Ingebret Bøhn fra Nes på Romerike tok ingniørutdanning i Horten og i Tyskland, og returnerte til Glommas bredd og etablerte et mekanisk verksted som sklulle bli et av landets ledende produsenter av turbiner for små og store vannkraftverk.

Verkstedet ble startet som et aksjeselskap med 50 aksjer pålydede kr. 500, hvor Bøhns familie satt med de fleste. det ble bygd et verksted i murstein på 200 kvm., og med 8-10 mann i arbeid og Bøhn som diponent startet produksjonen av turbiner med en leveranse til  Odde Meieri. I tillegg til turbiner ble det produsert sagbruks- og mølleutstyr.

Verkstedet vokste raskt, og ble utvidet med bl.a et støperi i 1910.

Bøhn bestyrte fabrikken i 18 år, og det ble i den perioden produsert 500 småturbiner. I de neste 80 årene ble det levert ca. 400, men da var også størrelsen økt betraktelig.

Da Bøhn døde i 1921 kom Kværner inn på eiersiden. I 1955 overtok Kværner alle aksjene, og Sørumsand ble som datterselskap i Kværnerkonsernet rettet inn mot service, vedlikehold og oppgradering av eksisterende vannkraftverk.

På slutten av 1970-tallet bedret markedet seg for midnre kraftverk, og Sørumsand Verksted gjenopptok produksjonen av slikt utstyr, med en sterk satsing på eksportmarkedet. I et hektisk tiår kom antall ansatte opp i 220, og montører fra Sørumsand reiste ut i hele verden, med Australia og New Zealand som de fjerneste målene.

Sisnt på 1980-tallet ble hele industrien rammet av nedgansgtider, og moderselskapet Kværner var i problemer. For verkstedet på Sørumsand ble det turbulente tider og stor usikkerhet. Konsernet ble omstrukturert slik at Sørumsand Verksted ble fusjonert med Kværner Brug, som så ble fusjonert med Kværener Eureka i Lier - som også inkluderte gamle Oslo-bedrifter som Thune og Myrens.

I 1992 ble Kværner Energy etablert for å samle vannkraftvirksomheten i Kværner. I dette selskapet ble Sørumsand sentral, ettersom Kværner, etter nervepirrende diskusjoner hvor nedleggelse på Sørumsand var et svært aktuelt alternativ, hadde bestemt seg for å satse på Sørumsand-miljøet fremfor Oslo. Det ble bygd en stor ny produksjonshall, og produksjon ble flyttet fra Kværners opprinnelige fabrikkanlegg i Lodalen i Oslo i 1998.

Kværner-turbulensen var ikke over med det: Alt året etter solgte Kværner hele vannkraftdivisjonen sin til General Electric, og spenningen var igjen stor på Sørumsand. Som en del av verdensgiganten GE fikk imidlertid Sørumsand store oppgaver, bl.a. ansvar for Pelton- og Francis-turbiner. Igjen, som på Ing. Bøhns tid, var det selve hjertet i turbinen - løpehjulet - som var hovedproduket på Sørumsand. Gjennom GE var hele verdensmarkedet igjen åpent for Sørumsand-produktene.

Den amerikanske lykken varte imidlertid ikke lenge. Alt i 2005 ble Sørumsand sjokkerte mottakere av meldinger fra eierne om at produksjonen skulle legges ned, og GE redusere sin aktivitet til et salgs- og ingeniørkontor på Kjeller. "Bitterheten er til å ta og føle på", meldte Romerikets blad 23. mai 2005.

Det ble en stor lokal mobilisering, og mange håpet på en ny løsning med mer villige eiere. En litt uvanlig konstellasjon av tre tidligere GE-ledere på Sørumsand sto i spissen for å få til fortsatt drift, og GE var ikke uvilige til å la dette skje.

Løsningen kom i form av en liten verkstedbedrift fra Vestfold med vind i seilene: NLI (Norheim-Larsen Industrier). NLI overtok verkstedet på Sørumsand, og to år etter hele GEs virksomhet i Norge. Igjen ble det fart i prosjektering, vedlikehold og også produksjon av bl.a. løpehjul for turbiner på Sørumsand. Virskomheten ble samlet under navnet Rainpower A/S, som hadde Børre Nordheim-Larsen som eier.

Pr. 2018 produserer Rainpower turbiner og anlegg for kraftverk i konkurranse med bl.a. Andritz på Jevnaker, Voith og en del mindre mekaniske bedrifter i Norge.