Fra sysalen. Foto: NTMHerkules var Oslos første spesialfabrikk for finere herreklær. Fabrikkens slagord var  "Den velkledde manns klær". Produksjonen var først og fremst rettet mot hjemmemarkedet, men det var også eksport, blant annet av "Herkurian" impregnerte gabardinkapper. Hovedsakelig ble det brukt norske stoffer i produksjonen.

Fabrikken i 1948 fotografert av Leif Ørnelund. Foto: Oslo Museum/www.oslobilder.noI 1911 flyttet firmaet til Thorvald Meyers gate 72-74. Fabrikken hadde da 350 arbeidere og funksjonærer ansatt. Hver arbeider fikk bedre plass, og det var elektrisk lys ved arbeidsplassene.

Arbeidet ble mer og mer automatisert. I 1908 ble det også innkjøpt elektrisk tilskjærermaskin fra USA. Flere manuelle arbeidsoperasjoner forsvant, og det ble investert i ulike spesialmaskiner for knapphull, overkasting, tråkling og pikering. Like fullt var det i all hovedsak sømarbeidere som var kjernen i virksomheten.

Foto: Leif Ørnelund / Olso Museum
I 1911 ble det også etablert en egen en egen avdeling for skjorter. Skjortefabrikken vokste frem som en virkelig industrigren først under første verdenskrig, da dagligskjorten ble et allemannsplagg. Før den tid var skjorter med løse mansjetter og krager, stivede bryst etc. et plagg som var lite praktisk og derfor mest brukt ved høytidelige anledninger og av overklassen som hadde råd til mange skjorter og huspersonale som kunne klargjøre komplisert påkledning.

Moderne skjorter og fabrikasjonen av dem endret både motebildet - skjorter uten løse mansjetter og bryst kunne eksempelvis bæres uten jakke - og tilgangen på skjorter. Det var en herrebekledningerevolusjon som også medførte et ras av nye skjortefabrikker.

Fabrikken deltok på Jubileumsutstillingen i 1914 som eneste konfeksjonsfabrikk fra Kristiania, der de mottok gullmedalje. På samme tid satset de også på skinnklær for bilister. Den gang var privatbilene for de velstående, selv om de var åpne og trekkfulle.

I 1924 kjøpte Herkules også "den velrennomerte slipsfabrikken Chr Larsen & Co, ledet av Lars Andreas Weyer-Larsen (1879-1939). Weyer-Larsen var opprinnelig fra Tønsberg, men hadde kommet til Oslo for skolegang, og ble etter utdanning og praksis i Tyskland knyttet til grossist Christen Larsen (d.1905), som også hadde en egen slipsfabrikk. Weyer-Larsen, som også var aktiv i Bærumspolitikken, var avdelingsleder i Herkules til sin død i 1939.

Herkules kjøpte i 1961 Lars Bugges konfeksjonsfabrikk i Molde. Dette var en av de største konfeksjonsfabrikkene i Romsdal, og hadde fått gjenoppbyggd en ny fabrikk på nabotomten til det nye Molde gamlehjem etter at den første ble ødelagt under bombingen av byen under andre verdenskrig.

Da Lars Bugge døde valgte arvingene å selge bedriften til Herkules. Oslo-badriften hadde hatt problemer med å skaffe arbeidskraft, og så på Molde-fabrikken som en mulighet til å rasjonalisere produksjonen. Avdelingen for frakker og kåper ble flyttet til Molde, og etter noen år kom også dress-avdelingen. Fabrikken i Molde er i dag en del av eldresenteret i Kirkebakken.

Ennå tidlig på 1980-tallet ble det ansatt selgere for Herkules, med adresse i Thv. Meyersgate. På denne tiden hadde Ingemar Melhus (1935-2014) overtatt Herkules, og det foregikk fortsatt slipsproduksjon i Oslo. I et stort oppslag i Atftemposten i 1986 er det stor slips-optimisme: Jappetidens herremote hadde gitt slipset et stort og etterlengtet løft etter et drøyt post-hippie-tiår med mye gensre og løse snipper.

Dessverre holdt ikke åttitallet stilen helt ut. Gamle høyder ble ikke nådd for norsk herrekonfeksjon hverken i slips eller dress. På starten av 1990-tallet gikk Herkules konkurs. Herkules Confektionsfabrikker A/S ble etter dette et rent eiendomsselskap.

Herkules' første lokale

Herkules konfeksjonsfabrikk startet opp som aksjeselskap i 1898, med lokaler i Pløens gate 2b. Ny fabrikk ble bygd på Grünerløkka og sto ferdig i 1911.