Kolerakirkegård og epidemilasarett

I 1833 ble byen rammet av en voldsom kolera-epidemi. Byen hadde ikke sykehusplass til alle som ble syke, og som nødløsning ble skolen på Ankerløkka tatt i brukt til lasarett. Sykdommen var svært dødelig, og de mange dødsfallene gjorde at byen også slapp opp for gravplasser på kirkegården. I all hast ble Ankerløkkens Kirkegaard anlagt – beliggenheten ved kolerasykehuset var praktisk, siden det var kort vei å frakte likene.

Kirkegården var fortsatt i bruk til 1878. Da ble området nærmest Storgata overtatt av Gassverket, stykket videre vestover ble furasjetorg eller høytorg, hvor byens vognmenn og andre som holdt hester kunne kjøpe for til hestene. Nærmest skolebygningen fikk Jakobs kirke tomt.

Skolen kunne flytte tilbake etter at epidemien var over, og fra 1840-årene delte den plass med skolekretsen rundt Møllergata. Da Møllergata skole sto ferdig i 1861, ble bygningen igjen brukt til sykehus. Den ble ikke revet før i 1914. Da hadde den lenge vært brukt av Sundhedskommissionen til å internere pasienter med smittsomme sykdommer. Da kolerakirkegården på Ankerløkken ble gjort om til bl.a. gassverk bl det gjort gravearbeider på tomten som ble makabert for arbeiderne. Grunnforholdene hadde gjort at de som hadde blitt begravd på kirkegården var svært godt bevart.

Et uhyggelig arbeide (Reportasje i Socialdemokraten 1. september 1919)

Da kirkegården ble nedlagt, rykket gassverket og andre virksomheter inn på Ankerløkka. Rett som det var ble det nødvendig å grave i grunnen for byggearbeider eller legging av ledninger. Socialdemokraten skildret hvordan arbeidsfolkene opplevde graving for ny kloakkledning i 1919:

Nu skal gasverket lægge ned kloakledning et par hundrede meter bortover tomten fra elven og forbi det store gasometer, og grøften skjærer tvers igjennem en lang række likkister. For at komme frem maa arbeiderne hugge sig gjennem kisterne, som som er ganske godt konserverte i den lerholdige jord. Likene, eller retter resterne av likene, er ogsaa tildels godt konserverte. I flere kister har arbeiderne fundet hjerneskaller med baade haar og skjæt, for kvindernes vedkommende med lange haarfletter aldeles utberørt av tidens tand.
Man kan tænke sig hvilket uappetitligt arbeide det er at staa nede i disse 4 meter dype grøfter og grave sig gjennem disse gamle koleralik. … I samme øieblik øksen trænger gjennem staar likvandet som en fos utover og brer en rædselsfuld stank ned gjennem grøften.
- Dette maa være fælt arbeide, sa vi til en av arbeiderne.
- Det er det største grisearbeide jeg har hat, og jeg har været med paa litt av hvert, svarte han. Ja, vi gaar bokstavleig talt og traakker i lik. Her kan De se, hele veien bortover stikker kisterne frem gjennem blaalomsen.
- Hvorledes klarer dere at holde ut i denne stanken?
- Det er fælt mang ganger, især med en gang vi bryter hul paa en kiste, og vi maa holde os for næsen. … De kan tro appetitten er ikke rar, naar vi kommer hjem fra dette arbeide.
- De tjener vel godt paa en slik job?
- Hvad vilde De ha for at staa her i i grøften?
- Huf – ja, maatte jeg krype ned i det griseriet, saa blev det ikke litet.
- Vi tjener 120 kroner uken paa akkord her.
- Ikke mer? For en slik job vilde et par hundre være litet, synes jeg. Jeg tror knapt nogen vil misunde dere dette arbeide her.