sterkt økte etterspørselen etter flasker som følge av suksessen til de nye bryggeriene i Christiania, med Schous i front. Smyth oppførte en enkel glasshytte i 1855, men skal ha lyktes så dårlig med produksjonen at den ble lagt ned senere samme år. Eiendommen ble solgt til en ung mann med fransk-britisk bakgrunn, Alexander Bisset.

I 1859 kunne Morgenbladet melde om stor aktivitet på Høvik: En helt ny glasshytte med åtte smelteovner og en 36 meter høy skorstein ble bygd. Det kom også nye arbeiderboliger, og skotske glassblåsere med familier bosatte seg der sammen med norske arbeiderfamilier.

En viktig grunn til at Høvik blinket seg ut som et nytt potensielt industristed var at det samme år ble åpnet en ny vei (chausse) mellom Lysaker og Sandvika. At dette kom i tillegg til de gode havneforholdene og beliggenheten på dampbåtruten mellom Sandvika og Christiania gjorde at Lysaker lå godt an også i forhold til de transportbehov en moderne industri hadde.

Satsingen i 1859 ble frontet av skotten Robert Watson, som trolig hadde vært agent i Norge for flere britiske glassverk. I bakgrunnen lurte generalkonsul Crowe: Samme høst ble det dannet et aksjeselskap hvor Crowe var styreleder. Eiendommen ble kjøpt av dette selskapet. Lønnsomheten i fabrikken var imidlertid så lav at selskapet ikke kunne betale kjøpesummen. I 1862 ble det derfor tvangssalg, og den som stakk av med eiendommen var styrelederesn selv - generalkonsul Crowe!

Norske glass-monopolister overtar

Foto: Bærumssamlingen, Bærum Bibliotek
Britenes tid var imidlertid forbi: Crowe var gammel og ville tilbake til England, og han slo til da et veletablert glassindustriselskap kom på banen: Hadeland glassverk i interessentselskap med Biri og Hurdal glassverk. I realiteten var dette de tre brødrene Berg som videreførte faren Christopher Bergs private glassimperium, etablert da de kongelig priviligerte glassverkene med røtter i Det Norske Kompagni fra 1739 ble privatisert i 1824. Til de ulike glassbrukene hørte også Christiania Glasmagasin som ankerfeste i hovedstaden. Sammen kjøpte de i 1862 det britiske glassbruket på Høvik, og ble dermed kvitt en potensielt farlig konkurrent. Produksjonen ble lagt på is, trolig i påvente av at markedet for glassflasker skulle ta seg opp.

Foto: Bærumssamlingen, Bærum Bibliotek
Først i 1871 ble glassbruket på Høvik satt i gang igjen av de nye eierne. Johan Staff kom fra bruket på Biri og skulle bli Høvik-brukets produksjonslederleder frem til 1919. Staff ivret for verkets sosiale og kulturelle liv ved å dra i gang bl.a. kor og korps. To av brødrene Berg, Harald og Nils, bosatte seg som eiere av bruket i hovedbygningen - en stor trevillaa fra 1846 som brant i 1889 og ble erstattet av den langt mer prangende murbygningen som står der i dag som representasjonslokaler for Veritas.

Foto: Oslo Museum
Nils fikk ansvar for driften av Høvik etter at Biri-verket ble lagt ned. Harald Berg hadde hatt et overordnet ansvar for familiebedriften siden 1852, tilsvarende en konsernsjef, og hadde ansvar for utviklingen av glassbrukenes felles magasin (lager) i Christiania. Med god nese for internasjonale trender innen varehandel utviklet han dette til å bli Christiania Glasmagasin, landets første virkelige varehus etter internasjonal standard.

Verket ble drevet med to glasshytter som stort sett produserte flasker. I 1874 ble det bygd en tredje glasshytte for lampeglass. Det skal da ha vært 120 arbeidere på Høvik bruk, innlosjert i ulike arbeiderboliger og kaserner.

Fra flasker til lamper

I 1875 brant store deler av verket ned. 16 bygninger forsvant, sammen med hele varelageret. Produksjonsstans betydde også store tapte intekter. Selv med forsikringsutbetaling på 9400 spesiedaler viste regnskapene at brannen med førte til tap for selskapet på 60-70000 spesiedaler. Verket kom seg imidlertid raskt på fote igjen:

Foto: Bærumsamlingen, Bærum bibliotek
Arbeidere ved glassverket i 1902Da det ble gjenoppbygd ble det satset spesielt på lampeglass som nisje for bruket. Dette hadde startet før brannen, men nå ble det hovedproduktet. I tillegg kunne det produseres finere flasker og drikkeglass for et stadig mer kjøpesterkt husholdningsmarked.

Veien til å lage komplette lamper, dvs. ikke bare glass men også metalldeler, var også kort. En tysk metallarbeider hadde startet i det små i et bryggerhus på Høvik med å lage lampeføtter av smeltet sink. I 1876 to brødrene Berg skrittet fullt ut, og etablerte Høvik Lampefabrikk. Nils Berg fikk ansvar for den daglige ledelsen av denne satsingen, som viste seg å bli en mer stabil inntektskilde for konsernet enn glassproduksjonen.

Foto: Bærumssamlingen, Bærum Bibliotek
Snart var lampefabrikken den viktigste virksomheten på Høvik. Gjennom Christiania Glasmagasin, som formelt ble navnet på morselskapet i 1899, nådde fabrikken bredt ut i hele markedet fra de mest kresne og betalingsdyktige til folk flest som fikk stadig bedre råd til å utstyre hjemmene med lamper som både ga lys og tjente som moteriktige pyntegjenstander. Moteriktige modeller ble kopiert og delvis lisensiert fra utenlandske produsenter.

Etter 1900 ble det også satset på egne design i samarbeid med tidens beste arkitektere og designere. I disse tiårene ble også Norge elektrifisert, og lampemarkedet kunne ta nok en full runde i hus og hjem, og ikke minst i næringslivets kontorer, forretninger og fabrikker.  

Foto: Sunnfjord Museum
Metallarbeidene i lampeproduksjonen ble en stor del av fabrikken på Høvik. Kapasiteten ble også utnyttet til å lage andre typer parafinbrennende apparater, som kokeapparater, loddelamper og forvarmere for motorer. Svenske Primus ble i mange år produsert på lisens foruten Høviks egne kokeapaprater som ble markedsført under merkenavnet Standard.

Høvik - fra industristed i Bærum til varemerke i Halden

Arbeidsdagens slutt. Bærumssamlingen, Bærum BibliotekSelv om Høvik markerte seg også som glassbruk, bl.a. ble det ikoniske Norgesglasset utviklet her, etter sigende ved at verkseier i 2. generasjon, Hans Berg, personlig konstruerte et brukbart lukkesystem for det, forble glassproduksjonen et problembarn på Høvik. Markedet for flasker og forbrukerglass, dvs. drikkeglass, syltetøyglass osv., var utsatt for konjunkturer, turbulens under unionskonflikten med Sverige, konkurranse fra inn- og utland, råstoffmangel særlig under første verdenskrig, og også arbeidskonflikter på 1920-tallet. Til slutt ble det bestemt å legge ned hele glassverket. I januar 1933 var det slutt, og mange av arbeiderne ble overført til konsernets andre glassverk, først og fremst Hadeland. Navnet ble endret til Høvik Verk.

Foto: Råger, Wilhelm / Oslo Museum
Under Andre Verdenskrig lå den gjenværende lampefabrikken mer eller mindre brakk dels på grunn av materialmangel, men også fordi en stille sabotasjeaksjon for å hindre at produksjonen skulle havne på tyske hender førte til arbeidsstans og deretter tysk overtakelse av fabrikken. Under ysk ledelse ble det bl.a. tatt i bruk øst-Europeiske tvangsarbeidere i produksjonsarbeidet til erstatning for de saktegående norske arbeiderne. Mellom 1945 og 1947 ble lokalene brukt av norske myndigheter bl.a. som lager for beslaglagt tysk militært materiell.

Foto: Bærumssamlingen, Bærum Bibliotek
Da Høvik Verk fikk lokalene tilbake måtte fabrikken gjenoppbygges. Det samme skulle hele landet, og markedet for lamper og belysningsutstyr var nærmest umettelig. Behovet ble stort for økt produksjonskapasitet og mer moderne produksjonslokaler både for rasjonell produksjon og bedre forhold for de ansatte. Det ble lendge utredet å rive den gamle fabrikken og bygge en elt ny på Høvik, men i stedet ble det kjøpt en fiks ferdig stor lampefabrikk i Halden.

Fra glass til stål

Foto: Bærumssamligen, Bærum Bibliotek
Arild Berg som i 1933 hadde overtatt ledelsen av familieselskapet og videreførte "Verkseier"-tittelen til han gikk av med pensjon i 1965, var også mannen som tenkte ny familieindustri da glassverket ble lagt ned fremfor å la ulike leietakere overta de tomme glassverskbyggene.

Foto: Leif Ørnelund
Fra Høvik Stål ca 1973Modulbaserte lagersystemer og kontor- garderobermøbler så vel som hjemmeinredning av stål var mellomkrigstidens mote. Det kunne også bygge på metallbearbeidelseskompetansen i lampefabrikken, som fortsatt var i full vigør. Avbrutt av Andre Verdenskrig kom ikke produksjonen i gang, men til gjengjeld fikk Berg sendt en "spion" til USA for å lære moderne produksjonsmetoder i stålplatefaget. Målet var å bygge en rasjonell og moderne fabrikk ved hjelp av automatiserte arbeidsprosesser. Etter 1950 var dette det ledende industriidealet også i Norge.

Høvik Stål startet i 1947, og skaffet både metoder og maskiner fra USA. Lagerreoler, garderobeskap, kontorpulter og pengeskap ble de ledende produktene, og Christiania Glasmagasin-selskapet Høvik Stål ble på kort tid en hovedleverandør av slike produkter i Norge. Også denne produksjonslinjen trengte raskt både bedre lokaler enn det som fantes på Høvik, og bedre tilgang på arbeidere, som begynte å bli et knapphetsgode i hovedstadesområdet. Da lampefabrikken ble flyttet til Halden i 1972 ble det aktuelt å selge industriområdet til Veritas, som ønsket å bygge et nytt stort hovedkontor for sin verdensomspennende virksomhet. Det ble også avgjørende for Høvik Stål.

Høvik ble transformert et kontor- og parkområde. Høvik lys flyttet til Halden og Høvik Stål flyttet til Hønefoss. Her skulle de drives videre som produksjonsbedrifter med skiftende eiere helt til de begge samme år ble lagt ned fordi produksjonen ble flyttet til andre fabrikekr i Europa - det var i kjølvannet av finanskrisen etter 2007.

Tekst: Dag Andreassen, Norsk Teknisk Museum

Høvik Lys i Halden

Foto: Oslo Museum
Lastebil utenfor fabrikken i Halden, 1976. Foto: Leif ØrnelundGründeren Arnold Wiik i Halden hadde i likhet med Høvik Verk, Glamox og flere andre produsenter av elektrisk utstyr vokst seg stor på lampemarkedet etter krigen. Midt på 1960-tallet sto han klar til å ta steget opp i storindustri. Til det trengtes det kapital, og ved en aksjeemisjon ble fabrikken overtatt av investeringsselskapet A/S Incentive, som svenske Wallenberg sto bak.

Deretter ble det bygd en stor ny fabrikk på Sørlie-feltet ved Halden. Investeringskostandene viste seg imidlertid for tunge å bære, og i 1971 måtte selskapet på firerferd i bransjen for å finne en redning av den nye fabrikken i Halden. Moldeselskapet Glamox var lenge mest aktuelt, men da de trakk seg fra forhandlingene kom Høvik Verk på banen. Her ble det raskt enighet om overtakelse. Lampefabrikken på Høvik kunne få nye fabrikklokaler med utvidelsesmuligheter, samt kundekretsen fra Halden-fabrikken - og mulighet til å realisere store eiendomsverdier på Høvik.

" rel="image">">Foto: Maihaugen
Typisk Høvik-lampe fra 1990-tallet, "Swing".1. januar 1972 ble Høvik Verk til Høvik Lys i Halden, et selskap i Christiania Glasmagasin-konsernet. Her ble Høvik-navnet holdt i hevd til 1999, da Glamox igjen kom til Halden, og denne gang kjøpte fabrikken. Christiania Glasmagasin hadde blitt overtatt av Atle Brynestad i 1986, og en anstrengt konsernøknomi i post-jappetidsøkonomien i Norge etter 1986-87 rammet også Glasmagasinet og tvang frem salg av store deler av konsernet. Høvik ble imidlertid beholdt som varemerke på finere lamper, produsert av Glamox i Halden.

Neste krise inntraff med finanskrisen etter 2007. I denne uroen skjedde mange omstruktureringer i norske industriselskaper som hadde produksjon i flere land. I lys av dårlig salg ble det nødvendig å samle produksjon på færre fabrikker. For Glamox var regnestykket enkelt da timelønner i Halden ble satt opp mot tilemønner ved fabrikken i Estland. Lokale forslag til lønnsomhetsforberdringer og argumenter om erfaring som et gode hjalp ikke. I 2009 ble fabrikken i Halden lagt ned. - Et rent slakt - griskheten tar overhånd, sa de ansatte til Halden Arbeiderblad. Ca. 25 personer mistet jobben.

Høvik Stål - fra Høvik til Hønefoss

Christiania Glasmagasin var moderkonsernet for både Høvik Lys og Høvik Stål, og så mulighetene som lå i å selge den praktfulle eiendommen på Høvik og samtidig sikre fabrikken mer tidsriktige lokaler.

Foto: Frode Johansen, Ringerikes Blad
Glasmagasinet kjøpte en 150 mål stor tomt på Hensmoen ved Hønefoss, og bygde en stor fabrikk der som åpnet i 1974. Arkitektkontoret Lund & Slaatto bygde fabrikken også videre i flere omganger til den til sammen dekket over 20 000 kvadratmeter.

Foto: Frode Johansen, Ringerikes Blad
I de urolige årene etter 1987, og finansmannen Atle Brynestads hadde overtatt Christiania Glasmagasin i 1986, ble også Høvik Stål satt i spill. Det finske selskapet Kasta meldte sin interesse, og kjøpte fabrkken på Hønefoss i 1989. De kunne ved overtakelsen berolige alle med at de ikke hadde til hensikt å legge ned fabrikken og flytte produksjon til egne fabrikker i Finland, og dette løftet ble holdt. Økonomien bedret seg, og i 1994 kom nye eiere på banen som raidet store deler av norsk industri på denne tiden: RGI - populært kalt Røkke, Gjelsten og I, etter de to investorene fra Molde som sto bak.

Foto: Frode Johansen, Ringerikes Blad
I kjent stil gikk RGI offensivt til verks etter å ha kjøpt ut finnene, og kjøpte selveste hovedkonkurrenten: Den svenske Electrolux Constructor. Constructor Group forble deretter en del av Aker-konsernet, med utvidelse mot Storbritannia og Tyskland. Aker beholdt eierskapet til 2007, da Akers selskaper ble restrukturert. Det fondsbaserte investeringsselskapet Altor ble da nye eiere av Constructor.

Foto: Frode Johansen, Ringerikes Blad
Med det forsvant også den siste eier som hadde vist interesse for å skjerme arbeidsplasser og produksjon i Norge. Da den internasjonale finanskrisen rammet industrien i hele verden i 2007-2008, ble Constructors viktigste kunde rammet: Industri- og lagermarkedet. Selv om fabrikken på Hønefoss hadde vært lønnsom, sviktet salg.

Foto: Frode Johansen, Ringerikes Blad
Constructor varslet først permitteringer, og deretter full nedleggelse av fabrikken for å samle produksjonen i andre fabrikker i konsernet. De 110 siste ansatte på Hønefoss mistet jobben. Fabrikkbygningen ble solgt og tatt i bruk som lager for bl.a. hagemøbler.