Søketips
- Du kan bruke * for å søke på deler av et ord. Et søk på bolig* gi treff på alle ord som starter med bolig.
Søkeresultat
Byen i arbeid i 1950: Rolf Kirkvaag på Seildugsfabrikken (NRK) [Podcast]
Radiostjernen Rolf Kirkvaag i NRK lagde i 1950 et program om industrien i Olso i forbindelse med 900-årsjubileet for byen. Tittelen på programmet var "Byen i arbeid".
Båtfunn under Bussterminalen - utdypende [Podcast]
De siste båtene som kan minne om lignende fartøy som Vaterland 1 kan sees på et fotografi fra Akerselva fra 1865, da en ”ekstremversjon” av Vaterland 1 kan synes til høyre i bildet. Etter dette finnes det fler og fler fotografier av båttrafikken opp og ned Akerselva og i indre Oslo havn men båttypen som kan ligne på Vaterland 1 ser da ut til å være forsvunnet. Det første dampdrevne mudderapparatet ble tatt i bruk i Oslo havn i 1859. Disse mudderbåtene, som kunne ta opp store mengder masse på en gang, førte til at store deler av Oslo havn enten ble gjort dypere slik at også de store skipene kunne legge til kai eller de ble fylt igjen med masse (Kjeldstrup 1962:95-98). Problemene med grunne havner og dype skip ser dermed ut til å være løst en gang for alle og behovet for slike båter som Vaterland 1er dermed trolig ikke lenger tilstede.
Christiania Bryggeri [Podcast]
I Maridalsveien 3 ligger kildene til Oslos historie: Oslo byarkiv vokter og tilgjengeliggjør arkivskattene i det tidligere bryggeriet som kommunen overtok i 1971. Christiania Bryggeri ble etablert i 1855 av fire hedmarkinger, og ble gradvis utbygd til et av de største og mest moderne bryggeriene i Christiania. Det var her brødrene Ringnes lærte bryggerifaget før de startet for seg selv i 1877. I 1913 kunne bryggeriet tappe 45 000 flasker øl hver dag. Like etter ble det kjøpt opp av konkurrenten på andre siden av elven: Schous. Bryggingen ble lagt ned, og lokalene overtatt av brusfabrikken Nora som flyttet fra Norabakken på Bislet (bare navnet ble igjen på Bislet!). Frem til 1971 ble det produsert Solo og Selters i Maridalsveien 3. Oslo kommune kjøpte eiendommen da brusfabrikken flyttet til Alnabru. Det ble kommunale kontorer og senere lokaler for Oslo Byarkiv.
Demonstrasjon i Spikersuppa i 1989 [Podcast]
"Finn og Gro må gå - Spigerverket må bestå!" Dette var parolen rettet mot industriminister Finn Christensen og Statsminister Gro Harlem Brundtland da hundrevis av sinte og skuffede Spigerverksarbeidere samlet seg i "Spikersuppa" 23 mai 1989. Denne parken med fonteneanlegg mellom Stortinget og Nationathteateret har navn etter Christiania Spigerverk i 1953 hadde skjenket byen i stitt 100-årsjubileumsår. Nå skulle Stortingen beslutte en plan som innebar at Spigerverket i Oslo skulle legges ned.
Den siste høykjøreren på Ankertorget [Podcast]
Da hestetransport var den viktigste kommunikasjonen var lett tilgjengelig hestefôr også midt i byene av stor betydning. Et høytorg hvor dyrefôr ble fraktet til og solgt var selvsagt i alle byer. I Oslo lå Høytorget på Ankerløkka i enden av Storgata. I en reportasje i Arbeiderbladet 5. januar 1955 møter vi den siste høykrøreren på Høytorget før den nye tids transport overtok området: Busstasjon for Oslo.
Elva som kommunegrense [Podcast]
Til 1859 var Akerselva grense mellom byen og landet, mellom Christiania og Aker. Det året ble grensen skjøvet lenger østover på Akers bekostning, men det var bøndene i Aker glade for. Det var de som hadde ivret for byutvidelse for å slippe sosiale utgifter til den voksende befolkningen langs elva. I 1837 ble det kommunalt selvstyre i landet gjennom formannskapslovene. Da ble også Aker et selvstyrt herred med et formannskap valgt av innbyggere med stemmerett. De fleste var bønder, og ingen var kvinner. Aker trengte også et eget herredshus, og det ble det råd til etter 1850. Herredet valgte å reise sin administrasjonsbygning så nær bygrensen som mulig, for kontakten med byen og statsmyndighetene var viktig. Tomten fant de ved Nybrua fra 1827, som var blitt hovedinnfartsveien til byen og forbandt Trondhjemsveien med Storgata. Herredshuset på Trondheimsveien 3 var et samarbeidsprosjekt mellom Sparebanken og kommunen, og det sto ferdig i 1853. Sparebanken var byggherre, og kommunen leide lokaler for herredsstyret og kontorplass for ordfører, kasserer og andre tjenestemenn. De første årene lå herredshuset i Aker, men fra 1859, lå det i Christiania. Og der ble det liggende – og enda mer sentralt i byen etter nok en byutvidelse i 1878, helt til hele hele Aker ble en del av Oslo i 1948.
Elvas forurensing [Podcast]
«Vandet i Elven er ganske stinkende og bedærvet og utjenligt til menneskelig bruk» stod det å lese i et innlegg i Morgenbladet allerede i 1861. Fra dag én slapp industrien avfall ut i Akerselva i form av kjemikalier, bleke- og fargestoffer, hestemøkk og andre uhumskheter. Og ikke bare det; mye av byens kloakk fant også veien ut i Akerselva. Ved århundreskiftet var stanken i elven blitt så sterk at det ble nødvendig å sette i gang en undersøkelse av vannet. Særlig ille var det på søndager og andre helligdager da Brukseierforeningen stengte vannet øverst ved Maridalsoset for å øke vannmengden og trykket ellers i uken. Kommunen og brukseierne klarte aldri å få til en løsning på forurensningsproblematikken. Derfor forble Akerselva «du gamle du grå» inntil industrien var nedlagt, kloakkerensingen fikk et visst omfang frem mot 1980-årene, og man begynte en opptrapping av arbeidet med å fullføre de gamle planene om parker, og turveier og grøntdrag langs Akerselvas bredder.
Elvebakker, Anker og Ny York [Podcast]
Akerlseva slynger seg rolig mellom Ny York på østsiden opp mot Grünerløkka og Elvebakkene og Ankerløkka på vestbreddene. I dette området var det ikke kraft og tomtestørrelser til stor industri, men mye som har vokst seg stort og kjent andre steder har hatt sitt opphav her: Skulpturene i Frognerparken er støpt her, både Hjula Veveri og Vulkan hadde sin spede start her, aluminiumsgryter, lyspærer og neonlys ble først produsert her. Da elektrifiseringen av byen tok til for alvor var det hit vannkraften fra Maridalen ble sendt først. De første moderne bryggeriene lå her. I dag er det kunst- og kulturaktivitet som preger området.
En båt under bussterminalen [Podcast]
Helt fra middelalderen ble korn fraktet oppover Akerselva til kornmølla på Nedre Foss. Hva slags båter ble brukt? Arkeologer fant svar midt i det som i dag er bussterminalen på Grønland! Og ved å se på gamle Oslobilder. 9. Februar 2011 ble det funnet rester etter et lite båtvrak i Schweigaardsgate like utenfor bussterminalen i Oslo. Det var kun rester etter bunnskroget som lå igjen, men vraket som var 5 meter langt og 2 meter bredt kunne gi et godt inntrykk av hvordan båten opprinnelig kan ha sett ut. Årringsanalyser av treverket i båten viste av treverket var hugget en gang mellom 1502 og 1505. Båten har trolig ligget like ved Akerselvas datidige utløp i fjorden ved Vaterland. Båtens flate skrog, grunne kjøl og solide konstruksjon samt funnstedet innerst i Bjørvika nær Akerselvas utløp kan tyde på at båten er tilpasset å ferdes med tung last nettopp i dette lokale området, både opp og ned langs elva og innerst i havneområdet. Båten kan ha vært brukt til å frakte korn til Mølla ved Nedre Foss, og mel tilbake. Den kan også ha vært brukt til å frakte folk og last over elva. Vaterland bru ble ikke oppført før 1654. Ved begynnelsen av 1600-tallet bodde det fergemenn og fiskere i små hytter ved Akerselvas utløp. Båten kan også ha vært brukt som en lokal laste – og lossebåt i indre Oslo havn. På denne tiden var skipene blitt store og dyptgående mens havneområdene ble grunnere og grunnere på grunn av elveavsetninger og dumping av søppel og ballast. I middelalderens havnebyer var det vanlig at de større skipene ankret opp på havna og at lasten ble ført videre til land med små lokale laste- og losse båter. Kanskje kan vi aldri få vite nøyaktig hva denne båten har blitt brukt til, men funnet har gitt spennende ny informasjon ikke bare om de teknologiske nyvinningene i båtteknologien på 1500-tallet, men også om bruken av lokale båter i Akerselva og det indre havneområdet i senmiddelalderens Oslo.
En industriell gravhaug [Podcast]
Nedenfor Bentsebrua ligger Myraløkka, parkmessig og åpent som et amfi, vis-à-vis Myrens Verksted. Landskapet er ikke naturlig, men ble formet slik etter utvinning av leire til den omfattende teglsteinsproduksjon i siste halvdel av 1800-tallet. Det var byggeboom, og mursteinene fra Bentse Teglverk rakk knapt å tørke før de ble til vegger i Kristianias mange bygårder. Etter at byggeboomen la seg og teglverket ble nedlagt kjøpte Oslo kommune området for å lage park. Bortsett fra utgravningene i landskapet flere steder langs elva er det ingen spor etter tegsletinsproduksjonen. Ett unntak finnes her på vestre bredd av elva: Under en av haugene ligger en av skorsteinene fra teglverket begravd som fyllmasse! Kanskje fremtidens arkeologer vil lure på hvorfor vi har begravd den?
Fabrikkbestyrerbolig i Sagveien 24 [Podcast]
Huset fra 1872 skiller seg ut i mengden i likhet med apoteket i Sagveien 28. Murvillaen ble oppført som et énfamiliehus midt på tomten, et riktig velstandshus, opprinnelig eid av fabrikkbestyrer Lohrbauer ved Christiania Mekaniske Industri. Boligen hadde en frodig hage, mange tapetserte rom, fem kakkelovner til oppvarming, innlagt vann og en nydelig treveranda som ga huset karakter. Etter hvert som behovet for flere boliger i strøket økte, ble huset befolket av flere familier, men det var etter at bestyreren var flyttet ut!
Farvel til en norsk gjærstamme! [Podcast]
I 2005 forsvant en meget karakteristisk lukt fra byen: Lukten av gjær hadde vært godt merkbar langt utenfor Bjølsen-området, om vinden var slik. For mange var det en plagsom lukt, og noe som ble brukt som argument for å legge ned fabrikken. Andre sørget over at en gammel og særnorsk levende gjærkultur som var grunnstammen i produksjonen forsvant, og mente et viktig element i tradisjonelt bakverk ble borte!
Fra klosterkorn og krongods til urbant miljøfyrtårn [Podcast]
Nedre Foss er som navnet sier den nederste fossen i Akerselva. Så langt kunne man ta seg med båt, og det gjorde man alt i middelalderen. Høvedøya kloster anla en kornmølle her, drevet av kraften fra fossen. Korn ble fraktet inn med båter, og mel ble fraktet ut. Etter reformasjonen ble gården krongods og mølla til Kongens mølle, med to vannhjul og åtte kvernsteiner i 1723. Familien Grüner kjøpte eiendommen og bygde hovedhus og en flott hage på 1700-tallet. På 1800-tallet ble hovedhuset bygd om med murfasader forå se mer staslig ut. Bygningen står fortsatt. Mølleanleggene ble modernisert og utvidet på 1800-tallet. Bjølsen Valsemølle overtok i 1927 og drev anleggene til ca. 1980. Møllebygningene ble revet, og området regulert til park. På den andre siden av elva var det først Bakaas Brug som drev forskjellig virksomhet, alt fra badeanstalt til stolfabrikk. Rundt 1900 overtok det mekaniske verkstedet Vulkan. Etter 2000 er området utviklet til en ny bydel. Miljøorganisasjonen Bellona har fått et miljøvennlig signalbygg med ny bro over elva. Rundt dette profileres Vulkan som et "varemerke" for en ny og miljøvennlig bydel med hotell, mathall, konsertscene, idrettshall, Dansens Hus, Westerdals kommunikasjonsskole og nye boliger.
Fra Nyland til nytt land med opera og barcode [Podcast]
Mellom Nyland og HAH! Den siste refrengstrofen i Akerselva-sangen beskriver stedet der elva renner ut i fjorden i Bjørvika. I dag finnes hverken Nyland eller HAH: utløpet av kulverten som leder elva under jernbanesporene på Oslo S finner vi rett bak Operaen - det nye landemerket fra 2008. På banken av sand og sagflis fra elva ble det på 1800-tallet bygd kaier og dokker for bygging og reparasjon av skip. Nylands Mekaniske Verksted var et ledende skipsverft. På østsiden finner vi Paulsen-kaia, som har navn etter byoriginal, kullimportør og forretningsmann Hans A H Paulsen - "Køla-Pålsen". Hans kulllager lå her.
Glads Mølle [Podcast]
Den gule trebygningen på østsiden av elva rett ved Hjulafossen i Vøyenfallene er den eldste bevarte fabrikkbygningen ved Akerselva: Glads mølle fra 1736. Den ble startet som papirmølle av handelshuset Collett & Leuch, og ble drevet som en del av den større papirfabrikken Bentse Brug. Fredrik Glad på Grefsen Gård overtok mølla i 1798 og drev den til denne typen manuell papirproduksjon ble avlegs i forhold til mer moderne papirfabrikker. Sønnen, General Glad, solgte Hjulafossen til Halvor Schou da han flyttet sitt veveri i 1855. I 1880 ble også bygningen overtatt av Hjula Væverier, som hadde vokst opp på motsatt side av fossen. Glademølla ble fredet i 1967.
Glads mølle - om førindustriell papirproduksjon [Podcast]
Papirproduksjonen i gamle papirmøller foregikk i hovedsak med håndkraft. Elvekraften ble brukt til å male opp tekstilrester som det ble lagd papir av. Fra store kar med en suppe av fiber og vann fanget papirlagerne opp papirmassen på håndholdte rammer. Vannet ble silt fra og fibrene ble liggende igjen på ramma i et tynt lag som så ble tørket videre til ferdig papir.
Graahs spinneri - Nedre Vøien [Podcast]
Danske Knud Graah kom til Kristiania som 16-åring i 1833, jobbet seg opp i handelsstanden og ble en foregangsmann for norsk tekstilindustri. Han etablerte Vøiens Bomuldsspinderie i 1846 sammen med sin svoger, grosserer Niels Young. Graah hadde, på samme måte som tekstilgründerne Schou og Hiorth, hatt flere studieturer til Manchester og andre ledende industribyer. Teknologi, arkitektur og ekspertise ble importert fra England. Fabrikken ble stadig utvidet. Etter en brann i 1859 fikk han hjelp av industriarkitekten Roll til å bygge et dobbeltså høyt bygg som ble et ruvende symbol på industrireisingen i sin samtid. De imponerende fabrikkbygningene står fortsatt som et av mest imponerende industriminnene langs Akerselva, i dag best kjent som Mølla, etter restauranthuset som tok plass i bygningen etter 1980.
Gruvene i Akersberget [Podcast]
Øverst oppe på Akersberget på vestre bredd, kneiser bygdekirken Gamle Aker kirke, byens eldste bevarte bygning, fra 1100-tallet. I berget under kirken, var det gruvedrift etter sølv allerede på 1100-tallet og på 1500-tallet. Sølvet lå i en gang av grønnstein som gikk gjennom fjellknausen litt vest for Maridalsveien. Etter at malmen var sprengt ut, lå en dyp kløft tilbake gjennom fjellet. Fra den gikk det ganger vannrett inn i fjellveggen. En av dem ble gjenfunnet og fredet i 1975. På folkemunne het stedet Dragehullene, og det knyttet seg mange sagn til fjellet. Nå finnes bare vestveggen, etter at hele knausen øst for kløften ble sprengt bort for hundre år siden for å gi plass til A/S Olaf Larsens Chokoladefabrik «Asola», med sin høye fabrikkpipe.
Gründerkamp [Podcast]
Treschow og Bentsen – dette er navnene som rammer inn Akerselva fra Treschows Gate og Treschows Bru til Bentsebrua, fra Bjølsenfossen til Vøyen. Her var det stor aktivitet også på 1700-tallet – og kamp mellom to driftige gründere. Bentsen hadde ideer om moderne papirproduksjon, og Treschow finansierte fabrikken. Kompaniskapet var turbulent og endte i retten. Ingen av dem ble rike på papir.
Gründerkamp - utdypende [Podcast]
På 1700-tallet ble ikke elva lenger bare brukt til møller og sagbruk. Det ble bygd oljemøller, såpekokeri og flere papirfabrikker. Det trengtes stadig mer papir, og datidens papirfabrikker brukte tekstiler fra tøyrester og filler som ble samlet inn på hele Østlandet. Fillene ble malt opp og lagd til papir i fabrikkene. Oppmalingen var drevet av vannkraft i enkle maskiner i store vannkar. Papirlagingen var mer manuelt håndarbeid enn industriproduksjon. Gerhard Treschow bodde på Bjølsen gård på vestsiden av fossen og var en av Oslos rikeste menn rundt 1710. På Bjølsen drev han kornmølle og bygde en sag som tok i bruk nyeste teknologi. Med flere sagblad i samme ramme kunne hele stokken sages i en omgang. Han startet oljemølle og det første såpekokeriet på det vi i dag kjenner som Lilleborg. Treschow gikk i kompaniskap med Ole Bentsen for å bygge Norges første papirfabrikk. Det var et turbulent samarbeid. Ole Bentsen hadde visjoner om papirproduksjon etter hollandsk mønster. Han reiste til Holland for å lære, og for å kjøpe ekspertise og utstyr. For å få kapital til byggingen av fabrikken gikk han til sin rike nabo lenger opp i elva – Gerhard Treschow. I 1695 startet papirproduksjonen. De to kompanjongene skulle dele ansvar for hhv. bygging og drift. Treschow tok raskt styringen siden han måtte investere mye mer enn planlagt. Bentsen ble forsøkt presset ut, siden han ikke eide anlegget. Bentsen gitt til søksmål og vant både sak og sympati. Treschow tapte pengene og æren. Papirfabrikken ble hetende Bentse Brug, selv om Bentsen da var ute av driften.
Gårdsbruk, sagbruk, seilduk - og transformasjon [Podcast]
Øvre Foss var opprinnelig navnet på en gård, med beliggenhet oppe på haugen der Foss videregående skole ligger nå. Hovedhuset ble revet i 1912. På 16- og 1700-tallet ble det etablert flere sagbruk på eiendommen, som strakte seg nesten helt opp til Beierbrua og ned til Shultzehaugen. I 1842 kjøpte grunnleggeren av Akers mekaniske Verksted en betydelig part, men overdro eiendommen til Christiania Klædesfabrikk som i sin tur solgte til Seilduksfabrikken. ChristianiaSeildugsfabrikk ble etablert i 1856, og selve fossen ble da hetende «Seilduksfossen», - «Lille Foss» har også vært brukt. På sitt største var Seilduken arbeidsplass for nærmere tusen mennesker på begynnelsen av 1900-tallet. Den imponerende industribygningen vakte allmenn beundring i sin samtid, på tross av beinharde arbeidsvilkår som eksisterte på innsiden.
Gårdsbruk, sagbruk, seilduk - utdypende [Podcast]
Området rundt Øvre Foss og Seilduken er typisk for moderne byutvikling på 2000-tallet: der gamle nedlagte industribygg forvandles, eller transformeres, til lokaler for bolig, servicenæring, kunst- og kulturinstitusjoner. For eksempel fremstod Seilduksfabrikken i 2010 som en samlet Kunsthøgskole, med utdannelse innen kunst- og scenekunstfagene for 500 studenter. Lysverkenes gamle lokaler på Nedre Schultzehaugen ble til Arkitektur- og designhøgskolen, og Bjølsen valsemølles kornsiloer fra 1950-tallet ble transformert til et gedigent og prisbelønnet studentboligkompleks i 2001. Dette skaper liv og røre på nye måter, og herfra er det heller ikke langt til den pulserende bydelen Grünerløkka.
Hausmania [Podcast]
På en nedslitt fasade ved Elvebakken finner du et gjenkjennelig blått skilt som forteller at Hausmannsgate 42 er et brukerstyrt byøkologisk boliginitiativ. Hvis du leser videre får du vite at huset ble regulert til bevaring av et enstemmig bystyre 18.juni 2008, men tømt og gjenmurt 11 februar 2010. Skiltet er overraskende underskrevet av Oslo Byes Vel Vel, og med denne signaturen begynner du å forstå at du står ved et virkelig alternativt boligmiljø. Naboeiendommen Hausmania med sin lukkede gatefasade og fargesprakende sidevegger yrer likevel av liv. Dette alternative kulturhuset har utviklet seg gradvis siden de første kunstnerne flyttet inn i år 2000. Oslo kommune overtok eiendommene i 2004 og hele kvartalet er nå omregulert til bolig, kultur og næring. Ved siden av kunstneratelieer og et lydstudio består Hausmania av Grusomhetens teater, en flerbrukshall, en skatehall, Humla kultur- og revolusjonsverksted og vegankafeen "Den navnløse". Hausmania er åpent for alle, og både teateret og konsrtene tiltrekker seg unge mennesker fra hele byen. Driverne er likevel klare på at stedet skal ha en avantgarde, brukerstyrt og bærekraftig drift som kan være "et alternativ til det kapitalistiske systemet".
Hausmanns bru [Podcast]
Mellom Vaterland og Fjerdingen passerer man Hausmanns bro som tar Hausmannsgata over Akerselva. Den hvite støpejernsbrua fra 1892 ble bygget dønn solid for at den skulle kunne bære kommunens nye dampveivals, veiende 18 tonn. I 1986 ble broen utvidet til 6 felts kjørevei, men «jernblondene» ble bevart for ettertiden.
Hele Akerselva-sangen spilt på Rådhusklokkene [Podcast]
Klokkenist Vegard Sandholt spilte fra 1999 til 2013 ukentlige konserter "live" på Rådhusklokkene. På repertoaret står selvsagt også Akerselva-sangen av Østerrikeren Sprowacher, som ble en "bysang" for Oslo etter at Dybwad satte en småironisk tekst til den til en forestilling på Centralteatret i 1906.