Vaterland - en beryktet bydel
«De fleste har sikkert hørt eller lest en hel del om det beryktede Vaterland fra gamle dager». Slik lyder innledningen i «En politimanns erindringer – Trekk fra det mørkeste Kristiania» gjengitt i St.Hallvard i 1937. Andre beskrivelser forteller om «et pittoresk område med kronglete gater, snekker i elva og trehus». Sannheten ligger vel et sted midt i mellom, men kan være vanskelig for oss å finne svar på i dag. Det meste ble nemmelig jevnet med jorda i 1960-årene og erstattet av høyhus og trafikkmaskiner. To broer forsvant, Schweigaards bru og Bispebrua, og alle båtene som lå tett i tett er også borte. Småbåtene måtte flytte til Hovedøya. I dag utgjør Vaterlandsparken et pusterom i bydelen, men det er også her vi må si farvel til Akerselva før den forsvinner under en 500 m lang kulvert, og til slutt renner ut i fjorden ved Bjørvika.
«Watterland»
Bydelen Vaterland ble til i skiftet mellom den gamle byen Oslo under Ekeberg, og etableringen av den nye byen Christiania bak festningen i 1624. Akerselvas munning var fuktig og leirete. Slam fra elva og sagflis fra sagbrukene lenger opp, dannet et langgrunt, vasstrukkent landskap som hollendere og tyskere på et tidlig tidspunkt i byenes historie kalte Watterland i betydningen «vannlandet». Området var åpent, flatt og nær havnen, egnet til å oppmarsjere bordstabeler med plank fra sagbrukene, etter hvert som trelasten var klar for utskiping.
Bruas betydning
Vaterland har aldri vært et typisk industristrøk. Elva renner flatt her og har derfor vært mer av en fraktåre enn en kraftåre. På 1600-tallet ble Vaterland en raskt voksende forstad til Christiania etter byggingen av Vaterlands bru i 1654. Trafikken østfra inn til byen gjorde det lønnsomt å etablere vertshus og losjier med varierende tjenesteytelser, deriblant bordeller. Et annet dominerende innslag var «høkervirksomheten» utover på 1700-tallet, det vil si handel med bønder i mer eller mindre lovlige former. Mange av høkerne slo seg opp. Men befolkningen ellers bestod til dels av dagarbeidere, trelastkjørere og sjømenn, - det såkalte filleproletariatet som på ingen måte var i posisjon til å ta seg borgerskap innenfor byens grenser.
Høkere og bondehandel
Høkere var kjøpmenn med begrensede handelsrettigheter i forhold til byens borgere, altså en slags annenrangs borgere. Likevel var det flere i Vaterland som slo seg opp i detaljehandel med bøndene. Til byborgernes store irritasjon utgjorde høkerne ofte et fordyrende mellomledd før varene nådde selve byen, men diverse regulerende tiltak kunne ikke hindre denne gruppens økonomiske suksess.
Stadig flere standsmessige byhus med store gårdsrom poppet opp. De var oppført i utmurt bindingsverk på dansk maner, til forveksling lik husene inne i Christiania. I Brugata og i dagens Stenersgate kan man fortsatt se noen husvegger fra denne perioden.
Bøndene kunne ta inn her, vanne hestene og få losji for natten, samtidig som de handlet med innehaveren. Som regel var det også brennevinsutsalg tilknyttet bondehandelsgårdene, noe som kunne få ulykksalige konsekvenser for bøndene, som ikke rent sjelden ble utsatt for «bondefangeri»:
Bondefangeri
Bønder, og sjøfolk, folk som kom utenfra og ikke var kjent på stedet, kunne fort havne i lumske klør i Vaterland. Enten de tok seg hit på egen hånd, eller de ble lokket til strøket med løfter om billig brennevin og dameselskap, kunne mang en byfarer risikere å våkne opp neste morgen i fyllearresten på Grønland politistasjon, uten penger og klokke, og med medtatte klær. Begrepet bondeanger stammer fra slike situasjoner, der en person angrer dumheter, særlig begått i beruset tilstand. Ikke lystig å komme hjem til bondekona, ribbet for mynter og verdisaker.