Foto: Bergans
Den patenterte meis-ryggsekken ble ikke noen suksess for Ole Bergan. En beskjeden produksjon i et års tid kastet lite av seg, og Bergan var uansett mest interessert i mulighetene som vokste frem i bilbransjen. Han solgte derfor patentet til en jevnaldrende tekstilgrossist i Oslo, Sverre Young (1877-1958). Young beskrives som en "selv made man" som startet med to tomme hender, lånte penger til sin egen utdanning og etablerte seg i tekstilbransjen i Oslo med noen agenturer fra Tyskland.

Sverre Young satset dristig og mot mange advarsler da han kjøpte Bergans patent i 1911 for kr. 1500, og etablerte Bergans Meis og Ryggsekk med egen fabrikk i Kvadraturen i Oslo, først i Kirkegata 17 så fra 1916 i de øverste etasjene av Øvre Slottsgate 7. Mens Bergan selv ikke fant kjøpere til meis-sekken, lyktes Young med strategisk markedsføring.

I reklamene ble det lagt stor vekt på det banebrytende ved Bergans-patentet, blant annet ved å ganske konsekvent omtale den som "patent-ryggsekk". Det ble anlagt rettsaker mot konkurrenter som forsøkte seg på liknende løsninger. Troverdighet for kvalitet og funksjonalitet ved Bergans unike patent ble sikret ved å utstyre de største ekspedisjonene på den tiden med Bergans meis. Roald Amundsens Sydpolekspedisjon var den fremste, og denne bragden alene sikret stor PR for Bergans.

En stigende interesse for friluftsliv, med blant annet polarekspedisjoner som forbilde, den voldsomme fremveksten av Speiderbevegelsen og andre organisasjoner, og mer fritid, kom Bergans i front som husholdsmerke. Da det også lyktes å få Forsvaret til å satse på Bergans ved sitt storinnkjøp i 1913 var suksessen sikret. Den pæreformede rykksekken av grått og brunt lerretsstoff ble et nasjonalt ikon.

Ryggsekkene ble utviklet, produsert og markedsført fra hovedkontoret i Øvre Slottsgate til langt ut på 1970-tallet. En stor del av produksjonen foregikk ved å sette søm ut til hjemmeprodusenter. Ved fabrikken i Oslo foregikk det også tilskjæring, søm og montering. I 1938 var det 65 arbeidere og funksjonærer i sving ved fabrikken.Ryggsekkene ble kesportert til alle verdensdeler, og høstet medaljer og utmerkelser ved en rekke utstillinger. Ole Bergan bidro til videreutvikling av sekken med et nytt patent i 1935.

Sverre Young døde i 1958. Svigersønnen Anatole Savabini, som hadde kommet til Norge fra Moskva sammen med sin russiske mor og italienske far som flyktet fra den russiske revolusjonen i 1917, overtok da, og innkorporerte Bergans i sine egne forretninger, som bl.a. inkluderte Magnor Glassverk, til Young-Savabini-gruppen. Savabini slo seg ned i Geneve ikke lenge etter, og styrte sine verdensomspennende forretninger derfra.

Foto: Bergans
Under Young-Savabini økte Bergans omsetning og posisjon i verdensmarkedet. Det ble satset på produktutvikling med nye farger, stoffer og design,stadig med meiskosntruksjonen som basis. Behovet for nye produksjonslokaler økte sterkt utover på 1960-tallet, og i 1968 ble det bestemt at en ny fabrikk skulle bygges i Sør-Odal (se under.)

Bergans meis forble en markedsleder innen ryggsekker til langt ut på 1980-tallet, men mange satsinger på nye produktfelt økte også risikoen. Det ble satset stort på arbeidstøy, og oppkjøp av Gjermund Eggens skifabrikk. Denne var i pengenød på grunn av en stor satsing på en ny type aluminiums- og glassfiberski. Fabrikken viste seg å ikke være et godt investeringsobjekt for Bergans.  Store tap kom også fra eierandelen i skofabrikken Jarl i Bergen.

I 1982 var Bergans i realiteten konkurs, og Baumann-familien overtok Bergans fra Young-Savabini. Skipresident Johan Baumann hadde vært i ledelsen av Bergans siden skifebarikken ble overtatt, og kjente selskapet godt. Familieformuen som kom fra den svært innbringende eneagenturet på Toyota ble satt inn på å berge ryggsekk- og teltfabrikken i Sør-Odal. Produksjonen ble konsentrert om kjerneområdene. Arbeids- og turklær ble satt bort, og det ble utviklet nye ryggsekkmodeller og bæremeiser for barn som skulle selges i USA og andre eksportmarkeder hvor Bergans fortsatt var et godt merke - et merke som de nye eierne fikk for en billig penge. Den virkelig store gevinsten i merkenavnet skulle imidlertid hentes ut av andre eiere - langt senere.

Foto: Bergans
Problemene ved fabrikken i Nord-Odal forsvant bare for en kort periode etter bergingen fra konkursen. I 1986 ble hele fabrikken totalskadd i brann. Ferdigvarer og halvfabrikata for et års omsetning gikk tapt, og enda verre: Arbeidstegninger og maler forsvant og måtte rekonstrueres ved å kjøpe produktene, sprette dem opp og tegne nye maler.

Det var lenge tvil om fabrikken ville bli gjenreist, men i mai 1987 kunne en helt ny fabrikk innvies. Dessverre hadde et års fravær i markedet effektivt blitt tettet av store utenlandske konkurrenter som Lowe og Berghaus. (Britiske Berghaus hadde etter manges mening bevisst valgt et navn som var til forveksling likt Bergans i de fleste verdensspråk...) Disse produsentene hadde perfeksjonært de såkalte anatoimiske sekkene uten meis, som ble det store ryggsekkproduktet utover på 1980-tallet. Bergans fulgte opp med gode modeller også i dette segmentet, men for et merke som var bygd opp rundt meis-patentet, og dessuten var noe av et symbol for en blanding av Gerhardsen-Norge og Flåklypa, var det ikke lett å hevde seg i jappetidens Norge, heller ikke prismessig.Bare åtte uker etter nyåpningen av fabrikken i Nord-Odal gikk Bergans konkurs.

Fire ansatte ved fabrikken klarte i løpet av fellesferien å reise kapital til å kjøpe fabrikken. 59 arbeidere kunne stille på jobb i det nye selskapet, og optimisme var igjen å spore. Realitetene var imidlertid klare: Produksjon ble stadig flyttet til Asia, mens produktutvikling og markedsføring ble igjen i Norge. I 1995 var 99,5% av alle produkter de tre gjenværende norske ryggsekkfabrikkene, som hadde 60% av det norske markedet, produsert i utlandet. Da hadde fabrikken i Sør-Odal vært nedlagt i fem år.

Bergans-fabrikken i Nord-Odal

Foto: Leif Ørnelund
Bergans nye fabrikk i Nord-Odal i 1970Foto: Leif Ørnelund
Fra ryggsekkproduksjonen i den nye Bergans-fabrikken i Nord-Odal, 1970Som så mange andre Oslobedrifter lot også Bergans seg lokke ut i distriktene gjennom lukrative samarbeid mellom distriktskommuner og Dirstriktenes Utbyggingsfond, og reelle behov for større og med rasjonelle produksjonslokaler og tilgang på arbeidskraft.

Bergans hadde holdt til i øvre etasjer i en forretningsgård i Kvadraturen i 60 år da planene om ny fabrikk tok form, og valget falt på Sand i Nord-Odal. I 1968 var avtalen med kommunen og DU i havn, og to år senere ble en ny fabrikk på 1000 kvadratmeter åpnet av en stolt ordfører, som hadde sikret de første 30 av ventet nær 100 sårt tiltrengte industriarbeidsplasser i kommunen.

Det var Bergans ferske disponent Reidar Hellgren som sto for etableringen av fabrikken, og som sammen med neste generasjon Savabani, Georg, skulle utvikle mulighetene de nye lokalene åpnet for med nye produkter i Bergansfamilien som telt, soveposer, fritidsklær, arbeidstøy og mye mer.