Brødrene Anton og Hjalmar Minde registrerte H&A. Minde Chokolade i Bergens handelsregister i 1898. Kjøpmannssønnene satset oppsparte midler på en ny industri som vokste i takt med en befolkning som i stadig større grad kunne unne seg litt luksus i hverdagen: Sjokolade! Freia hadde banet vei siden 1889, og en rekke ”dampsjokoladefabrikker” ble etablert for å surfe på Freia-bølgen.

Foto: Atelier KK / UB Bergen Bildesamlingen, ubb-kk-n-262-006
Minde satset mye på messer og industriutstillinger, og fikk mye heder. Dette er fra Hus og Hjem-utstilling i Permanenten i Bergen, trolig i 1924. Mindebrødrene skulle bite seg bedre fast enn de fleste andre, forankret i lokalpatriotisme rundt et Bergens-kjært varemerke og vareutvalg tilpasset et lokalt marked. Oslos Freia og Trondheims Nidar Bergene ble etter hvert helt dominerende på det norske markedet, og Minde fra Bergen var knapt kjent utenfor bygrensene.

I et ”Vinn eller forsvinn”-støt under nye eiere på slutten av 1980-tallet ble Minde sjokolade re-lansert på landsbasis under reklamevignetten ”De herlige posene med Minde sjokolade – det er lov å la seg friste”, sunget inn i norske hjem utover på 1990-tallet gjennom de nye reklamekanalene på TV, ikke minst Bergens-baserte TV2. En landsdekkende distribusjonsavtale gjennom Coop banet også veien for å ta markedsandeler fra gigantene.

Knallhard satsing på småsjokolader gjorde at Minde klarte å bli markedsledende på dette spesielle segmentet. Som farlig konkurrent med suksess i nysatsing ble Minde til slutt kjøpt opp av Brynhilds i Fredrikstad, som ville satse på liknende måte som Minde hadde gjort. Mindes nye suksess ble dermed til kortvarig glede for Bergen, som ironisk nok måtte se at suksessen ble Mindes bane som lokalforankret Bergensbedrift.

Fyldigere historikk, forfattet av Dag Beek:

Med Minde sjokolade: Det begynte med en sjokoladelast fra Hamburg

Minde Sjokoladefabrikks grunnlegger, Anton Minde (1878-1945), bilde fra 1930.Det sto neppe skrevet i stjernene at Anton Minde skulle bli sjokoladefabrikant. Han var bygutt, født i Bergen i 1875, og sto konfirmant i Nykirkens menighet. Faren Ole drev en skipshandel ved Muren, og her lærte Anton både pengenes verdi og handelens hemmeligheter. Kanskje kunne han ha overtatt farens geskjeft, og livnært seg av salg av fiskekroker og tau til de lokale fiskerne?

Men etter å ha gått på Hambros skole med gode resultater må det ha vokst fram et ønske om noe helt annet, men det har ikke vært mulig å spore hvor den heller smale ideen om å lage sjokolade stammer fra. Det vi vet er at denne type matvareindustri hadde vekst og framgang på i de siste tiårene av 1800-tallet. Rett etter endt militærtjeneste på Kvarven i 1897 allierte han seg med broren Hjalmar som hadde kontakter i bankkretser.

De tok opp lån i Bergens Kreditbank, og satset det de hadde av sparepenger på et parti kakaobønner fra Hamburg, samt maskinvare fra Tyskland og et egnet lokale. Bygning med maskiner og inventar kom på kroner 118 246,- en svimlende sum for de to gründerne. Det virker fantastisk i ettertid at banken har hatt tro på prosjektet, men industrialiseringens vinder blåste over landet, og kombinert med en sterk vilje hos brødrene  vippet vektskålen i riktig retning.  Sjokolade, både i fast og flytende form var på full fart inn i vanlige menneskers husholdning da 1800-tallet gikk mot slutten.

Den aller første produksjonen må ha kommet i gang allerede mot slutten av året 1897, og ett sted er dette nevnt som etaberingsåret. ”Vi er saaledes en av landets eldste fabrikker”, skrev Anton Minde ved 25-årsjubileet, men det er 1898 som er det første offisielle produksjonsåret, og derfor det som må være utgangspunkt når årene skal telles.

Foto: Minde Sjokolade
Første bilde fra fabrikken, 1898Lokalene i Starvhusgaten 3, midt i Bergen sentrum, var små og upraktiske men man var i gang. Produktene fant fort et marked i byen. Allerede fra starten av ble det produsert håndlagete sjokoladefigurer, konfekt, marsipan og kakao i pulverform.

Heldigvis finnes det er foto fra det aller første produksjonsåret, et spennende innblikk fra firmaets spede oppstart. Seks kvinnelige arbeidere bearbeider sjokolademassen for hånd, her lages det biter og plater på hjemmesnekrete benker, og i hyllene kan man skimte esker og emballasje av ymse slag. En av damene koker noe på et gassbluss, mens en stor hånddrevet rulle dominerer det ene hjørnet av lokalet. Samtlige av damene har på seg hvite arbeidsforklær. En mann er også kommet med på  bildet, også han i hvit arbeidsdrakt. Dette er sannsynligvis konditor Smith, fabrikkens første fagmann. De kom en strøm av konditorer og fagfolk innen sjokoladeproduksjonen fra kontinentet i 1890-årene, spesielt fra Sveits og Tyskland.

Bevarte regnskapsbøker fra Minde, egenhendig ført av Anton Minde selv, viser at råvarene hovedsaklig ble importert fra Vest-Afrika via de store importørene Aust&Hachmann og Allbrecht i Hamburg, men også de bergenske handelshusene Olaf Ellingsen, Wilhelm Olsen og Herman Friele leverte kakao, kaffe og sukker til H&A Minde Chokolade.

Når man leter etter hvem arbeiderne disse første årene var, slår det en at langt de flest ansatte var kvinner, selv om den etter hvert voksende arbeidsstokken også omfattet flere menn. Dessverre finnes det lite bevart av navn og bakgrunn for disse arbeiderne. Et bevart telegram til Anton Minde personlig har følgende tekst: ”Tillater mig paa Deres 50-aarsdag som en første De ansatte i Deres  bedrift at ønske Dem fortsat held. Olaf Storvik, Bryggja, Nordfjord”.

Grunnen til at sjokoladeproduksjon hurtig ble kvinnenes arbeidsplass, var at de representerte billig arbeidskraft. Med nøyaktighet og hurtighet kunne de utføre rutinepreget arbeid som maling og røsting av kakaobønnene, forming av masse og pakking av større om mindre forpakninger. Det ble helt fra begynnelsen av satset på finere konfekt og sjokoladeprodukter, i tillegg til løsvektsalget av kakao.

I flotte stenformer ble datidens kjentfolk som kong Oscar, Frithjof Nansen og statsminister Christian Michelsen portrettert- i kompakt sjokolade!  Stort sett kom disse formene fra Tyskland, der firmaet Anton Reiche i Dresden drev stort i sjokolade, og kunne levere metallformer i så å si alle varianter- fra dyrefigurer til påskeegg.  Anton Minde hadde god kontakt med dette firmaet fram til andre verdenskrig, og kombinerte gjerne feriene med forretninger for å få med seg det siste fra kontinentet.

Minde Chokolade - la det bli en vane

Allerede i startåret fikk MIndebrødrene belønning for strevet- de fikk tildelt sølvmedalje på Bergensutstillingen i 1898. Utstillingen var en presentasjon av bergenske industriprodukter, og det ble bygget en egen utstillinghall i Nygårdsparken for anledningen. Dessverre vet vi lite om hvordan firmaet profilerte seg på utstillingen, likevel var medaljen en fjær i hatten for Anton og Hjalmar Minde.

Det var hovedsakelig Anton Minde som sto for utviklingen av fabrikken utover 1900-tallet. Han skjønte at det var inspirasjon og gode ideer å hente i utlandet. Kunnskapen og teknologien lå hovedsakelig i Tyskland og Frankrike, og nå bød det seg en sjanse for 25-åringen til å lære mer. Stortinget hadde lyst ut et antall reisestipender til verdensutstillingen i Paris, som ble holdt i året 1900. Anton Minde søkte og fikk et av disse stipendene, godt hjulpet av anbefalinger fra Bergens Håndverkerforening. Med seg hjem fra Paris brakte han brosjyrer over drops, sjokoladeproduksjon og anvendelige maskiner.

Mindes egenhendige referat fra turen er bevart, og et utdrag viser at turen har hatt en effekt:
”Blant cacaosorterne fant jeg flere nye mærker, som hidtti aldrig hr været anvendt eller foreslaaet af de tyske fagfolk, i vor, og neppe heller i nogen anden norsk chokoladefabrik…Af moderne maskiner lagde jeg spesielt mærle til røsteapparaterne hos Memier, som havde fuld chokoladefabrik i gang i udstillingen…”. 

Filosoferinger omkring norsk smak kontra den kontinentale preger referatet videre. Det var som regel slik at mesterne i fabrikken hadde oppskriftene på blandinger og massen i hodet. Slik ble oppskriftene overlevert fra munn til munn, uten å være nedtegne. Dette var  risikabelt, og  ryktene  kan fortelle at hemmelighetene omkring oppskriftene var nær ved å gå tapt flere ganger.

Få er i alle fall bevart skriftlig, men under arbeidet med denne historikken er det dukket opp en blandingsoppskrift fra året 1910, signert den tyske håndverksmesteren J. Dancker fra Hamburg. Det kreves forskjellige typer kakao, råsukker og raffinade. Blandingen besto av en mindre mengde, ca. 100 kilo av gangen. Oppskriften gjengis slik:
12 ½ kgr. Accra
12 ½  Kgr. Thorne
12 ½ Kgr.Arriba
12 ½ Kg. Trinidad
35 Kgr. Kgr.gerösteter Zucker
8 Kgr. Cacaobutter

Dette stemmer godt med de bevarte oversiktene over hva som ble handlet inn, etter Anton Mindes regnskaps-og innkjøpsbøker. Han førte dem selv for hånd e første tiårene av fabrikkens historie, og ønsket nok å ha full kontroll selv, så lenge det var mulig. Det vitner både om en engasjert bedriftseier, men også om en noe egenrådig driftsstil. Utover i tyveårene måtte dette arbeidet uføres mer profesjonelt, i takt med fabrikkens økende volum og aktivitet.

Søte tiår med bitter bismak

Arbeidere på Minde Sjokoladefabrikk i 1929Et gruppebilde av fabrikkens ansatte fra 1911 viser at Mindes foretak har vært vellykket og i vekst. Hele 85 arbeidere er oppstilt på gårdsplassen utenfor produksjonslokalene, de aller fleste kvinner. Jeg har nevnt at dette var billig arbeidskraft, en samlet månedlig lønnsutbetaling kunne ligge på rundt 2000 kroner.

Noen spredte tall kan illustrere veksten disse første årene: I 1906 ble det kjøpt inn 73602 kilo råkakao, i følge bøkene. Bekymringer angående svinn av råvarer kommer til uttrykk i et dokument kalt ”Betragtninger over året 1908”. Her mener Anton Minde at en uforholdsmessig stor del - over 20 % - forsvinner i selve produksjonen. Kan det skyldes feilblandinger i enkelte sjokoladesorter?

En ny seier oppnås på den store jubileumsutstillingen i Kristiania (Oslo) i 1914, der tildeles fabrikken gullmedalje for ”udmerkede kvaliteter”, og kong Haakon besøkte utstilingspaviljongen, smakte og kom med rosende ord til brødrene.

Under første verdenskrig blokkeres leveransene fra Tyskland, og produksjonen går på lavgir i fire år. For å få fatt i råvarer gjør Anton Minde selv en innkjøpstur til England. Ruten går til handelsbyene Bristol og Southampton, der det blir gjort vellykkete innkjøp og knyttet forbindelser for fremtiden. Dette blir starten på noen gylne år for Mindes sjokolade. Nå lages det opp mot 2 millioner kilo årlig, bare i kokesjokolade.

Enkelte opplysninger fra tiden rundt 1910 viser at Minde selv syslet med tanker om å opprette et aksjeselskap, men disse planene ble det ikke noe av. I 1913 opptas Andreas Behrens som kompanjong i firmaet, mens Hjalmar Minde forsvinner mer eller mindre ut av driften. ”Han kom og gikk som før, selv om han ikke deltok i den daglige drift”, skrives det om ham.

Personlig rammet sorgen Anton Minde i 1917, da hans kone Anna døde, og etterlot ham med 7 mindreårige døtre. De ansatte sendte en sølvkrans til begravelsen, denne er fortsatt bevart, og har ”Fra Fabrikanlæggets arbeidere” inngravert.

Vendepunkt og flyttesjau

Fabrikkbygningen i Lars Hillesgate fra 1916.Året 1916 er et merkeår ikke bare for Minde sjokoladefabrikk, men i hele Bergen bys historie. En storbrann raserte strøket rundt Torgalmenningen, og dermed også lokalene fabrikken hadde hatt tilhold i. Tross importrestriksjoner satset men friskt, og fikk raskt nye lokaler i mur i Lars Hilles gate, og  produksjonen var raskt  i gang igjen. Arkitekten var Egill Reimers, kjent for å ha satt sitt preg på det nye Bergen som reiste seg av asken. Han og Anton Minde var forrøvrig gamle venner. En ny maskinpark ble innkjøpt, og totalt sett fikk den nye fabrikken et grunnareal på 1326 kvadratmeter over fire etasjer.

Minde vektla arbeidsmiljø og hygiene langt ut over det som var vanlig på denne tiden. Samtlige arbeidere ble holdt med gratis arbeidstøy, garderobe og dusjanlegg. De nye maskinene ble plassert i lyse og ventilerte lokaler, og man hadde en egen sykekasse for de ansatte. Men arbeidsdagen var lang og hard, og Minde var ikke spesielt positiv til at de ansatte organiserte seg. Storslåtte gaver fra arbeidere og funksjonærer ved forskjellige anledninger vitner likevel om en respektert og godt likt fabrikkeier. Det ble sagt om Anton Minde at han kunne være streng i de små detaljene, men at det banket et varmt hjerte for de ansatte hvis problemene meldte seg .

Ved storstreikene i 1921 og 1924 kom det til sammenstøt mellom de streikende arbeiderne og streikebrytere ved Minde Chokolade. Også Vinmonopolet boikottet leveranser av varer til produksjonen. Dette var hendelser som vokste fram av arbeidsledigheten og lønnskampene i mellomkrigstiden. Fabrikken kom seg likevel gjennom disse konfliktene uten produksjonsstans eller større tap.

I Negerprinsens tegn

På 1920-tallet valgte Minde Chokolade å markedsføre seg med en afrikansk ”negerprins” som varemerke. Denne hadde sporadisk vært brukt fra tidlig på 1900-tallet, og hadde form av en fargerikt kledd afrikaner som bød på et brett med sjokoladeplater. Tidligere hadde man også benyttet en dampende kopp med sjokolade som logo, med påskriften Mindes Chokolade, Bergen. 

Foto: Minde Sjokolade / Brynild Gruppen AS
Negerprins på omslaget: Mindes logo var preget av datidens syn og språk.Det lå i tiden å benytte eksotiske blikkfang som logo, uten å vektlegge det politisk korrekte budskapet, slik vi gjør det i dag. Sjokoladen hadde sitt opphav i Afrika, og ved gjentatte anledninger brukte man ”Mindes bungalow” i utstillingsøyemed, et høydepunkt markedsføringsmessig må ha vært Landsutstillingen i Bergen i 1928, der man hadde bygget stråhytter og plantasjefriser malt av kunstneren Sigurd Lunde. Flotte treskjæringer av palmer og blomster rammet det hele inn, og de besøkende kunne få kjøpt seg en styrkende kopp varm sjokolade, og beholde koppen som suvenir.  På utstillingen ble fabrikken belønnet med æresdiplom for fremragende produkter.

Minde selv hadde en forkjærlighet for det han kalte  ”smaasaker”, og var generelt opptatt av kakaoen som næringsmiddel. Fra en prisliste fra 1938 registrerer man en et stort utvalg av sjokoladesorter, med ”Blokk Minde” som et av flaggskipene. Andre produkter var Fløtechokolade, Cremantchokolade, ”Hjemmets Vel kokesjokolade” men ellers gir navnene ”Askeladden”, ”Kyrre” og ”Tyrihans” et bilde av hva som lå i tiden.

Man hadde også fått tillatelse av det kongelige slott til å lage ”Prinsesse Astrid og prinsesse Ragnhild- konfekt”. Ellers gikk det i kakao i løsvekt, karameller og finere konfekt. Det slår en at vareutvalget var utrolig bredt, noe som må ha medført et tungrodd og dyrt produksjonsmønster. 

Handelsreisende over hele landet, med hovednedslagsfelt på vestlandet sørget for at sjokoladen kom ut til kundene. Til dette hadde de spesiallagete prøvekofferter, mens produktene ble utstilt i flotte glasskap. Det ble også laget metallskilt i ymse varianter. 

I Bergen by vandret vognmann Michelsen i mange år rundt med hesten”Hausa” som et kjent innslag, før bilen overtok som transportmiddel.  I Hardanger seilte fabrikkens egen båt, ”Mindes chokolade rundt med varene.

Hvis man skal forsøke seg på en grovsortering av fabrikkens produkter, vil disse kunne oppsummeres  slik:
1: kakao i løs vekt
 2: kokesjokolader
3: spisesjokolader i plater
Konfekt/fylte sjokolader
5:Karameller/drops/pastiller
6: Marsipanfigurer.

Interiør fra Negerprinsens Butikk i Småstrandgaten, midt i Bergen. Bilde gjengitt i bok om MindeFabrikkens eget utsalg lå i Småstrandgaten i sentrum av Bergen. Den het ”Negerprinsens butikk”, og var preget av et eksklusivt interiør, med speil, mørke treslag med intarsia og ansatte med rutet kjoler, hvite bluser og sløyfer på hodet. På hyllene sto forseggjorte metallbokser og massive håndlagete sjokoladefigurer og et utall esker. Særlig ved jul og påske var det flotte spesialutstillinger, ofte med mekaniske figurer som kunne bevege seg. I mange år var det Anna Larsen som bestyrte denne delen av firmaet.

Vi vet mindre om Anton Mindes kontakt med andre sjokoladeprodusenter i denne perioden. Han var en bekjent av Freias grunnlegger, Johan Throne-Holst, og de møttes sporadisk i ”De norske Chokoladefabrikanters Forening”, en arbeidsgiverorganisasjon som hadde til formål å koordinere innkjøp og prisregulering. Også Minde deltok i foreningen, men det er uvisst hvor mye innflytelse denne ”eierklubben” hadde.

Noe større sjokoladesyndikat ble ikke etablert, men en del av de mindre produsentene i markedet forsvant. Minde personlig må ha hatt sporadisk kontakt med andre fabrikkeiere, i alle fall brødrene Cloetta og Throne Holst i Freia.

Harde tredveår, okkupasjon og fabrikasjonsstans

Tredveårene bød på nye utfordringer for driften. En brevveksling fra 1935 mellom Minde og Behrens viser at det er vansker med å få tak i kull og koks til maskinene. Anton Minde er på innkjøp i Tyskland, og blant annet skal det kjøper inn en pakkemaskin for firmaet Sapal. ”Den skal også Freia kjøpe ...”
Avslutningsvis uttrykker Behrens noen tanker omkring fare for krig, og også om situasjonen hjemme: ” Vi kan saaledes se utviklingene i møte med ro ialdfald hva hovedartiklene angaar, forhåpentligvis fører mæklingen frem saa der ingen stands blir. Arbeiderne i vor Branche har jo egentlig ikke noget særligt at være misfornøiet med og organisationen er vel ikke akurat stemt for noget leven nu foran høstens valg skulde jeg tro:”

Det var harde tider også for fabrikkeierne. I brosjyrene garanterer Mindre for leveranser av sine produkter, med noen forbehold: ”Alt salg skjer til leveringsdagens priser og betingelse. Force Majeure, streik, lockout, mobilisering, forhindret tilførsel av tilstrekkelige råvarer fritar oss for leveringsplikt”. I 1930 deltar Minde på sin siste store utstilling; Trøndelagsutstilingen, der de belønnes med et særskilt ”Takkediplom”.

Okkupasjonen kom med praktiske problemer. Leveransene tok en brå slutt, og produksjonen ble satt ned til minimum.  Slik holdt det på fram til 1942. Den tyske administrasjonen ønsket å bruke fabrikken til å produsere krigsviktige levnetsmidler. Da ledelsen motsatte seg dette ble lokalene beslaglagt og benyttet som lagerplass fram til krigens slutt.
Allerede fredssommeren 1945 var man så smått kommet i gang med ny produksjon, men denne sommeren skulle også innebære at en epoke i fabrikkens historie var over. I juli 1945 dør Anton Mindre, vel 70 år gammel.  Da hadde han hatt den personlige ledelsen av Minde Chokolade i 47 år. Han ligger begravet ved Birkeland kirke på Nesttun.

Behrensfamilien overtar

Det var ingen av Mindes døtre eller svigersønner som hadde anledning eller mulighet til å overta bedriften etter Anton Mindre. En av døtrene, Gunvor Mindre hadde både ferdigheter og kunnskaper om sjokoladeproduksjon, men det er ikke ut som om Anton Minde har hatt realistiske tanker om at hun kunne ha overtatt livsverket.  Dessuten hadde Minde inngått en noe spesiell avtale med sin kompanjong, Andreas Behrens. Den som kom til å overleve sin forretningspartner skulle ha forkjøpsrett til den annens part. I realiteten kom dette til å bety at Andreas T. Behrens i 1945 kjøpte ut Mindefamilien, og dermed fortsatte som eneeier av fabrikken.

Det tok ikke spesielt lang tid å få i gang produksjonen etter krigen. A llerede høsten 1945 kjøres mye av det samme vareutvalget ut til  detaljistene. Det eneste som hindret full produksjon var de statlige kvotebestemmelesene på sjokolade og sukker. For forbrukerne var dette også varer som var rasjonert helt fram til 1952.  

Foto: Telemark Museum
Forseggjorte konfektesker var viktig for konfektfabrikkene som MindeDet ble særlig satset på salgsdelen i årene etter krigen. Minde opererte med eget distribusjonsnett, egne selgere og varebiler. Hovedtyngden av salget lå fortsatt i distriktene rundt Bergen, men varer gikk også til Oslo og det sentrale østland. Fabrikken profilerte seg gjerne på konfektsiden, og laget egen emballasje i ”Esken”. Ofte ble kunstnere engasjert til å lage dekorative bilder til lokkene. En del av maskinparken ble fornyet, etiketter og emballasje fornyet og oppdatert, ”H & A. Minde” ble erstattet av bare ”Minde sjokolade”.

Foto: Norvin Reklamefoto / UBB Bildesamling, ubb-nor-m-0609
Demonstrasjon av drikkekakao, Bergen 1959 Andreas Behrens fikk ikke mange år som eier av fabrikken, han døde allerede i 1952. Før det hadde han opptatt sin sønn Erling Behrens som kompanjong, og han løste ut de andre arvingene. Men eierskapet til Erling Behrens ble også kortvarig. Han døde allerede i 1955. Det ble hans kone Liv som nå overtok virksomheten. Hun var eier av bedriften i en årrekke, fram til eierskiftet i 1986. I perioden 1960-1973 var hun også daglig leder av fabrikken, men likte seg best på salgssiden. Disponent Nordahl Brun overtok den daglige drift av fabrikken etter henne og hadde denne funksjonen så lenge Liv Behrens hadde hånd om fabrikken.

Fabrikken innledet også et produksjonssamarbeid med Norsk Dropsfrabrikk. Man fabrikkerte varer for hverandre, men med salg under eget merke. Det ble også produsert stridssrasjoner for Forsvaret.

Godt, gammeldags håndverk

Arbeiderne vekslet gjerne på oppgaver i fabrikken, og man lærte de forskjellige prosessene fra røsting og maling av kakaoen til figurformingen. Alt var fremdeles håndverk, for eksempel konfektlagingen, der bitene ble fylt for hånd, og deretter pakket i forseggjorte esker. Store sjokoladefigurer ble fylt med sjokolademasse, og deretter slynget i høy hastighet så sjokoladen skulle feste seg.  Også Mokkabønner ble også laget for hånd i jernformer.

De ansatte hadde 48-timer uke, dagen begynte 0830 og sluttet 1630. Man stemplet inn og ut, og en fabrikkfløyte varslet arbeidstidens begynnelse og slutt. Arbeidsmiljøet blir karakterisert som godt og humørfylt, selv om arbeidsdagen var slitsom nok. I femtiårene kunne en arbeider tjene 140 kroner pr. uke. Mange av arbeiderne fikk en lang arbeidsdag i firmaet, flere av dem også Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste.

Det er sannsynligvis riktig å si at vareutvalget i disse årene ble for bredt, inntjeningen i forhold til de mange sortene sto ikke i stil det store utvalget , og det lønte seg ikke utover på 50-og 60-tallet.  Det ble derfor satset på godt innarbeidede produkter som ”Negerprinsen Blokk”, ”Mokkabønner” og marsipan til høytidene.

En viktig satsning har også vært småsjokolader for salg i løsvekt. Dette viste seg og gi resultater, selv om markedsandelen til fabrikken neppe har dekket mer enn 1-2 % av det årlige konsum i Norge fram til 1986. Freia og Nidar Bergene har vært de viktigste konkurrentene i etterkrigstiden, slik de også var det tidligere. Bare i mindre grad har norsk sjokolade konkurrert med utenlandske merker.

Arbeidstokken hos Minde sjokolade ble over tid til redusert til ca 30 ansatte totalt. Man klarte seg likevel helberget gjennom 60-og 70-årene, som var en tøff tid for mange norske bedrifter i nærings- og nytelsesmiddelindustrien. Dette må sees i sammenheng med avgiftspolitikken på denne type matvarer.

Det er lov å la seg friste

I 1986 skifter fabrikken igjen eier, i og med at Behrensfamilien selger seg ut til B. Friele & sønner.  Teknisk sett betød dette at Minde sjokolade nå gikk over fra å være privateid til å bli et aksjeselskap. Kjell Færøvik forstod reorganiseringen, og  i løpet av to år endres både produksjon  og eierstruktur . Driften ble lagt om for å kunne overleve i et hardt marked, store deler av vareutvalget ble kuttet ut, og det ble satset på færre produkter og på sjokolade i standard poser og løsvekt.

I løpet av kort tid ble fabrikken størst i Norge på denne typen sjokolade. Man flyttet fabrikken fra  de gamle lokalene I Bergen sentrum til en ny fabrikkbygning på Midttun i løpet av 1988. Mange av de ansatte fra Lars Hillesgate fulgte med på flyttelasset.

Nå ble egen distribusjon nedlagt, og man inngikk et samarbeid med Forbrukersamvirket (S-laget) for å få ut varer spesielt til de store kjedene. Selv om sjokoladen fortsatt kom fra de tradisjonelle produsentlandene, som  Ghana i Vest-Afrika, ble kakaoen nå forbehandlet i England og Nederland.

Markedsandelen ble fra 1991 til 1993 femdoblet, og omsetningen økte til 88 millioner kroner pr. år. Det ble satset på tv-reklame under jingelen ”Det er lov å la seg friste”, mens logoen ”Negerprinsen”  ble pensjonert.

 I 1996 overtok Rieber & Søn som eiere av Minde sjokolade, og fabrikken inngikk om en selvstendig enhet i Rieber-konsernet.  I Jubileumsåret1998 var antallet ansatte 44, og fabrikken hadde en omsetning på 175 millioner kroner.

Solgt til Fredrikstad

Kort tid etter jubileet ble det klart at sukkervarekonkurrenten Brynhilds i Fredrikstad ville overta sjokoladefabrikken. Sammen ville de stå bedre rustet i konkurransen mot markedslederne Freia og Nidar. I Bergen ble nyheten mottat med spent ro, men løfter om fortsatt sjokoladeproduksjon ved den relativt nye fabrikken på Middtun gjorde at det hele ble oppfattet positivt.

Foto: Faksimile, Bergens Tidende
Det ble en stor sak i lokalpressen da det ble kjent at Bergens-stoltheten Minde skulle flyttes til Østlandet. Etter ti år kom imidlertid sjokkmeldingen om at eierne i Fredrikstad tenkte å gjøre det som ikke er så uvanlig i indutsrien: Samle all produksjon under ett tak. I august 2010 fikk de ansatte beskjed om nedleggelse etter tre år i minus for konsernet. De 24 ansatte i Bergen fikk alle tilbud om å bli med på flyttelasset til Fredrikstad, men takket pent nei.

Tekst: Dag Beek / bearbeidet av Dag Andreassen, Norsk Teknisk Museum