Opprinnelsen til Elkem ligger i industrigründeren Sam Eyde og kretsen av finans- og vitenskapsfolk og ingeniører som rundt 1900 var i gang med å kjøpe opp fossefall med tanke på kraftutbygging og industrietablering. Blant disse var brødrene Wallenberg i svenske SE-banken og professor Kristian Birkeland. Disse hadde startet jakten i 1903 på en ny metode for å utvinne nitrogen fra luft i en elektrisk lysbueovn. Norsk fossekraft og luft skulle forsyne verden med kunstgjødsel.

For å finansiere eksperimentene og planlegge den industrialiseringen man håpte med tiden skulle lede til, trengtes et selskap, og da ble Det Norske Aktieselskab for Elektrokemisk Industri (Elektrokemisk) stiftet. Kapitalen kom fra aksjene i forløperen Det Norske Kvælstofkompgani, som Eyde hadde stiftet sammen med Birkeland og noen til, samt aksjene i fosseselskapene Vamma og Rjukanfos, også disse til dels finansiert av svenskene.

Selskapet Elektrokemisk var altså konstruert for å bære stor riskiko i en oppstartsfase, og var ikke tenkt som et industriselskap i seg selv. Da lysbueovnen, senere kjent som Birkeland-Eyde-metoden, etter et drøyt års utprøving forskjellige steder i Oslo viste lovende utsikter, ble det bestemt å starte industriutbygging på Notodden og Rjukan. Til dette ble det imidlertid etablert et eget selskap i 1905 - Norsk Hydro-elektrisk Kvælstofaktieselskab - også kjent som Norsk Hydro.

Med det hadde Elektrokemisk løst sin egentlige oppgave, og kunne gått over i historien. Det dukket imidlertid opp nye oppgaver.

Elektrokemisk som inkubator

Mens gjødselfabrikasjonen utviklet seg videre i Telemark under Hydro, gikk Sam Eyde videre med andre planer basert på andre fosseselskaper han hadde interesser i. Fortsatt var det muligheten for å bruke den elektriske kraften til industri som var drivkraften. Eierskepet i fossene var ikke mye verdt hvis man ikke kunne skaffe store strømkunder. Husholdningene var ikke en slik storkunde - det måtte store kraftkrevende fabrikker til. Disse fantes heller ikke - de måtte etableres. Og teknologien for å bruke elektrisk kraft fremfor kullkraft var ennå i støpeskjeen. Det trengtes også råstoff til produksjonen, i tillegg til elektrisk kraft.

Ut fra dette ble Elkem et selskap som skulle engasjere seg i fossekraft, i utvikling av nye industrelle metoder og etablering av industri, og til slutt også i gruvevirksomhet og vitenskapelig leting etter brukbare mineralforekomster. Dette var et stort og ambisiøst felt, og frem mot ca. 1920 lyktes Elkem i å ta denne posisjonen som Norges kanskje viktigste miljø for industrietablering.

I dag ville man kanskje kalt Elkem et venture-selskap, et inkubator-miljø eller oppstartslaboratorium - eller et konsern. På den tiden var det mer et komplisert nett av vennskap og kjennskap i et ungt borgerlig ingeniørmiljø, aksjer og eierskap og investeringer på kryss og tvers mellom redere, skogeiere, gruveinteresserte, bankfolk, ingeniører og universitetsforskere, embedsmenn og politikere lokalt og nasjonalt som på ulike vis gjorde Elektrokemisk til det yrende og lett uoversiktelige miljøet det var mellom 1910 og 1920.

I 1919 talte Elektrokemisk-sfæren over 50 selskaper, og det var 150 ansatte sentralt i selskapet i Oslo, som var engasjert i strategisk planlegging, ginansiering, forskning og utvikling og administrasjon. På dette tidspunktet var Sam Eyde ute av bildet både som direktør og eier, og Elektrokemisks nye sterke leder var Willy Eger. Han var direktør fra 1912 til 1950 - tar vi med styreverv både før og etter var han i toppledelsen i Elektrokemisk i hele 45 år.

Elkem ble grunnlagt på initiativ av Sam Eyde, særlig med tanke på produksjon av nitrogen etter Birkeland-Eydes metode. Selskapet deltok de første årene i etableringen av en rekke andre bedrifter.

Etter den første verdenskrig videreutviklet Elkem söderbergelektroden, som har hatt stor betydning for den elektriske smelteindustri, og Elkem har deltatt i konstruksjon av elektroder og smelteovner over store deler av verden. 1972 fusjonerte Elkem med Christiania Spigerverk (grunnlagt 1853), som 1985 ble overtatt av Norsk Jernverk. Elkem overtok 1981-84 amerikanske Union Carbides ferrolegeringsvirksomhet med smelteverk i Norge (Sauda og Meråker), USA og Canada.

Elkem var hovedeier (45 %) i det privatiserte Norsk Jern Holding AS, som frem til 1996 eide halvparten av stålkonsernet Fundia. Elkem var tidligere også engasjert i produksjon av steinull og andre isolasjonsprodukter i Norge gjennom samarbeidsprosjektet Elkem-Rockwool. Denne virksomheten drives nå av danskeide Rockwool alene. Elkems manganvirksomhet, med produksjon bl.a. i Sauda og Porsgrunn, ble 1999 solgt til franske Eramet, og konsernet la 2002 ned sin ferrokromvirksomhet og solgte 2003 smelteverket i Mo i Rana til brasilianske Vale Do Rio Dolce.

Norske smelteverk ligger i Sørfold i Nordland (Salten Verk), i Meråker (Meraker Smelteverk), i Thamshavn i Orkdal, i Svelgen i Bremanger, i Kristiansand (Fiskaa Verk) og i Kvam i Hordaland (Bjølvefossen). Konsernet har egne kraftverk i USA, Canada og Norge, samt gruvedrift i bl.a. Tana (kvarts). Elkem eier dessuten over 70 % av svenske Sapa AB, en av verdens ledende produsenter av profiler og varmevekslerbånd i aluminium, samt halvparten av Elkem Aluminium (sm.m. amerikanske Alcoa) med smelteverk i Farsund og Mosjøen. Omsetning nesten 20 mrd. kr med rundt 11 000 ansatte (2003). Største enkelteier er Alcoa (ca. 47 % av aksjene), som 2001-02 gjorde et mislykket forsøk på å få aksjemajoriteten i konsernet; nest største eier er Orkla (nesten 40 %). Konsernsjef er Ole Enger.