Løvenskiold-Vækerø er en av Norges eldste bedrifter. Historien går tilbake til tidlig i det syttende århundre. Deler av det som kalles Nordmarksgodset ble samlet i 1649 og siden har eiendommene tilhørt samme slekt

Få bedrifter i Norge har gjennom historien hatt ledere med så markante roller i landets historie og utvikling. Flere av de tidligere eierne, som Peder Anker, grev Herman Wedel Jarlsberg og statsminister Carl Otto Løvenskiold, er knyttet til store begivenheter i norsk historie. Dagens eier, Carl Otto Løvenskiold, er 13. generasjon i rekken.

Mot slutten av 1500-tallet økte behovet for jern, og med kong Christian IV begynte jernverkets tidsalder for alvor i Norge.

Kongen trengte jern til sine mange prosjekter, ikke minst til marinen. I 1621 beordret Christian IV bygging av Norges første masovn på Bærums Verk. Masovnen innledet en ny epoke, og ble brukt hovedsakelig til produksjon av kanonkuler. Etter hvert oppdaget kongen at jernverksdrift var kostbart og tidkrevende, og overlot derfor driften til private. Bærums Verk havnet tilslutt hos hollenderen Gabriel Marcelis, en av tidens finansfyrster. Marcelis var sjelden i Norge, og ansatte Johan Krefting som bestyrer av verket. Krefting overtok senere jernverket, og hans familie drev det deretter i over 100 år. De siste 54 årene var det Anna Krefting som eide og drev Bærums Verk. Etter en brann på verket oppført hun i 1764 en ny hovedbygning som fortsatt er i bruk. Etter Anna Kreftings død ble verket lagt ut på auksjon, og skiftet eier flere ganger, før Peder Anker i 1791 overtok det for 167.000 riksdaler. I 1820 kjøpte Anker også Hakedals Verk og Moss Jernverk.

Skog og jern var en vesentlig kombinasjon i den industrielle utviklingen i Norge.

Til driften av jernverkene trengtes det store mengder kull, og det meste av hugsten i skogene rundt verkene gikk til fremstilling av trekull i kullmilene. På 1700-tallet var derfor store skogområder snauhogget. Heldigvis er klimaet nær Oslo så godt at skogen raskt vokste opp igjen. De norske jernverkene hadde sin gullalder mot slutten av 1700-tallet, og rundt halvparten av produksjonen gikk til utlandet. Med unionsoppløsningen i 1814 ble det lagt toll på jerneksport til Danmark, noe som førte til en dramatisk svikt i salget. Dette ble en kort periode oppveid av en betydelig eksport til USA. I 1853 brukte Harald Wedel Jarlsberg noe av inntektene fra jernverksdriften til å oppføre en ny hovedbygning på Bærums Verk, der han selv flyttet inn. Dagens eier, Carl Otto Løvenskiold og hans familie bor også i huset. I 1860- og 70-årene ble de norske jernverkene utkonkurrert av engelskmennene, som ved hjelp av nye produksjonsmetoder laget jern av langt bedre kvalitet. Innen 1875 var all jernproduksjon i Norge avviklet.

Trelasthandelen i Norge skjøt fart på 1500-tallet. På kontinentet var skogarealene redusert, samtidig som den økonomiske fremgangen krevde store forsyninger med trelast. Norge sto klar til å levere den trelasten Europa trengte, og vi lå transportmessig gunstig til. Mot slutten av 1700-tallet var Norge blitt Europas største trelasteksportør, med England som hovedmarked. Trelasthandelen brakte rikdom til bygdene. Bøndene handlet direkte med utlendingene, og kunne lenge selge forholdsvis fritt til eksport. Etter hvert ble trelasteksporten strengere regulert, og sagbruksprivilegiene av 1688 sikret borgerskapets stilling. De vanskelige tidene etter 1814 rammet også trelasthandelen hardt, men allerede fra 1830-årene ble forholdene bedre. Årene etter 1850 kan karakteriseres som glansperioden for den tradisjonelle trelastnæringen i Norge.

I perioden 1900 til 1940 ble det drevet omfattende forsøk med nye driftsmetoder i skogen.

En mer rasjonell produksjonshugst avløste det tidligere høstingsbruket, og det ble tatt mer hensyn til skogens fornyelse. Etter den andre verdenskrig fortsatte omleggingen mot flerbruksprinsippet i skogen, med kombinasjon av skogsdrift, friluftsliv, jakt og fiske, vannforsyning og skogsvern. Fra 1946 til 1952 sto skogbruket for 30 prosent av landets eksport. I etterkrigsårene gjorde motorsagen sitt inntog i Løvenskiold-Vækerøs skoger. Den forandret i løpet kort tid skogbruksnæringen radikalt, og reduserte behovet for arbeidskraft. I 1956 gikk det med 0,79 dagsverk for å avvirke en kubikkmeter virke. I 1971 var tiden redusert til det halve. Etter andre verdenskrig var hesten nesten enerådende i skogen. Utover på 50-, 60-, og 70-tallet ble den gradvis erstattet av traktorer, terrengkjøretøyer og etter hvert automatiserte hugstmaskiner. Den siste hesten arbeidet i Løvenskiolds skoger i 1978. I dag utfører 20 personer det samme arbeidet i Løvenskiolds skoger som det trengtes 400 mann for å utføre i 1956.

Så sent som etter annen verdenskrig lå små sagbruk overalt på Østlandet. Den skarpe konkurransen gjorde det nødvendig å samle produksjonen i store anlegg, der moderne maskiner overtok mesteparten av det tunge arbeidet, og en stadig dyrere arbeidskraft kunne reduseres til et minimum. I slutten av 1950-årene fattet Løvenskiold-Vækerø en viktig beslutning om å bygge et nytt sentralsagbruk på Fossum. Dette innebar at det siste sagbruket ved Akerselva, Brekke Bruk, ble lagt ned. Sagbruksvirksomheten ble på 90-tallet utvidet med et stort sagbruk på Kirkenær nord for Kongsvinger.

Strukturendringene i trelastindustrien løste imidlertid ikke hovedproblemene sagbrukene sto overfor, nemlig svak lønnsomhet. Utviklingen gjorde det nødvendig å tenke i nye baner. Resultatet ble at Løvenskiold-Vækerø i juni 2004 videreførte sitt engasjement i trelastindustrien ved å fusjonere med Bergene Holm AS. Det fusjonerte selskapet er landets største norskeide trelastselskap. Løvenskiold-Vækerø eier 23 prosent av Bergene Holm AS.

Brekke Bruk

Foto: Norsk Teknisk Museums samling
Brekkedammen på Kjelsås var i århundrer første mulighet for å utnytte Akerselva som transportåre og kraftkilde for kverner og sager. Brekkesaga (Brække Brug) ble startet av Løvenskiold på 1800-tallet. Det ble skåret grove og fine dimensjoner på to sager på hver sin side av fall nr. 2 i Akerselva.

Produktene ble kjørt til Vækerø med hest og vogn for utskiping. Etter at Gjøvikbanen ble anlagt kunne trelasten fraktes fra Kjelsås til havna med jernbane. Det førte til et oppsving for saga, og den var på sitt største på 1930-tallet med 90 ansatte. I 1965 ble saga nedlagt da Løbvenskiold moderniserte og samlet produksjonen på Fossum. Fløting som transportmiddel for tømmeret fra Nordmarka hadde da utspilt sin rolle, og bruken av Akerselva og Nordmarksvassdragene som transportåre tok slutt.  

Sagbruksområdene rudt Brekkedammen ble utviklet til andre industriformål, boliger og ikke minst et nytt grøntområde som i dag er et populært friområde med badeplass i Akerselva, rett ved Norsk Teknisk Museum.