nneklemt mellom nye kontror- og forretningsbygg ligger noen av de eldste bygningene til NEBB og nabofabrikken Skabo bevart på Skøyen.Den første industrietableringen på Skøyen kom alt samme år som Drammensbanen ble vedtatt bygd i 1869, med Skabos vognfabrikk. Året etter banen åpnet i 1872 etablerte Frognerkilens Fabrik seg rett øst for Skabo på Tyskestranden mellom jernbanelinjen og Frognerkilen. Dette var starten på et stort industrieventyr.

Startkapital fra skogen

Det var to offiserer med gode familiære og vennskapelige forbindelser til datidens fremste investorer og industribyggere som sto bak etableringen: premierløytnantene Peter Albert Midelfart (1832-1896) og Johan Fougner (1835-1890). Med på laget hadde de fra start mekanikus Olaf Peters, men han ble kjøpt ut i 1875 da Frognerkilens Fabrik ble omgjort til aksjeselskap med utvidet kapital fra ca. 120 000 kroner til 200 000 kroner.

Det var Midelfarts svoger Sven Adolph Solberg som sto for kapitaltilførselen som trengtes for å fullføre og komme i gang. Kassakeditt ble garantert av Kiær-selskapene som Solberg var invilvert i. Kiær-Solberg var en av datidens rikeste familier med skogsdrift og tilhørende industrier som utgangspunkt, og det var også her støtten til Frognerkilens Fabriks første tiår kom fra.

Jern og jordbruk

De første årene var det mekanisk verksted og jernstøperi som var fabrikkens forretningside. Dette i sterk konkurranse med mange andre etablerte produsenter, men det var et stort behov for moderne redskaper i landbruket på denne tiden. Mange av de moderne patentene som økte produktiviteten i landbruket kom fra USA, og det var et mål å erstatte importert jernvare med norsk gods. Avsetningesmulighene skulle dermed være gode. Noen banebrytende gründervirksomhet var det ikke som etablerte seg, men Frognerkilens produkter markerte seg.

Ingeniør Niels Nergård ble hentet til Frognerkilen i 1875 med erfaring fra mekaniske verksteder i Porsgrunn og Trondheim. Under hans ledelse ble produksjonen utviklet innenfor landbruksredskaper på en måte som gjorde at fabrikken vant ry for sine produkter. Tross iherdig markedsføring - mer enn 10% av driftskostnadene skal ha vært annonser og reklame de første tiårene - var det likevel bare så vidt det gikk rundt økonomisk. Lønnsomheten de første årene var svak, ettersom det ble økonomiske nedgangstider i landet omtrent da fabrikken sto ferdig i 1874. Men med Kiær-Solberg som langsiktige investorer og solvente kreditorer klarte fabrikken seg frem mot det store gjennombruddet som kom i 1880-årene.

Elektrisk vending

"Eneste norske fabrik for Lysmaskiner" kunne Frognerkilens Fabrik smykke seg som i 1885. Dette var noe annet enn en i mengden av verksteder og støperier som fridde til norske bønder med ganske tradisjonelle redskaper og noen mer moderne landbruksmaskiner.

Bakgrunnen var en bestilling i 1883 fra Oslo-firmaet Mitander & Geijer på en likestrømsdynamo etter svenske Jonas Wenstrøms patent. Oppfinneren selv var til stede under prøvekjøringen 20 november 1883. På andre forsøk ble det fullt lys i den tilkoplede glødelampen, og sikkert jubel og lettelse i fabrikken.

Tidligere samme år hadde Wenströms patent alt resultert i industrietablering i Sverige: Selveste ASEA ble stiftet i troen på Wenström-patentets fremtidige lønnsomhet. De tok ikke feil. Og i Norge hadde Direktør Midelfart sikret seg enerett i Norge til patentet, og med det sikret Frognerkilens plass i norsk elektrisitetshistorie som et kraftsentrum i den industrien som skulle forsyne Norge med kraftproduksjonsanlegg, overføringsutstyr og apparater i industri, offentlige bygg transport, forretninger og kontorer, hus og hjem. 

Solberg tar roret

Frognerkilen Fabrik fortsatte å produsere landbruksutstyr, med tillegg av nyvinningen dynamoer og snart også likestrømsmotorer (dynamoen i "revers") og installasjonsutstyr i ferdige pakker. Dette var fortsatt ganske små installasjoner og oppdrag, og ikke noe å møte de virkelig store utfordringene som ville komme med.

For å komme i posisjon til større oppdrag kom Solbergs sønner Peter Collett Solberg og Carl N. A. Solberg på banen. De dannet aksjeselskapet Norsk Elektrisk Aktiebolag i 1894, sammen med ingeniør Hagbart Falsen som var etablert med en egen elektrisk forretning. Denne og Frognerkilens Fabrik gikk inn i NEA, med Falsen som direktør for det elektriske, og Nergaard som fortsatt bestyrer av Frognerkilens Fabrik.

Solberg-brødrene var ulikt interessert i fabrikken på Frogner. P.C.Solberg var mest aktiv som investor, og hadde også mange andre prosjekter, men da Carl ble alvorlig syk (had døde i 1908 bare 35 år gammel) trådte P.C.Solberg inn i NEA, ikke minst for å sikre sine egne investeringer: Han hadde personlig lånt ut store summer til mange av de kraftverkene som bestilte utstyr fra NEA. Brorens fravær fra den daglige ledelsen hadde raskt gitt negative resultater for bunnlinjen i selskapet. Det hjalp ikke at virkningene av krakket i 1899 og uroen frem mot unionsoppløsningen og relasjonene til Sverige gjorde at investeringsviljen sank.

På toppen av det hele hadde en sveitisk gigant skaffet seg et brohode i Norge, og var i ferd med å vinne mange gode kontrakter i det som hadde vært NEA og ASEAs jaktmarker: Brown Bovery hadde kjøpt Myrens Elektriske Avdeling (J.&A. Jensen og Dahls Elektriske Forretning) i 1901. P.C.Solberg så raskt den best farbare vei: Samarbeid med sveitserne!

Fra Sverige til Sveits

De første årene førte det tekniske samarbeidet med Sverige til at FF og ASEA nær var for søsterbedrifter å regne. Solberg var ikke sentimental, og med usikkerheten som fulgte rundt alle spørsmål om toll og industrisamarbeid mellom de to tidligere unionspartnerne var det nærliggende å satse på en ny partner. P.C. Solberg satte seg i kontakt med ledelsen av Brown Boverys norske aksjeselskap, som tok vel imot. BB var etablert i små og gamle lokaler i et hjørne av Myrens Mek. Verksted som tidligere hadde tilhørt Bentse Brug. I sveitsernes planer passet et samarbeid med Frognerkilen utmerket.

I 1905 ble det kunngjort et nytt og tett samarbeid mellom BB og NEA. Det var en omfattende avtale, og det viktigste var at fabrikken i Frognerkilen fikk full tilgang til et svært avansert og markedsledende produktspekter av det sveitsiske selskapets oppfinnelser og systemer. Først og fremst var det dynamoer og generatorer, likestrømsmotorer på opptil 100 kW, vekselstrømsmaskiner, dampmaskiner, motorer og utstyr til kraftanlegg. Dette skulle bli gull verdt for NEA, men også BB kunne nyte godt av en erfaren og oppegående fabrikk med gode ekspansjonsmuligheter, og mye god kjennskap til en av BB's argeste konkurrenter: ASEA.

1908: Norsk Elektrisk og Brown Bovery blir NEBB

NEBB-området fra luften i 1953. Foto: Oslo ByarkivSamarbeidet var vellykket for begge parter. I 1908 ble det bestemt å ta skrittet fullt ut, og det sammenslåtte aksjeselskapet Norsk Elektrisk & Brown Bovery - NEBB - ble dannet i oktober 1908. Aksjefordelingen gjorde i realiteten NEBB til et datterselskap av sveitsiske Brown Boveri, men Solberg satt fortsatt med en stor aksjepost. Det var imidlertid BBs- direktør i Norge, dansken May Feddersen, som ble det nye selskapets direktør, med en annen BB-betrodd, Karl Ellerstorfer, som sidemann. Da slapp Solberg den daglige driften, og inntok i stedet en aktiv post i styret og et stedlig arbeidsutvalg for det norsk-sveitsiske styret.

Endringen i selskapet førte ellers ikke til så store endringer i produksjonen, eller i forhold til avtalen fra 1905. Selskapet ble landets klart største i sin bransje, med 380 ansatte på Skøyen og 120 på Vøyen / Myren. Den gamle stølperi- og verkstedsvirksomheten fra Frognerkilens Fabrik ble sågar videreført, selv om det meste handlet om elektriske anlegg og utstyr.

En positiv virkning var at fusjonen ga rom for å utvide anlegget på Skøyen med en ny maskinhall. Den største bygningen før dette var en fire etasjes bygning som skulle tjene mange funksjoner: Stanseverksteder og viklerier (der spolene til de elektriske apparatene ble produsert av kobbertråd viklet rundt en kjerne) delte tredje etasje, mens maskin- og montasje

Sammenslåingen gjorde det dessuten lettere å få innpass på et større eksportmarked også for det som ble produsert i Oslo. Med den farten vannkraftutbyggingen og sperdningen av elektriske motorer tok i Norge mellom 1908 og 1914 ble det imidlertid ikke  mye produksjonskapasitet til overs: NEBB hadde mer enn nok med å dekke etterspørselen innenlands, selv med fremvoksende konkurrenter som National, og utenlandske konkurrenter som ASEA og Siemens.

I 1914 oppsummerte NEBB innsatsen sin så langt med en skryteliste på over 7000 leverte elektromotorer, dynamoer og generatorer og en samlet ytelse på 600 000 hk.

Nøytral forvirring men profittfull krigstid

Under føste verdenskrig fortsatte virksomheten relativt bra, ettersom råvarelagrene var fulle. Etter hvert ble materialmangelen mer merkbar, særlig det som måtte skaffes fra England og Tyskland. Begge disse hovedmotpartene i krigen var Norges viktigste handelspartnere, og Norge kunne som nøytral, på samme måte som Sveits, handle med begge, såfremt det ble godkjent. Her ble det problematisk at britene misforsto BBs hjemby Baden i Sveits for Baden i Tyskland, mens tyskerne mistenkte Brown i BB for å være skjult britisk. P.C.Solberg brukte sine diplomatiske evner til å oppklare disse misfortåelsene.

Ut over slike nesten fornøyelige problemer var NEBBs virksomhet trygt og godt langt utenfor krigens redsler i Europa for øvrig. Omsetning og overskudd økte voldsomt i de tre årene frem til 1919, og med unntak av en arbeidskonflikt over dyrtidstillegg i 1916 var nesten 1000 mann fullt engasjert på de to avdelingene på Skøyen og Vøyen.

På skinner

Blant krigsøkonomiens følger som slo positivt ut var at NEBB fikk i oppdrag å lage det elektriske utstyret til Marinens nye undervannsbåt. Denne erfaringen skulle vise seg å komme godt med da Ekebergbanen, som hadde fått sine elektriske sporvogner levert fra Tyskland, men i 1918 trengte sju nye som gunnet krigen måtte være norske. Med en god nabo i Skabo jernbanevognfabrikk kunne NEBB påta seg å lage de nye Ekeberg-trikkene, utstyrt med 1200-volts likestrømsmotorer. Dette skulle bli en viktig del av NEBBs videre produksjon.

Baneavdelingen ble etablert. Et første forsøk var gjort allerede i 1895 da nettopp Skabo hjelp NEA å bygge et lokomotiv og en sporvogn. Det hadde ikke blitt noe mer av det den gang, men nå ble det stort. Da enda en nabo ble engasjert, Thunes på den andre siden av toglinjen, ble elektriske lokomotiver et stort produkt som sammen med Strømmens Verksted skulle forsyne NSB med hundrevis av lokomotiver og tog.

Svenske ASEA og sveitsiske Brown Bovery samles til slutt

På 1980-tallet ble det meste av norsk elektroteknisk industri omstrukturert. Et viktig startskudd for dette var at NEBB-moder, sveitiske Brown, Bovery & Cie (BBC), fusjonerte med svenske ASEA. NEBBs første og andre store partner og fødselshjelper møttes til slutt etter nær 80 år - men denne gangen fikk det katastofale følger for fabrikken i Frognerkilen.

I første omgang ble det norske ASEA-fabrikken Per Kure og Brown Boverys NEBB en del av samme konsern. I 1987 fikk det ytterligere følger at ASEAs eierinteresser i det andre norske elektrotekniske storkonsernet Elektrisk Bureau ble utvidet gjennom oppkjøp av aksjemajoriteten i dette selskapet, som inkluderte NEBBs hovedkonkurrent National i Drammen.

En hovedhensikt med de store omstruktureringene i industrien var å effektivisere og samordne produksjon. Det betydde slutten for NEBB på Skøyen: Transformator- og generatorfabrikken National på Brakerøya i Drammen ble valgt som hovedsete for fortsatt produksjon, og alt ble flyttet dit. ABBs nye hovedkontor ble EBs nye hovedsete på Billingstad i Asker.

En viktig grunn til at Skøyen tapte var verdien som lå i denne industritomten rett ved Oslo sentrum. Industriområdet ble omgjort til kontor- og handelssentrum, slik mange sentrale industritomter ble det på denne tiden både i Oslo og i andre byer i Norge og verden for øvrig.

Det meste av bygningene på Skøyen ble forlatt i 1987. Bare noen få bygninger ble bevart, deriblant verkstedhallen fra begynnelsen av 1900-tallet, kontorbygg fra 1920-tallet og 1960-tallet, og noen eldre lave verkstadsbygninger i rød tegl.

Ellers er det reist store kontor- og forretnings og boliger vest for NEBB, der Varemessebygget ble revet i 2002. Veien gjennom industriområdet gjenoppsto som Karenslyst Alle, etter fritidseiendommen Karenslyst som lå ved Messehallen på Sjølyst. Karenslyst Alle har fått ulike forretninger, restauranter, et hotell og treningssentre, og hovedkontorer for en rekke konserner, som Norgesgruppen.