Den Norske Remfabrik A/S

Den Norske Remfabrikk var en av de mange fabrikkene som vokste seg store på å levere utstyr til industrien. Industrialiseringen forsterket seg selv på den måten. Reimer og akslinger var sentralt for overføring av kraft fra turbiner, stasjonære dampmaskiner og senere elektromotorer direkte til arbeidsmaskiner i industrien og verksteder. Gjennom store industribygg gikk det intrikate systemer av akslinger, gir og veksler som alt ble bundet sammen av reimer av lær, gummi eller senere syntetiske materialer. Da prisene og størelsene på elektormotorer sank drastisk etter 1950, fikk hver maskin sin egen motor. Behovet for reimer forsvant nesten helt, og de mange reimfabrikkene ble lagt ned. Den Norske Remfabrikk fant imidlertid markeder for sine spesialprodukter i mange tiår til.

I de første årene førte selskapet en seig kamp for å få sine produkter innført på det hjemlige marked hvor utenlandske fabrikker hadde vært enerådende i bransjen. Selskapet fikk etter hvert ikke bare et stort innenlandsk salg, men også en betydelig eksport.

Produksjonen omfattet Balata drivremmer og transportremmer i alle dimensjoner, alle slags balata- og guttaperkavarer for teknisk bruk, dessuten ekebarkede lærremmer, råhudsremmer, sy- og slagremmer og tekniske lærartikler.

I fabrikkens garveri ble det fremstilt vachelær, syremlær, skilær, råhuds-krupons og pakningslær. Gummiavdelingen leverte tekniske gummivarer for industrielt beho, gummimatter og løpere, gummipakninger samt radergummi og gummihæler. Atlas-remmen fikk utmerkelser ved flere utstillinger i inn- og utland. Atlas Remme. Statue av Atlas med jordkloden på ryggen, NTM 21377Atlas Remme. Statue av Atlas med jordkloden på ryggen, NTM 21377

Industriarkitektur

Den Norske Remfabrikk i Chrisian Kroghsgate 2 ble (trolig) tegnet av sivilarkitekt Wilhelm Frantz Josef Kielland. Har var utførende arkitekt for en rekke industribedrifter, så som N.A. Gassacumulator, Den Norske Remfabrikk, Timms Reperbane, alle i Oslo, Fagertun fabrikker, Drammen, m. fl., dessuten for en rekke forretnings- og boligbygg i Oslo.

Distriktspolitikk og utflytting

Remfabrikken ble på 1960-tallet en av mange som flyttet fra Oslo til nabokommuner i Akershus. For Remfabriken falt valget på Oppegård i Follo.  Få år etter etablerte bedriften med støtet fra Distriktenes Utbyggingsfond avdelinger i SIVA-bygg både på Kongsvinger og i Hallingdal.

Denne delen av historien er interessant som eksempel på ekspansjonsbehov og en industripolitikk med tilrettelegging for reetablering i distriktene som gjorde at mange bedrifter flyttet ut av Oslo, og dermed at hovedstaden gradvis etter 1970 mistet sitt preg av industriby.

Skiftende eiere og konserngrupper

Skilt for Den Norske Remfabrik, NTM 21378Skilt for Den Norske Remfabrik, NTM 21378Selskapet ble på 1980-tallet en del av internasjonale konsern, først overtatt av det svenske gummikonsernet Trelleborg, ca 1985. Det fusjonerte selskapet fikk navnet Trelleborg Atlas, med Remfabrikkens kjente merke Atlas bevart som en del av firmanavnet. Selskapet  hadde da 180 ansatte på Kongsvinger og i Hallingdal. Rundt 1990 het firmaet Trellex Atlas. Siden ble Trelleborg splittet, og gummidelen Trellex Atlas kom under Svedala i 1993. I 2001 ble Svedala kjøpt av finske Metso Minerals.

Under ulike navn holdt den tidligere remfabrikken på Kongsvinger stand som produksjonssted av spesialiserte produkter for transportbånd på flyplasser, i steinknuseverk osv.

Globalisering både før og nå

I 2009 ble bedriftens siste produksjonsavdeling på Kongsvinger lagt ned da de finske eierne ønsket å konsentrere produksjonen på færre anlegg. Denne følgen av omdisponeringer i konsernet i et globalt perspektiv er også en god illustrasjon på hvordan norske industribedrifter i særlig grad etter 1980 inngikk i et større globalt produksjonsnettverk, som ofte – men ikke alltid - har medført utflytting av produksjon.

Bedriftens globale engasjement allerede på tidlig 1900-tall med bl.a. eierskap i gummiplantasjer viser dessuten at det globale perspektivet i industrialiseringen på langt nær er noe nytt fenomen.

Gjenbruk ved Akerselva

Bygningen på Vaterland ble brukt av Norsk Lydskole, startet i 1984 da det ble lov å starte nærradio i Norge. Siden har lyd- og lysteknikere for studio og scene blitt utdannet i den gamle Remfabrikken i Christian Kroghs gate rett ved Akerselva. Skolen ble en del av Westerdals ACT, og flyttet til nye lokaler i 2016.

Remfabrikken på Kolbotn

Remfabrikken bygde ny fabrikk på Kolbotn i 1963. Her bilde fra 1971.Foto: Rude / Oslo Museum<br>Foto: Rude / Oslo Museum
Remfabrikken bygde ny fabrikk på Kolbotn i 1963. Her bilde fra 1971.
Remfabrikken flyttet sommeren 1963 til et nytt og stort fabrikkanlegg på Kolboten (Kongeveien 49). Det var en av en rekke Oslobedrifter som flyttet ut til distriktskommuner ved hjelp av lokal tilrettelegging for idnustrietablering og bygg, og statlig støtte- og låneordninger gjennom Industribanken og Distriktenes Utbyggingsfond.

I 1977 meldte Aftenposten at Kolbotn-anlegget til Remfabrikken skulle legges ned etter flere år med økonomiske vanskeligheter i konsernet. 140 ansatte ville miste jobben. Noen funksjonærer ville kunen fortsette i konsernet, men det var lite aktuelt å flytte arbeidere til Remfabrikekns to andre anlegg i Kongsvinger og Kleivi i Hallingdal.

De første årene etter salget leide selskapet lokalene i Kolbotn til administrasjon og noe produksjon. I 1979 ble lokalene overtatt av lye leietakere som drev bl.a. bowling og squash-anlegg i den gamle remfabrikken.

 

Remfabrikken i Hallingdal

Industriområdet Kleivi i Ål i Hallingdal ble utviklet etter 1970 etter lokalt initiativ for å sikre at de mange som hadde kommet til dalen i forbindelse med kraftutbyggingene kunne bli værende. Nøkkelen var da å skape nye arbeidsplasser. Distriktenes Utbyggingsfond fra 1962 og det statlige industribyggselskapet SIVA fra 1968 bidro til slik vekst i samarbeid med lokale krefter. Ål og Hol i Hallingdal var tidlig ute blant kommunene i Sør-Norge som tok lærdom av erfaringene fra Nord-Norge, der DUs distriktsutbyggingspolitikk først hadde vært praktisert.

Kleivi fikk først to industribygg for hhv. Hallingplast og Møllen. I 1971 kom også Norsk Remfabrikk til blant leietakerne, med produksjon av teknisk gummi. Etableringen brakte 30 nye arbeidsplasser til Hallingdal. Remfabrikken som i 1963 hadde flyttet til Kolbotn, kjøpte i 1969 Oslo-konkurrenten Viking remfabrikk. Med statlig støtte kunne dette oppkjøpets økonomiske påkjenning minskes, samtidig som det kunne etableres en mer moderne fabrikk med stabil arbeidskraft, og Oslo-lokalene frigjøres.

Remfabrikken gjennomgikk turbulente år på 1970-tallet, som endte med at Kolbotn-fabrikken ble solgt og de to DU/SIVA-anleggene på Kongsvinger og Ål ble beholdt enn så lenge.

I 1982 ble Hans Preben Mehren ansatt i Remfabrikken som sjef for anlegget på Ål. Han var sønn av Martin Mehren, og videreførte sammen med broren Herman familens industri- og forretningskonglomerat innen konfekson og kjemisk industri. Familien eide da bl.a. en gummivarefabrikk i Sande i Vestfold, Sande Fabrikker. Fabrikken i Hallingdal ble overtatt av Mehren kort tid etter, og skiftet navn til Mehren Rubber.

Mehren flyttet produksjonen fra Hallingdal til Askim i 1997. En viktig begrunnelse var å ligge nær råvareleverandøren AGT (Askim gummitekniske industrier). Dette selskapet var et av flere gummiforetak som etablerte seg i kjølvannet av nedleggelsen av Viking Askim i 1991. Da AGT la ned i 1999 forsvant Mehrens begrunnelse for å ligge i Askim. Produksjonen ble samlet i Sande i 2004, hvor det ble satset på spesialgummi for oljeindustriens meget krevende pakningsbehov, under navnet Easy Well Solutions.

Dette sekslapet ble i 2006 overtatt av Trelleborg (en annen del av dette konsernet enn den som også hadde kjøpt Remfabrikken i 1985, og siden hadde blitt finskeid under Metso), og er pr. 2015 fortsatt i drift som Mehren Rubber Trelleborg i Mjøndalen.

Grunnlagt: 1891

Antall ansatte: 100 (1938)

Adresse: Christian Krohgsgt 2/8

Kilde: Oslo Adressebok 1957-1958