Oskar Braatens univers

Beierbrua er på mange måter Oskar Braatens bro. Han kalte den fabrikkjentenes bro. I oppveksten var han daglig vitne til den strie strømmen av kvinner til eller fra arbeidet i fabrikkene. Oskar Braaten var Oslos arbeiderdikter født i 1881 og død i 1939. Han skrev om Johnny og Mathilde i Ulvehiet, om Hønse-Lovisa og Milja og alle de andre fabrikkjentene som hadde havnet i «uløkka», om sorger og gleder i arbeiderstrøkene rundt Sagene og andre steder. Han har fått sin byste oppsatt her, og selv bodde han oppe i Holsts gate 2 på hjørnet av Sandakerveien i det han kalte for Hjemmet. Du ser den hvite leiegården fra brua. Her vokste han opp med søsteren og moren. I 1928 skrev Braaten: "At det ikke finnes noen mer bediktet gatestump i Oslo by enn Sandakerveien fra Beierbroen og op til Thorshauggaten, tror jeg nok jeg tør si."

Sagveien mot Hjula Veveri

Oskar Braaten: "Fra mine gutteår på Sagene" (1929)

Matspann"Men livet var (nå) ikke bare skole og lek, vi hadde da litt nyttig å pusle med også, vi hadde for eksempel matspannene. Matspannene, spør De? Ja, matspannene! Middagshvilen på fabrikkene varte bare en time, og det var ikke alle som brydde seg om å gå hjem i den korte tiden. Det var ungkarer og barnløse som ingenting hadde hjemme å gjøre, og det var mange som bodde langt unna. Og da måtte de jo ty til matspannene og kokekonene. Vi hadde minst én i hver gate, vi hadde én i «Hjemmet» og vi hadde én lenger oppe i Sandakerveien.

Tidlig på formiddagen begynte de å koke i digre kar, klokken tolv stod de fulle spannene i rekke og rad i entréen deres og helt ut i trappen. Spannene var delt i to, den underste delen var til suppe, den øverste til «ettermat», de var heftet sammen med en rem til å bære i. Og så var det å ta disse spannene og løpe ned til «Sømmen» og «Hjula» og «Gråh».

I førsten greide vi ikke å få med oss flere enn et par spann i hver hånd, men vi øvde oss opp og ble flinkere og flinkere, de likeste av oss kunne spurte nedover gaten med en åtte-ti spann uten å slå ut en dråpe. Og nede i forhallen på fabrikkene satte vi spannene fra oss og fløi av gårde etter nye. Hver kokekone hadde kjennemerke på spannene sine, og alt gikk bra. Det verket nok litt i armene når sjauen var over, men vi tjente penger. Vi hadde ti øre uken for hvert spann. Og det ble jo en liten skilling. Og det kunde være godt å få lagt noen kroner til side til konfirmasjonen."