Avindustrialisering

nydalen1 (Ingressbilde)

Christiania Spigerverks industriområde i Nydalen fremstår som alt annet enn industriområde i 2006. Innimellom finnes industrien fortsatt også i Nydalen.

Nettverket for Industrihistorie har lenge interessert seg for temaet avindustrialisering. Hva som ligger i dette, og om det er riktig at det har foregått en avindustrialisering de siste tiårene, blir et spørsmål om hvor, hvilke bransjer og i forhold til hva. Lokalt ser en at fabrikker blir lagt ned og industrier forsvinner. Lokalsamfunn blir endret og hele bydeler blir bygd om. Ser vi industriutviklingen i et globalt perspektiv og i forhold tl vårt eget konsum blir det mer tvilsomt å snakke om avindustrialisering.

Mange steder, særlig i Oslo, er det svært iøyenfallende at store industrivirksomheter har forsvunnet og blitt erstattet av kjøpesenter, kontorer eller boliger. Statistikken sier det samme: Industrisyssselsettingen var på topp i 1971, så gikk det nedover. Lokalt, og målt i nedgang er det derfor trygt si at Oslo har blitt avindustrialisert.

Samtidig dekker en slik påstand over det faktum at det fortsatt finnes 30 000 indstriarbeidere i Oslo. Kanskje kan vi like godt stille spørsmålet omvendt - hvor i all verden arbeider så mange industriarbeidere i Oslo når Vika, Nydalen, Lodalen, Skøyen og alle de tradisjonelle indusriområdene er totalt forandret etter 1980?

I arbeidet i museene for å kartlegge og dokumentere avindustrialiseringen kom vi på denne måten inn på et kanskje vel så viktig og spennende tema: Synliggjøring av den industrielle floraen som fortsatt finnes innenfor både tradisjonelle og nye næringer.

Samtidig er det viktig for et samtidsdokumenterende museum å ikke bare behandle industrien i et historisk perspektiv, og heller ikke i kun et nasjonalt perspektiv. Et globalt perspektiv på industri er avgjørende når det gleder fremvekstfasen - norsk industri har helt siden den første industrialiseringsbølgen på 184-50-tallet vært helt avhengig av utenlandsk teknologi, utenlandk kapital og utenlandske markeder. Særlig i den kraftbaserte industrialiseringsbølgen etter 1900 var den globale karakteren både på eiersiden og markedsside sterkt fremtredende.

Like viktig er det globale perspektivet når man snakker om "avindustrialisering", for å tydeliggjøre at Norges industriavhengighet ikke har blitt mindre de siste årene selv om industrisysselsettingen her til lands har gått tilbake, og gamle fabrikker har blitt lagt ned og industriområdene tatt i bruk til nye formål. Vårt konsum av industriproduserte varer har imidlertid neppe noen gang vært høyere. Det finnes fabrikker og menensker som jobber i dem på den andre siden av kloden som sørger for at vi kan opprettholde vårt økende konsum til en stadig lavere pris. 

En annen side av den samme globaliseringen er organiseringen av dagens industriproduksjon. Den tydeligste og mest typiske fabrikken, ofte kalt enhets-fabrikken, preger fortsatt vår oppfatning av industrien. Her kommer råvarer inn i den ene enden av fabrikken, noen tusen arbeidere inn hovedporten på midten av den store fabrikkbygningen, og ferdige konkrete varer kommer ut i den andre. Christiania Spigerverk i Nydalen kan sies å ha vært en slik fabrikk helt til nedleggelsen i 1989. Skrapståk inn i den ene enden, spiker og spader ut i den andre - alt konsentrert på et begrenset industriområde i Oslo.

Samtidig var det en annen måte å organisere industriproduksjonen på, som vant stadig mer terreng etter hvert som særlig transportmulighetene over hele kloden økte, og kostnader forbundet med transport minket. I dag er nettverks-fabrikkene dominerende. Produksjonen er så spesialisert at praktisk talt enhver industriproduksjon av baserer seg på å viderearbeide eller sette sammen komponenter produsert i andre fabrikker, eller berabeidelse av råvarer til halvfabrikata som selges videre til andre fabrikker til sluttproduksjon. Slik oppstår et nettverk av fabrikker som utveksler industriprodukter i flere omganger før et sluttprodukt havner på markedet for vanlige forbrukere. Disse nettverkene overskrider enhver landegrense og verdensdel, og gjør at vi kan snakke om den globale nettrerksfabrikken og et globalt sammenhengene industriområde.

Spikeren og spadene som produseres i Nydalen er i dag et sluttprodukt av metall som har gått veien fra skrapstål som tidligere, men også blitt transportert fra Mo i Rana via Sverige eller Finland til Oslo for sluttproduksjon. På samme måte er tyske og svenske bilfabrikker storkunder for norske fabrikker som støper bildeler i aluminium. Aluminmiumen i denne støpeindustrien kommer fra barrer produsert i et norsk aluminiumsverk, som får råvarene sine fra Mellom-Amerika.

Tekst under utvikling: Dag Andreassen, Norsk Teknisk Museum