Linnekogel i forgrunn. Flyfoto fra 1951, tilhører Oslo Byarkiv (A-20027_Up0001_007) Amundsen og Nansen kunne takke en fabrikk på Skøyen for det som må ha vært høydepunktet på alle de kalde dagene i polare strøk: De varme måltidene!

Linnekogel bygde et nytt jernstøperi på Skøyen i 1911. De mage skorsteinene er det tydeligste tegnet på hva som foregikk inne: Under hver av dem var det en kraftig varmekilde som glødet eller smeltet jern til smiing eller støpning. Et hovedprodukt skulle bli skipskabysser – komfyrer til den enorme norske handelsflåten.

Tysk opphav

Det var tyskeren Georg Wilhelm Linnekogel som startet det hele. Han var født i 1830 i Göttingen, og utdannet smed og låsmaker. Under den blomstrende industrialiseringen i Christiania etter 1850 var han blant de mange dyktige innvandrere som fant veien til Norge for å bidra til veksten og skaffe seg jobb.
Firmaet G.W. Linnekogel ble etablert i 1864 i Revierstredet. Midt i bankdistriktet og blant de blomstrende handelshusene i Kvadraturen var det ikke unaturlig for en dyktig plate- og låssmed å satse på pengeskap.

Komfyrer og kabysser

Utover på 1880-tallet skaffet Linnekogel seg flere bein å stå på ved å rette seg mot en annen blomstrende næring: Skipsfart. Norge hadde en av verdens største flåter, og nye skip løp av stabelen fra verft langs hele kysten. Overgang fra tre og seil til stål og damp sørget for en byggeboom, og i hver skute måtte det være en bysse - og i byssa en kabyss, som er sjømannsordet for komfyr.

Linnekogel lanserte en platekomfyr som forbedret datidens vedfyrte ringkomfyrer. Komfyren for storkjøkken ble en suksess som også lett lot seg selge til skipsverftene: Den eneste forskjellen på en komfyr og en kabyss er hensynet til bølger: slingrejern som holder grytene på plass og boltehull i beina så den kan festes i dørken.

Suksess krever ny fabrikk

Snart ble Linnekogels ovner et foretrukket merke for de fleste proffe kokker og stuerter. En av dem var Adolf Henrik Lindstrøm, som vartet opp for både Sverdrup og Amundsen på Fram med spesialiteter som Biff a la Lindstrøm – og Linnekogel, kan vi nå tilføye.

Fabrikken som var flyttet til Holbergs plass ble alt for liten. Fabrikken der var dessuten upraktisk anlagt over tre-fire etasjer uten heis. Det ble mye bæring av jern! Et nybygg for støperivirksomheten ble besørget i den blomstrende industriområdet på Skøyen i nabokommunen Aker – deilig spredt utover et etasje på bakkeplan. Støperiet på Skøyen ble tatt i bruk i 1912.
På dette tidspunkt var bedriften blitt til Linnekogel & Sønn, da neste generasjon, Theodor Fredrik Wilhelm Linnekogel, hadde overtatt. Hans sønn igjen døde ganske ung og nyutdannet før han fikk overtatt, men firmaet forble i familien ved at datter og svigersønn Thams overtok i 1945.

Krig og krisetid

Støperiet ble utvidet med et verkstedbygg rundt 1940 med tanke på å flytte hele produksjonen fra Welhavens gate. Under den tyske okkupasjonen ble nybygget rekvirert til lager av tysk krigsmateriell. Det førte til at en av de mange sabotasjeaksjonene mot krigsviktige anlegg ble gjennomført mot fabrikken på Hoff. 14. november 1944 ble store deler av bygget ødelagt av en bombe plassert under i en av røyklukene. Dette kom på toppen av et allerede ødelagt marked i en tid der det hele flåten var utenlands og det meste av byggevirksomhet som krevde storkjøkkenutstyr lå nede.
Etterkrigsboom

Etter magre år kom de gode da nesten hele den krigsherjede handelsflåten skulle erstattes av nybygg. Norske verft gikk på høygir, og rederiene forsøkte å få tak i så mange utenlandske skip som valutabalansen tålte.

For Linnekogel betydde dette fulle ordrebøker, men samtidig ble det mer og mer utfordrende å følge med i den tekniske utviklingen. Fra å være konge på ved- og kullfyrte ovner hadde firmaet holdt godt tritt med utviklingen gjennom olje- og gassfyring til elektriske løsninger som ble vanligere etter hvert som moderne skip fikk egne kraftverk om bord. Den største komfyren som ble levert var en ovn med 36 elektriske kokeplater på 5000 watt hver, og seks stekeovner.

I større og større grad ble det snakk om design og montering av elektriske komponenter i jernplatekonstruksjoner, og mindre og mindre jernstøping og deleproduksjon i firmaet. I det elektriske storkomfyrmarkedet var det også mange større konkurrenter.

Fra produksjon til eiendomsdrift

Rundt 1970 var etterkrigsboomen på skipsbygging over. Med oljekrisen ble den bråstopp for mye av skipsbyggingen, og nye tider med offshore-installasjoner krevde andre løsninger for kjøkken. Linnekogel ga seg mens leken var god, og la ned all produksjon i 1973 ta Thams senior pensjonerte seg.

Sønnen Bernard Thams jr. overtok firma og bygning, og drev det videre med utleie til ulike formål som bilforretning med bl.a. salg av den norske elbilen Think og verksted, kontorer for reklamebyrå og fotografer, et menighetslokale, parkettbutikk og salgslokaler for bad- og kjøkkeninnredninger.

Fremtidens planer for Skøyen og Hoff har inkludert det fine lave Linnekogel-bygget som et minnesmerke og en hjørnestein i det som er tenkt som en grønn lunge med torg og park ned mot Hoffselven. Da kan vi glede oss over et industrielt kulturminne som fremhever Skøyens stolte industrihistorie.

Fabrikkbygningen fotografert høsten 2006

Linnekogels gamle skorsteiner og nye skorsteiner fra 2006 tilhørende Skøyen Varmesentral