Norsk Blikkvalseverk, , tidligere fabrikk for fremstilling av blikkplater, grunnlagt 1916 under navnet Norsk Valseverk av en gruppe lokale hermetikkfabrikanter, bl.a. United Sardine Factories, og Bergens Blikktrykkeri; overtatt av Christiania Spigerverk 1925, av Norsk Jernverk 1949.

Etter en gjennomgripende modernisering av anlegget 1960 ble produksjonsteknikken omlagt fra varm- til kaldvalsing. Den nederlandske stålprodusenten Hoogovens eide 40 prosent av aksjene i 1989, og overtok driften 1992. Hoogovens fusjonerte 1999 med British Steel og dannet Corus Group med Corus Packaging Plus som nytt navn på Bergens-bedriften.

I 2007 havnet Blikkvalseverket på indiske hender etter at styret i det britisk/nederlandske selskapet aksepterte et bud for bedriften på 75 milliarder kroner fra det indiske stålkonsernet Tata Steel. Etter denne handelen ble Blikkvalseverket en del av verdens femte største stålselskap. Oppkjøpet var det største noe indisk selskap hadde gjennomført i utlandet. Men gleden ble kortvarig i Bergen. På et styremøte 27. mai 2008 ble det bestemt å legge ned Corus Packaging Plus (Blikkvalseverket) fra 9. juni 2008 – etter 92 års drift. Vedtaket innebar at ca. 260 ansatte mistet jobben.

Ukjent. Fra Blikkvalseverket. Udatert foto. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Corus Packaging Plus Norway AS, Blikkvalseverket, eldre del av arkivet, Bergen Byarkiv.
Fra Blikkvalseverket. Udatert foto. Fotograf: Ukjent. Arkivet etter Corus Packaging Plus Norway AS, Blikkvalseverket, eldre del av arkivet, Bergen Byarkiv. Ukjent

Verket på Laksevåg kjøpte stål i store ruller, valset det ned til tynne plater, som så ble fortinnet og solgt til hermetikk- og malingsboksfabrikker.

Matforsyningen under første verdenskrig dannet grunnlaget for å starte fabrikken. De krigførende land ble avtakere av store mengder proviant, noe som førte til oppsving i hermetikkproduksjonen, men samtidig mangel på emballasje. Verket kom først i gang med leveransene i 1918, men dekket snart halvparten av den nasjonale etterspørselen av blikkplater. Av de mange forsøkene på å sette i gang storindustri i Bergensområdet, som varemangelen inspirerte til, var dette prosjektet det eneste som skulle få varig verdi.