I 1603 - 04 ble det funnet jernmalm i "Vestre Bergum", dvs. i området ved Kirkerudåsen og Eineåsen, en forekomst som så meget lovende ut. Kong Christian IV sluttet kontrakt i 1610 på åremål med Paul Smelter, kongens bergverksmann, som på egen bekostning skulle bygge smeltehytte i Bærum. Den første hytten ble bygget på Wøyen gård, hvor 33 mann var i virksomhet - og noen år senere ble det bygget hytte ved Gommerud gård.Ovnsplate fra Bærums Verk, NTM 6984

Paul Smelter foreslo at jernhyttene i Bærum skulle samles og utbygges til et virkelig jernverk. Til verkets drift ble 3 - 4 gårder innkjøpt i 1615. Dette var et brudd med den gamle driftsmåten og gjorde Bærums Verk til det ledende jernverk i Akershus, og jernhyttene i Christiania og Aker ble nedlagt for på denne måten å gi verket i Bærum skikkelig driftsgrunnlag.

Kongen drev verket frem til 1624, hvoretter Jernkompaniet fortsatte frem til 1640. Herman Krefting d.e. satt i ledelsen for Jernkompaniet fra 1624 til 1635. Verket ble i denne perioden drevet meget dårlig, og etter en stor flom i 1638 som ødela dammer og driftsbygninger, ble verket lagt ned i 1641.

Nederlenderen Gabriel Marcelis ble eier i 1641, og flyttet jernverket fra Wøyen gård og Spikerbrukfallet til det sted det ligger i dag. I 1643 lot han bygge en dobbel masovn som leverte renere jern. Produksjonen var stangjern, spiker, kanoner og kuler.

I 1664 overtok familien Krefting verket, og drev det helt frem til 1769. I 1664 kjøpte Johan Krefting verket. Hans sønn, Herman Krefting d.y., overtok i 1701. I Anna Kreftings tid (1712 - 66) ble verket regnet som det største i Norge, og det hadde stor betydning for Norge i krigsårene frem til 1721 (Den store nordiske krig).

I 1762 brant hovedbygningen på Bærums Verk, som da hadde stått siden 1678. I en alder av 79 år startet Anna Krefting gjenoppbyggingen - og bygningen stod ferdig i 1764. Etter Anna Kreftings død i 1766, solgte arvingene verket til et interesseselskap, som drev det frem til 1773.

I 1773 overtok den 18-årige Conrad Clausen driften av Bærums Jernverk. Han hadde allerede fått god skolering i bergverksdrift i utlandet, og verket fikk nå sin kanskje viktigste periode. Nye driftsformer ble innført, noe som bl.a. førte til at masovnen kunne brenne hele året. Tidligere ble den blåst ned når det ikke var nok vann i Lomma.

Conrad Clausen utvidet også verket med Fossum (ved Bogstadvannet). Han laget en ny og bedre verksskole, som var påbegynt i Anna Kreftings tid, og han ansatte fast skoleholder i 1773. Conrad Clausen døde ung, bare 31 år gammel, og hans enke drev verket videre i noen år før det i 1791 ble solgt til Peder Anker, eier av Bogstad.Ovnsplate fra Bærums Verk, NTM 6990

Peder Anker var eier av både Bogstad-godset og Bærums Verk. I tillegg var han general-veiintendant og den første norske statsminister fra 1814 frem til 1821. Under høykonjunkturen i 1790-årene bygget Peder Anker en masovn (mulltømmerovn) på Fossum og en stangjernshammer i Maridalen. Han tok også opp igjen de gamle gruvene ved Sognsvann for å få god malmblanding.

Han bygget vei fra Bærums Verk over Fossum, forbi Sognsvannsgruven til Maridalshammeren - den såkalte Ankerveien. Veiene ble sentralnerven i den mektige industrivirksomheten til Peder Anker. I 1820 kjøpte han Hakadals Verk, og sammen med sin svigersønn, grev Herman Wedel Jarlsberg, som senere drev jernverkene, bygget han vei fra Maridalshammeren til Hakadals Verk - den såkalte Greveveien.

Bedriften besto nå av masovn og stangjernshammer ved Bærums Verk, Fossum, Maridalen og Hakadals Verk. I 1820 kjøpte Peder Anker dessuten Moss jernverk.

I 1824 ble grev Herman Wedel Jarlsberg eier av jernverkene, og ved hans død i 1840 ble driften overtatt av sønnen, baron Harald Wedel Jarlsberg. Baron Harald Wedel Jarlsberg var utdannet marineoffiser, og var den siste som drev jernverket på Bærums Verk etter den gamle metoden. Han var også ordfører i Bærum kommune i flere perioder.

Masovnen fra 1767 var i drift frem til 22. mai 1874, da den blåste ned for siste gang. Virksomheten ble lagt om til jernstøperi med tilhørende mekanisk verksted. Den nedre delen av masovnen ble stående som en del av støperibygningen, og er i dag - til tross for ombygning - bevart som et minne fra jernverkstiden.

I 1889 ble verket omdannet til et interessentselskap, bestående av baron Harald Wedel Jarlsbergs arvinger, av Carl Otto Løvenskiold, som på den tiden var statsminister. Senere ble verket gjort om til aksjeselskap, og inngår i dag i Løvenskiold-Vækerøkonsernet. Støperiet ble nedlagt i 1964, og driften omlagt til trevareindustri, blant annet produksjon av dører. Mye er bevart av det gamle jernverksmiljøet. Store deler av Verksgata med hovedbygningen (verksgården) fra 1764, og arbeidsboligene fra 1700-tallet, samt værtshuset fra 1640 og skolebygningen fra 1900-tallet er alle bevart. Bærums Verk hovedgård ble bygget av baron Harald Wedel Jarlsberg i 1848, og er i dag bolig for Bærums Verks nåværende eier, Carl Otto Løvenskiold med familie.

En større boligutbygging i 1980-årene bidro til en ny fase i Bærums Verks historie. Stedets fredede bygninger, samt prisbelønnede arkitektur- og restaureringsarbeid, dannet grunnlaget for et unikt handels- og håndverkssenter. En videreutvikling av handelsstedet Bærums Verk fant sted i 1997, da verkets gamle produksjonslokaler ble bygget om. Det pittoreske jernverksområdet fremstår i dag som et av landets mest særpregende og levende senter for handel, håndverk og historie.