Fredrikstad var i sin tid kjent for sine sko. ”Hele Norge vandret, løp, sparket og gled rundt på Fredrikstad-sko”, har det vært sagt. Den viktigste av flere skofabrikker var Fresko, egentlig Fredriksstad Skofabrikk. Den ble grunnlagt i 1916 av S. Galtung Sætvedt, og lå da i Bakgaten, på hjørnet av Sjømannsgaten og Farmannsgaten. I 1920 sto nybygget på Grønli ferdig. Arbeidsstokken ble utvidet fra 40 til 120. I løpet av 1930-årene vokste bedriften enda mer. På sitt høydepunkt hadde den 500 ansatte og produserte 370.000 damesko i året. Fresko var en stor og viktig kvinnearbeidsplass. Den var dessuten kjent av kvinner i det ganske land for sine finere damesko i god kvalitet. Freskos damepumps ble spøkefullt kalt for Norges svar på Englands ”Bally”.

Og der finnes neppe en dame i Norges land som ikke vet hvad Fresko er. Navnet Fresko (som ikke må forveksles med tresko) er Fredrikstad sko forkortet, men betyr også noget mer, Fresko det mest holdbare, det beste, det fineste.

Freskos selgere og modellører reiste til utlandet for å få ideer til nye sesonger. Ofte ble skoene laget i små serier – i 1939 ble det for eksempel laget en egen russesko - gjennomgangsfiguren i "Kvinner på kartet".

Hver sko måtte gjennom 150 – 200 arbeidsoperasjoner. På 50-tallet regnet man ikke med å lage mer enn tre til fire par sko per arbeider per dag.

Intervju med en skoarbeider

Kari Foss ble født i 1920, og begynte på Fresko i 1934. Da var hun 14 ½ år og nykonfirmert. Østfoldmuseet intervjuet henne om hennes tid på fabrikken:

"Vi jobba fra kl. 07.00 til kl 17.00. For det hadde vi 15 øre timen. Det var lavtlønnsarbeide. Lønna var kr 7.20 per uke. For de pengene betalte vi sykepenger, skatt og kontingent til fagforeningen. Jeg betalte ho mor og hadde et par kroner igjen.

I første etasje var det lager. Vi hadde med matpakke og glassflaske med kaffe. Flaska hadde en etikett med navn på og den satte vi fra oss på varmerøra så den skulle holde seg varm hele dagen. Jeg jobba i fjerde etasje, der var det nåtleri, modellverksted og tilskjæreri.

Det var et sjeldent godt arbeidsmiljø. Vi sang og tralla og hadde mye leven. Vi jobba selv om vi prata og betrodde hverandre hvem vi hadde vært ute med.

Modell av damesko, NTM 20577 Vi jentene som jobba på Fresko fikk kjøpe feilsko til 50 øre paret. Nye sko kosta fra 7-8 til 10-12 kroner. Det var status å jobbe på Fresco. Vi laga fine sko. Når tråden skulle festes måtte vi avslutte sømmen i det hullet vi starta og trekke lange tråder for å tre dem gjennom med lange nåler. Deretter slo vi knute på tråden. Jeg ble veldig flink så jeg ble flytta over på nåtleri.

Under krigen laga vi sko av fiskeskinn og striepapir. Sko av fiskeskinn var finere enn av papirstrie. Du kan tenke deg hvordan det ble når papirskoene ble våte.

Lørdagene slutta vi kl. 13.00. Den siste timen slo vi av maskinene for å pusse og jobbe med overhaling slik at det var blåst og fint til vi kom tilbake på mandag.

I 1942 forlova jeg meg og gift ble jeg i 1945. Da slutta jeg å jobbe. Selv om vi ikke fikk barn før flere år senere. Det var ikke vanlig at gifte kvinner arbeidet på den tida."

Bedriften klarte seg fint gjennom de vanskelige 30-årene, og de første årene etter krigen var skoene fra Fresko så ettertraktet at de måtte fordeles etter hvor gode kunder de forskjellige butikkene hadde vært. Men i 1960-årene begynte det å bli vanskelig. Norsk skoproduksjon tapte i konkurransen med billigere, importerte motesko, og fabrikker ble nedlagt i tur og orden over hele landet. Fresko ga tapt i 1968.

Fresko fikk vanskeligheter fra begynnelsen av 1960-tallet da antallet ordre gikk raskt tilbake. Selskapet fusjonerte i 1962 med A/S Glommen Skofabrikk under navnet A/S Skoproduksjon. Våren 1968 var konkursen et faktum.