Søketips
- Du kan bruke * for å søke på deler av et ord. Et søk på bolig* gi treff på alle ord som starter med bolig.
Søkeresultat
Kroghstøtten - byens første monument [Podcast]
Minnestøtten over Christian Krohg ved Nybrua er byens første offentlige monument. Støtten ble reist i 1833 til minne om en av heltene fra 1814, stortingspresident Christian Krohg. Det er en obelisk av støpejern laget ved Nes jernverk etter tegning av tidens store arkitekt Christian H. Grosch. Den står på en bred sokkel, og på vestsiden ligger en sørgmodig norsk løve med sin øks mellom labbene. På sokkelen står innskriften: Fædrelandets varme Talsmand, Norges trofaste Søn, Sandhedens beskjedne Tolk.
Kroghstøtten - utdypende [Podcast]
Grunnen til at Christian Krohg ble en folkehelt og fikk sitt minnesmerke, var at han som stortingsmann fra 1821 til 1828 var den fremste forkjemperen for å forsvare Grunnloven mot kong Karl Johans mange forsøk på å endre den for å skape en tetter union med Sverige. Som leder for konstitusjonskomiteen skrev han innstillingen som gjorde at Stortinget i 1824 forkastet alle forslagene til endringer som ville ha gitt kongen større makt. Det var sikkert ikke tilfeldig at innstillingen ble datert 17. mai 1824 – tiårsdagen for Grunnloven. Det gikk derimot ikke så bra med lovarbeidet, for han hadde påtatt seg en oppgave som aldri ble fullført – hverken av ham eller noen annen. Han ble forbigått da han søkte stillinger som dommer i Trondheim og i Høyesterett. Da han stadig oversatt fristene for å levere utkast til ny kriminallov, utnevnte regjeringen i 1828 en helt ny kommisjon til å overta arbeidet. Ydmykelsen ble for tung å bære, og han tok sitt eget liv. Men hans død ble en vekker for nasjonen, som innså hva han hadde betydd som Grunnlovens vokter. Det ble samlet inn penger til en minnestøtte som ble avduket 17. mai 1833 med tusenvis av mennesker til stede. Begivenheten skjedde ikke uten politisk uro, for striden om 17. mai hadde rast i mange år. Karl Johan forbød feiringen i 1828, og i 1829 førte ulovlig feiring til det berømte Torvslaget. Også i 1833 var 17. mai en omstridt dag, og i komiteen som skulle foreberede avsløringen var det uenighet. Men endelig kunne det få dager på forhånd kunngjøres at Krohg skulle hedres på grunnlovsdagen. Henrik Wergeland holdt minnetalen, og i årene som fulgte ble Krohgstøtten stedet hvor hovedstaden feiret 17. mai, inntil barnetogene ble midtpunkt i feiringen etter 1870.
Kølapålsen [Podcast]
Hans Arnt Hartvig Paulsen drev sin kullforretning fra området på østsiden av Akerselvas utløp i Bjørvika som i dag bærer navnet Paulsenkaia. Paulsen hadde vært til sjøs som ung, ble skipsoffiser og fikk gode handelsforbindelser i England og gode inntekter som han benyttet til å slå seg opp i Oslo. Han investerte i eiendom og ble Oslos ledende kullhandler. Han gikk for å være en særpreget personlighet som ga opphav til mange historier og skrøner hvor "Køla-Pålsen" var hoverperson som helt eller anti-helt. "Køla-Pålsen" havnet ofte i mange pussige og pinlige situasjoner som han enten havnet i eller kom seg ut av på grunn av sine grovinnstilte sosiale antenner og skarpe replikk. At mange av historiene om Køla-Pålsen handler om episoder med nazistene og andre verdenskrig viser at historiene ikke nødvendigvis er sanne. Paulsen døde i 1914...
Lilleborg - mer enn såpe! [Podcast]
Ved Akerselva mellom Bjølsen og Bentse Brug hadde det vært stor virksomhet også på 1700-tallet. På plassen Jerusalem ble det bygd papirmølle. Gerhard Treschow som eide Bjølsen gård hadde tre sager på vestsiden av den kraftige Bjølsenfossen. Han startet såpekokeri og linoljemølle rett ved. I 1811 ble området rundt plassen Jerusalem hetende Lilleborg. Det kom til noe tekstilproduksjon og et sagbruk. Den drifitge apotekeren Peter Møller kjøpte tekstilfabrikken i 1829. Han startet spinneri, oljemølle og såpekokeri, og drev oppdtett av blodigler til medisinsk bruk. Her fant han også en ny metode for tranproduksjon med damp som gjorde "Møllers Tran" til et landskjent varemerke. Men Lilleborg skulle bli mest kjent som såpe. Industrimannen Peter Kildahl overtok Lilleborg-anleggene i 1863, og satset fra da for fullt på såpefabrikk. I tillegg ble oljemøllen videreført for å gi råstoff både til såpe og til maling- og lakkindustrien.
Lilleborgs såpefabrikk [Podcast]
Lilleborg AS ble stiftet i 1897 som en videreutvikling av Kildahls Lilleborg. Det nye selskapet viste at Lilleborg var blitt en storindustri med internasjonale kontakter og moderne merkevarestrategier og stykkemballasje. Merker som Blenda, Zalo, Lano, Krystal og Solidox ble etter hvert innarbeidet i Norge av Lilleborg, sammen med en rekke internasjonale merkevarer som Lilleborg fikk lisens for gjennom samarbeid med Unilever, som også ble Lilleborgs største eier mellom 1930 og 1959 gjennom oljeprodusenten Denofa i Fredrikstad. Borregaard kjøpte selskapene i 1959 og slo dem sammen til Denofa Lilleborg, som fra 1986 ble en del av Orkla. Lilleborg hadde i 2006 tre fabrikker i Norge, to i Kristiansund-området, og en stor fabrikk i Ski, hvor produksjonen i Østlandsområdet ble samlet i 1997. Samtidig ble produksjonen i Oslo avviklet, og fabrikkområdet ved Akerselva utviklet til boligområde. Boligprosjektet tok vare på en del av de eldste fabrikkbygningene på stedet, og var et av de første eksemplene i Oslo på systematisk bruk av industrihistorie og industriarkitektur i markedsføring av boliger. I kontorblokka som troner over Lilleborg, Sandakerveien 56, finner vi Lilleborg-rester i hovedkontoret for Orkla Brands som forvalter en lang rekke varemerker, blant dem Lilleborg, Solidox - og Møllers tran!
Lyden av dampsaga på Spillum [Podcast]
Dette er lyden av Spillum dampsag - Norsk Sagbruksmuseum i Namsos. Tett inntil rammesaga hører vi lyden av trestokken som skjæres av flere vertilale sagblad spent opp i en ramme. Hele ramma drives opp og ned i hurtig tempo. På Spillum er drivkraften en dampmaskin, som vi hører svakt i bakgrunnen. På Brekkesaga var det først direkte vannturbindrift med kraftoverføring via wire, etter 1900 ble saga elektrifisert ved bygging av kraftstasjon ved Brekkedammen. Brekkesaga var altså ganske stillegående.
Lyden av industriproduksjon i Nydalen anno 2012 [Podcast]
Dette er lyden fra innsiden av Redskapsfarbikken som ligger midt i den moderne og travle Nydalsbyen, med skoler, teater, TV og IKT-bedrifter. Her høres mye av den blandede lyden i produksjonehallen fra 1880-årene, med vekt på enav produksjonslinjene i Redskapsfarbikken. Her passer en mann en høyt automatisert prosess hvor krafser og spader blir påmontert skaft.
Maridalsoset - byens kilde [Podcast]
Fra den nye kjørebrua over Maridalsoset kan vi speide over Maridalsvannets 3,7 kvadratkilometer - 149 meter over havet. Under brua går demningen som kommunen bygde i 1853 for å heve vannspeilet med en hel meter for å sikre jevnere vanntilførsel for den nye industrien og byens voksende befolkning. Siden har demningen blitt modernisert flere ganger, og brukes fortsatt til regulering og for å hindre flom i elva. På nedsiden av brua ser vi de steinsatte breddene som er formet slik for å lede tømmer trygt gjennom svingen på vei ned til Brekkedammen, der det var sagbruk helt til 1960-tallet.
Maridalsoset - utdypende [Podcast]
Maridalsvannet er drikekvannskilden til 80% av Oslos befolkning. Tildigere kunne Maridalsvannet hentes fra Akerselva nede i byen, men etter hvert som elva ble mer og mer forurenset måtte vannet hentes lenger oppover i elva. Siden 1867 har Oset vært drikkevannssuttaket for Oslos vannledninger. Det første renseanlegget ble tatt i bruk i 1924 og 1971 ble Oset vannrenseanlegg tatt i bruk. Det er store fjellhaller på østsiden av vannet hvor vannet blir renset før det sendes ut til befolkningen. I 2998 ble hallene utvidet og rensemetodene forbedret.
Med kano fra Skarpsno til Nybrua en lørdagsnatt [Podcast]
I denne fortellingen fra Aftenposten 11.september 1948 får vi høre om et ungt par fra Oslos vestkant som padler ut fra Skarpsno i kano en tidlig høstnatt i 1948 og våger seg opp i skumle strøk langs Akerselvas nedre del. De passerer fjordrestaurantene, Vippetangen, og tar elveleiet oppover. Passerer Bispebroa, Schweigaards bru (ingen av disse eksisterer lenger) padler under Vaterlands bru og nesten opp til Nybrua:
Med kano fra Skarpsno til Nybrua en lørdagsnatt [Podcast]
"”Da vi lydløst gled oppover Akerselva, nynnet Elin dempet Kiplings ”Mandalay”. Jeg tente en sigarett og lyttet. Hun har en ren stemme, Elin, og jeg tenkte på de tusen lire jeg hadde betalt for å høre gondolførerens hese ølbas (i Venezia). Sakte gled vi inn under den store jernbrua og Elins sang lød som et kirkekor. En skrukorkflaske som lå og duppet i sjøen smelte inn mot kanoen. Det lød nesten som en protest mot sangen. Det var kanskje galt av henne å synge så pent i denne elva hvor så mange har kjempet en kamp på liv og død for å redde flasken som gikk over bord. Vi hørte hosting og en kvinnes skjærende stemme lenger oppe. Elin sluttet å synge og innrømmet at hun var redd. Tenk om de slår oss eller kaster en flaske i hodet på oss. Sånt har hendt før her nede. Men det var ingen som slo oss. Det var bare et lite selskap i en motorbåt. Vi la inntil, og jeg spurte om de hadde fyrstikker. De fire menneskene i båten så på kanoen og på Elin, og jeg fortalte at vi bare skulle opp og se på en motorbåt som en venn av meg hadde liggende et stykke lenger oppe. Dere har med ei mugge og ska’ ha fest i kveld? Vi benektet det, men de trodde oss ikke. Det er vel ingen som reiser oppover elva uten en mugge vel, snøvlet en kvinne. De andre lo, men jeg fikk likevel noen fyrstikker, og ble budt på en dram. De så ikke blide ut da vi avslo, så Elin puffet fra og begynte å padle. Stanken av elva ble sterkere og kjentes vemmeligere for hvert vindkast. Over Schweigaards bru kom en full mann løpende. Lenger nede kom en mer edru med større fart. Den forfulgte snublet, ble raskt plukket opp av sin fiende og presset inn mot rekkverket. Å har’u gjort a’ flaska? Den beduggede herren forsøkte å svare, men så dryppet det ”krydret” ned fra brua og på kanoen. Flasken var knust. Forsøk å gjør’ noe, sa Elin. Han kommer til å drepe den fulle mannen. Det er i slike øyeblikk en mann kan vinne en kvinne. Jeg tok sats og ropte: Stå ikke der og ha i sunn brua. Purken er like neri gata… Om det var sjokket eller den knuste flasken som gjorde det, vet jeg ikke, men de løp i hvert fall til hver sin kant. …vi fulgte strømmen nedover, og skvatt til ved plutselig å høre sang. Det var en eldre mann som stod på Hausmanns bru og sang. Han lettet på hatten da vi passerte under brua.” "
Myren mellom Sagene [Podcast]
Ved dette flate partiet av Akerselva mellom de store Bjølsen- og Vøyenfossene var det navnet til tross ikke sagbruk naturen la best til rette for. Navnet Sagene har da også kommet senere, og knytter seg mest til sagene som lå ved Vøyenfossen på nedsiden i elva og Bjølsenfossen på oversiden av elva. En hel liten landsby med over 20 hus for sagbruksarbeidere var her på 1600-tallet, og disse ble i folketellingene omtalt som "Saugerne". Ellers var det tykke lag av god leire som sørget for at teglsteinsproduksjon preget stedet. Norges første moderne papirfabrikk Bentse Brug ble lagt øverst på området fra 1695. Men det var Myrens Mekaniske Verksted som skulle legge hele Myren under seg fra en sped start i 1851. Helt til i 1987 var det høyt spesialisert tungindustri i de store hallene her på Myren. Vi kan lese årstall murt i den røde teglsteinen på de store fabrikkhallene som vitner om gode tider på 1940-50 og 60-tallet. I dag finner vi den mest karikerte gjenbruken av store industribygg: Innendørs klatrevegg og lekeland for barn, Kontorer og studioer for NRK, og filmstudioer hvor Norges største og lengstlevende TV-dramaserie blir filmet: Hotell Cæcar. I tillegg er det nye kontorbygg, og et av Norges beste lydstudioer: Rainbow. Mannen som importerte Tivoliradioen til Norge har sitt eget HiFi-museum her.
Myrens Verkstad - utdypende [Podcast]
Virksomheten til brødrene Jensenpå Myren ble nært knyttet til utviklingen av norsk industri. De startet med å levere tjenester og ustyr til idnustrien, og endte selv som industriherrer. Jens og Andreas Jensen var sønner av en møllemaker fra Kongsberg. De hadde reist rundt i Europa og studert den mest moderne teknologi de kunne finne - særlig turbiner og dampmaskiner som ga kraft til idnustrialiserimgen i Europa. Inntrykkene omsatte de til gode kopier og varianter av det de hadde sett. I 1848 etablerte de Øvre Foss Mechaniske Værksted på Grünerløkka. Verkstedet skulle produsere "alle til Fabrikker, Møller med videre henhørende Maskiner". I 1851 flyttet brødrene oppover på østsiden av elva til det myrlente terrenget over Vøyenfossen hvor det lå et sagbruk og en mølle. Her var det god plass til ekspansjon, og med på laget fikk de svogeren Knud Dahl. Jensen & Dahl ble en av de store leverandørene til industrien, og nøt godt av nye grener som kom til, særlig da det ble etablert tresliperier i hopetall langs norske vassdrag etter 1860, og da sager og høvlerier skulle moderniseres og bli dampdrevne. Med elektrifiseringen og vannkraftutbyggingen etter 1900 kom nye ekspansjonsmuligheter. I 1928 ble selskapet kjøpt av Kværner Brug. Et samarbeid med Karlstad Mekaniske Verkstad resulterte i selskapet KaMyr, som ble verdenslendende på produksjon av utstyr til celluloceindustrien. I 1988 ble virksomheten i Oslo nedlagt. Myren Verksted ble slått sammen med Thune-Eureka til Kværner Eureka A/S.
Myrens Verksted [Podcast]
Myrens Mekaniske verksted ved Sagene i Oslo var fabrikkenes fabrikk. Myrens produserte turbiner, dampamskiner, sagbruks- og høvlerimaskiner og en mengde annet utstyr for industrien, og ble særlig kjent som en av verdens ledende produsenter av treforedlingsutstyr. Det var over 1000 ansatte på verket alt i 1890. Myrens startet Fredrikstad Mek. verksted, samarbeidet med Karlstad Mek Verksted og ble kjøpt av Kværner i 1928. Fabrkken på Myren ble stadig utvidet etter 1950, og var en høyt spesialisert tungindustribedrift som hadde et godt rykte på verdensmarkedet . I 1988 ble produksjonen flyttet til Lier da eierselskapet Kværner samlet Myren, Thune, Eureka og andre datterselskaper.
Nedre Vøyen gård [Podcast]
Hovedhuset på Nedre Vøyen står fortsatt i Maridalsveien 87, på en flik av en tidligere så romslig hage. Gården var tilknyttet den førindustrielle møllevirksomheten ved Vøyenfallene. Våningshuset fra 1783 oppført i Louis Seize-stil, tilhører den eldre gårdsbebyggelsen i Aker. Veggene av laftetømmer er utvendig forblendet og pusset, og gjør bygningen til forveksling lik et murhus. Også mansardtaket viser at eierne hadde ambisjoner om å gjøre huset ekstra fint og standsmessig. For på Nedre Vøyen var det velstand. Gården med tilstøtende bakbygning ble overtatt av Halvor Schou i 1873. Hovedhuset ble da bolig for fabrikkbestyreren på Hjula veveri, og på tomten forøvrig ble det oppført arbeiderboliger for fabrikkarbeidere og veversker ved bedriften.
NRK: Fabrikken og gata: Møte med Hjula-arbeiderske i 1960 [Podcast]
NRK-reporter Odd Nordland samtaler med 84 år gamle Mina Olsen, som arbeidet ved Hjula veveri ca 1892. Hun forteller litt om arbeidsforhold, fritid og familie. Sendt 1. mai 1962.
Ny York og Nye Grünerløkka [Podcast]
Flere steder langs Akerselva kan vi studere alle trinn i utviklingen fra kummerlige boforhold på 1800-tallet til designerboliger på 2000-tallet. Byggeboomer både på 1890- og 1990-tallet preger områdene, og et finens mange eksempler på gjenbruk av boligfelt til industribygg og tilbake til boliger igjen. Et eksempel er Nedre Gate 8: Her ble et lite trehus revet i 1898 for å gi plass til tobakksfabrikken Hartog. På 2000-tallet var det biligformål som ga størst fortjeeste for eiendomsutviklerne, og igjen ble adressen til bolighus: farbikken ble gjort om til utleieboliger i kategorien "leilighetshotell".
Nybrua [Podcast]
Nybrua ble anlagt av Karl Johan i 1827. Han ønsket en mer standsmessig innfart til byen enn det Vaterland lenger nede kunne tilby. Strøket fikk derfor et småborgerlig preg, og ble mål for byborgernes søndags-promenader. Her ble byens første offentlige park anlagt, og det første offentlige monument, nemlig Krohgstøtten. Men fattigdommen var aldri langt unna.
Nydalen - fra bruksby på landet til Nydalsbyen [Podcast]
Nydalsbyen - boliger, hotell, T-bane, TV-studioer, teater, campus, kontorer, kafeer og restauranter. Langs dette stykket av Akerselva kan vi se store og typiske forandringer av byens industriområder fra industrialisering til avindustrialisering. Rundt 1850 vokste dette stille jordbruksområdet i Aker til et typisk brukssamfunn med store fabrikker omgitt av arbeiderboliger, skoler, forsamlingshus og et yrende foreningsliv. Hele dalen ble dekket av fabrikkbygninger med tusenvis av arbeidere som produserte myke tekstiler og hardt metall. Etter drøyt 100 år som sentralt industriområde begynte industrien å forsvinne. Nydalen ble gradvis tatt i bruk til nye behov i byen. Mange av de røde mursteinsbygningene er bevart mellom alle nybyggene som erstattet industrien.
Nydalen - fra bruksby til Nydalsbyen, utdypende. [Podcast]
Adam Hiorth bygde et spinneri etter engelsk mønster i Nydalen i 1845. Dermed var den industrielle revolusjon innledet i Norge med Nydalens Compagnie som en av de første og største tekstilfabrikkene i landet. Christiania Spigerverk startet i 1853, og vokste til et fullt smelteverk med mange avdelinger som produserte ferdigvarer. Det kom skrapstål inn i den ene enden, og spiker, skruer, togskinner, trikkeskinner, spader, armeringsjern og mange andre jernvarer ut i andre enden. Spinning av tråd og veving av tøy gikk for fullt i fabrikkene ved Akerselva frem til 1950-årene. Etter dette forsvant mye av den opprinnelige industrien gradvis. Tekstilindustrien som hadde kommet først, forsvant også først. I 1989 bestemte Stortinget at Spigerverket skulle legges ned, og dermed ble den mest synlige tungindustrien borte. Selv om noe av produksjonen ble videreført, endret Nydalen karakter. Nydalens Compagnie ble rundt 1990 blant de første av de store industribyggene av teglstein fra industraliseringens første år som ble bygd om til kontorer samtidig som de ble bevart og løftet frem som kulturminner. Rundt og innimellom skjøt nye kontorbygg i været. På Spigerverkets område ble store deler av bygningsmassen revet. Deler av stålhallene ble tatt i bruk som TV-studioer for NRK og TV2. Norges største avistrykkeri og ny campus for BI kom til, sammen med nytt hotell og T-banestasjon, boligblokker, restauranter og kafeer. Det tidligere industriområdet i Nydalen var det siste området som ble innlemmet i elveparken langs Akerselva.
Nydalens Compagnie [Podcast]
Turen langs Akerselva mellom Kjelsås og Nydalen går gjennom skogen i Grandalen. Det gir oss et inntrykk av hvordan det var her før industrialiseringen: Fredelige skogområder langt fra byen. Nydalsfossen er den øverste naturlige fossen i Akerselva. Her var tidlig bygd sager. Nygård sag lå på vestsiden, og Grefsen sag på østsiden. I 1845 kom den første store tekstilfabrikken bygd etter engelsk mønster. Adam Hiorth kjøpte vannrettighetene i Nydalen og tomt til å sette opp et spinneri. Sivilingeniør Oluf Roll tegnet den første bygningen, som sto ferdig i 1847. Roll tegnet også et nytt spinneri litt lenger opp i elva i 1856. Nesten tjue år etter at spinneriet ble grunnlagt ble det bygd et veveri ved siden av det nye spinneriet. Nå kunne bedriften lage stoffer av den bomullstråden som ble produsert, og den skiftet navn til Nydalens Compagnie. Det skulle bli Norges største tekstilfabrikk. De store fabrikkbygningene er godt bevart. Den mest iøynefallende bygningen på fabrikkområdet er veveribygningen fra 1865, kalt Gamle Væveri, med klokke og årstallet 1864 i den store fasaden ut mot plassen under motorveibrua på Ring 3. Arkitekten for denne bygningen var Peter Høier Holtermann. Han har blant annet tegnet hovedbygget ved Landbrukshøyskolen på Ås, Christiania Seildugsfabrik lenger ned langs elva, flere kirker og arbeiderboliger.
Nydalens Compagnie utdypende [Podcast]
Et møte i Manchester i 1845 skal ha vært avgjørende for at landskapet langs Akerselva endret karakter. De to Oslo-gründerne Adam Hiorth og Knud Graah møttes tilfeldig og fant ut at de var i samme ærend: De ville lære moderne maskikteknikk og studere den engelske tekstilindustrien, og bygge tilsvarende i Oslo. Over et glass og en sigar på et vertshus skal de to ha blitt enige om å bygge opp tekstilindustrien langs Akerselva etter britisk mønster. Da de kom hjem startet Graah med å bygge sin fabrikk ved Vøyenfallene, mens Hiorth startet i Nydalen. Hiorths fabrikk fikk navnet Nydalens Compagnie tjue år etter starten og få år før Hiorth døde. Under ny ledelse vokste Nydalens Compagnie til landets største tekstilfabrikk, med over 1000 ansatte rundt 1900. Bygningsmassen i Nydalen ble stadig utvidet, og driften modernisert. I 1950-årene ble produksjonen i Nydalen trappet ned. Konkurranse fra utlandet og fallende priser måtte da møtes ved å modernisere og øke produksjonen. Tekstilgigantene som hadde ledet an i den industrielle revolusjon ved Akerselva hundre år tidligere måtte tenke nytt. De slo seg sammen og flyttet produksjonen til en moderne fabrikk på Frysja under navnet Tefas, og samlet mye av produksjonen her. Heller ikke Tefas og den moderne fabrikken klarte seg. Den ble nedlagt i 1957. Fabrikkbygningene i Nydalen ble leid ut til ulike virksomheter. I 1990 ble området gjenåpnet av statsminister Jan P. Syse under navnet Nydalen Park, etter en omfattende men hensynsfull rehabilitering av de flotte industribyggene tegnet av Roll og Holtermann. I 1996 ble området solgt til selskapet Avantor, som også hadde overtatt Christiania Spigerverks område. Avantor utviklet hele området til Nydalsbyen.
Oskar Braaten: Matspannene - fra "Mine guttedager på Sagene" [Podcast]
Oskar Braaten: Fra mine gutteår på Sagene (1929): Men livet var (nå) ikke bare skole og lek, vi hadde da litt nyttig å pusle med også, vi hadde for eksempel matspannene. Matspannene, spør De? Ja, matspannene! Middagshvilen på fabrikkene varte bare en time, og det var ikke alle som brydde seg om å gå hjem i den korte tiden. Det var ungkarer og barnløse som ingenting hadde hjemme å gjøre, og det var mange som bodde langt unna. Og da måtte de jo ty til matspannene og kokekonene. Vi hadde minst én i hver gate, vi hadde én i «Hjemmet» og vi hadde én lenger oppe i Sandakerveien. Tidlig på formiddagen begynte de å koke i digre kar, klokken tolv stod de fulle spannene i rekke og rad i entréen deres og helt ut i trappen. Spannene var delt i to, den underste delen var til suppe, den øverste til «ettermat», de var heftet sammen med en rem til å bære i. Og så var det å ta disse spannene og løpe ned til «Sømmen» og «Hjula» og «Gråh». I førsten greide vi ikke å få med oss flere enn et par spann i hver hånd, men vi øvde oss opp og ble flinkere og flinkere, de likeste av oss kunne spurte nedover gaten med en åtte-ti spann uten å slå ut en dråpe. Og nede i forhallen på fabrikkene satte vi spannene fra oss og fløi av gårde etter nye. Hver kokekone hadde kjennemerke på spannene sine, og alt gikk bra. Det verket nok litt i armene når sjauen var over, men vi tjente penger. Vi hadde ti øre uken for hvert spann. Og det ble jo en liten skilling. Og det kunde være godt å få lagt noen kroner til side til konfirmasjonen.
Oskar Braatens univers [Podcast]
Beierbrua er på mange måter Oskar Braatens bro. Han kalte den fabrikkjentenes bro. I oppveksten var han daglig vitne til den strie strømmen av kvinner til eller fra arbeidet i fabrikkene. Oskar Braaten var Oslos arbeiderdikter født i 1881 og død i 1939. Han skrev om Johnny og Mathilde i Ulvehiet, om Hønse-Lovisa og Milja og alle de andre fabrikkjentene som hadde havnet i «uløkka», om sorger og gleder i arbeiderstrøkene rundt Sagene og andre steder. Han har fått sin byste oppsatt her, og selv bodde han oppe i Holsts gate 2 på hjørnet av Sandakerveien i det han kalte for Hjemmet. Du ser den hvite leiegården fra brua. Her vokste han opp med søsteren og moren. I 1928 skrev Braaten: At det ikke finnes noen mer bediktet gatestump i Oslo by enn Sandakerveien fra Beierbroen og op til Thorshauggaten, tror jeg nok jeg tør si.
Paradoksal arbeiderpartipolitikk? [Podcast]
Klubbformann Reidar Lundemo ved Christiania Spigerverk og klubbformann Hallstein Sjøvoll ved Norsk Jernverk i Mo i Rana var kanskje ikke enige om så mye i 1988 da de to industribedriftene med samem eier ble omstrukturert. Men at det var paradoksalt at Arbeiderpartiet i regjering førte en politikk som betydde nedleggelsen av mange hundre arbeidsplasser - det var de enige om!