Iacob Blauw Fleischer (1892–1969) var utdannet fra Bergen Tekniske Skole og videre innen kjemi ved en av de prestisjetunge tyske tekniske høyskolene i Aachen før han returnerte til hjembyen i 1915 for å starte egen virksomhet.

Etter noen år med en mindre kjemisk produksjon i det som var økonomisk vanskelige tider mot slutten og etter første verdenskrig, startet han i 1923 det som skulle bli en av landets ledende malingsfabrikker under navnet Norsk Kjemisk & Farvefabrikk AS. Det fjonge navnet dekket til at det var snakk om kjelleproduksjon av ovnssverte og skokrem - ikke ulikt en rekke små kjemiske hjemmeindustrier som startet på denne tiden.

Men Flesichers ambisjoner var i tråd med navnet: Han flyttet til nedlagte Solheim Trådfabrikk i Edvard Griegs vei 3, ved Solheim. I lokalene var det da både bilverksted, orgelbyggeri og diverse småindustri, men Fleischers fabrikk skulle etter hvert overta det hele, og kjøpte eiendommen i 1943.

Nye råvarer for maling

Foto: Norvin Reklamefoto / Universitetsbiblioteket i Bergen ubb-nor-f-0567
Fleischers laboratorium var blant Norges største utviklingslaboratorier i kjemisk industri.Fleischers malingsprodukter opererte i overgangen mellom tradisjonelle oljebaserte malinger og nye syntetiske stoffer. Kjemiingeniøren satset på videre kjemifaglig utvikling, og ansatte unge kjemikere med samme kvalifikasjoner som han selv. På 1940-tallet skal Fleischers ha hatt industriens største utviklingslaboratorium.

Utviklingsarbeidet sikret et forsprang i utvikling av nye malingstyper som nyttet tidens beste fremskritt fra verdens kjemiske industri. Innen maling var det alkydharpikser, dvs. industrifremstilte blandinger av kjemisk modifiserte alkoholer og fettsyrer.

Fleischer etablerte et eget produksjonsanlegg for alkydkoking på Manger i Nord-Hordalad. Denne fabrikken holdt stands som produksjonsanlegg til desember 2012.

Varemerkebygging og detaljhandel

Foto: Bergen Byarkiv
Reklame for Fleischers Drygolin. Kjuagutten var bergensernes svar på den litt mer kunstneriske og gåtefulle Bjercke-maler'n fra OsloDen vitenskapelige forankringen til produktene sikret både produktutvikling og hadde reklameverdi i seg selv ved at det garanterte for moderne og vitenskapelige produkter. Dette ble brukt i markedsføringen, sammen med mer tradisjonelt kjøpmannskap med selgervirkomhet, merkevarebygging og reklame. Fleischers reklamemaskot ble f.eks. en ekte bergens kjuagutt, som tok opp konkurransen med Bjerkes maler med alpelue og flippskjegg, eller Jotuns pingvin.

Fleischers bakgrunn i en bergensk handelsfamilie sikret den rette kommersielle tenkningen i lanseringen av varemerker som Kopalin, eller tekstilkjemikalier som Prelle eller skopussemiddelet Solpuss. Det mest kjente merkenavnet fra Fleischer kom i 1948, og er fortsatt et ledende merke for utemaling: Drygolin. Navnet ble satt sammen av Dryg God og Lin, som i linolje, til tross for at produktet i hovedsak besto av moderne linoljeerstattere som alkydharpiks. (Fabrikkens mest herostratisk berømte varemerke er trolig ovnssverten Nigger-boy, som ikke har tålt utviklingen når det gjelder smakfulle produktnavn...)

Foto: Norvin Reklamefoto / Universitetsbiblioteket i Bergen
Kontoret i Fleischers Kjemiske Fabrikk i 1952. Bedriften hadde like mange funksjonærer som arbeidere, med kontorister, laboranter, selgere osv.Han ansatte mange dyktige selgere som bearbeidet merkedene over hele landet i konkurranse med andre sterke merkenavn innen maling, med Alf Bjercke og Jotun som de to største. Der de ikke fikk innpass i lokale butikker startet de opp egne utsalg. Det førte til at de i 1971 eide 17 butikker og var medeiere i ytterligere 24.

Fleichers kjemiske fabrikker var på 1950-og 60-tallet mest kjent for maling til utvendig trevirke, samt malings tilpasset fangst- og fiskeflåten. De dominerte også vestlandsmarkedet for interiørmaling, og var landets største innen gulvlakk. Lakkmerket  Aristokrat skal være nok et eksempel på Fleischers kjøpmansteft: Han mente et slikt navn alene kunne rettferdiggjøre en langt høyere pris enn de fleste konkurrenter.

Nasjonal konserndannelse og nedleggelse i Bergen

Foto: Norvin reklamefoto / Universitetsbiblioteket i Bergens billedsamling
Fleischers laboratorium i Bergen, ca. 1970Da Fleischer døde i 1969 hadde hans to sønner for lengst overtatt driften. De ledet da selskapet inn i moderne industrielle tider av større samarbeid fremfor konkurranse på små innenlands markeder for å kunne stå sterkere i en stadig økende internasjonal konkurranse. Dette betydde samarbeid med erkerivalene i Oslo, Sandefjord og Fredrikstad. Bjercke, Jotun Fleischers og Denofa Lilleborgs malingsdivisjon samlet seg i Jotun-gruppen i 1972.

Selv om produksjonsanleggene ble beholdt de første årene pekte alle piler i retning av Sandefjord, og ut av landet til nye fabrikker i lavkostland. Hadde det ikke vært for at fabrikken i Sandefjord ble ødelagt i brann i 1976 hadde nok fabrikken i Bergen blitt lagt ned før den ble, i 1982. Fabrikken i Manger ble beholdt, og var i produksjon ut 2012.

Jotuns prøvelaboratorium beholdt også en avdeling i Bergen - fortsatt var Bergensværet en ekstra tøff test å utsette malingsprodukter for. Hovedgrunnen til at denne avdelingen ble værende var nok likevel at laboratoresjefen Tore Jan Lund nødig ville flytte til Sandefjord da fabrikken ble nedlagt i 1982. For å beholde den verdifulle kompetansen fikk han beholde laben i Bergen, som ble lagt ned i det øyeblikk han gikk av med pensjon i 2011.

Tekst: Dag Andreassen, Norsk Teknisk Museum 2016

Fleischers / Jotun i Manger

Foto: Norvin Reklamefoto / Universitetsbiblioteket i Bergen
Fleischers kjemiske fabrikks anlegg i MangerBergens store malingsprodusent Fleischers Kjemiske Fabrikk på Solheim etablerte et produksjonsanlegg for alkydbasert maling og lakk som et supplement til fabrikken og hvoedkontoret og laboratoriene i Bergen. Etter at Fleschers inngikk i Jotun-gruppen i 1972 ble produksjonen i Bergen lagt ned.

Fabrikken i Manger holdt imidlertid stand helt til endelig nedleggingsvarsel kom i 2009 da Jotun gjenomgikk nok en strukturomlegging i sin produksjon. Fabrikken stengte 31.12.2012, og hadde da 10 ansatte.

Jotun måtte bruke store ressurser i årene som fulgte for å rense opp lokale forurensinger rundt fabrikkanlegget. Anlegget ble så solgt til Radøy-gruppen som investerte i det for fremtidig industrivirksomhet, hvor kaiforhold og nærhet til skipsleia talte positivt.