”Da vi lydløst gled oppover Akerselva, nynnet Elin dempet Kiplings ”Mandalay”. Jeg tente en sigarett og lyttet. Hun har en ren stemme, Elin, og jeg tenkte på de tusen lire jeg hadde betalt for å høre gondolførerens hese ølbas (i Venezia). Sakte gled vi inn under den store jernbrua og Elins sang lød som et kirkekor.
En skrukorkflaske som lå og duppet i sjøen smelte inn mot kanoen. Det lød nesten som en protest mot sangen. Det var kanskje galt av henne å synge så pent i denne elva hvor så mange har kjempet en kamp på liv og død for å redde flasken som gikk over bord.
Vi hørte hosting og en kvinnes skjærende stemme lenger oppe. Elin sluttet å synge og innrømmet at hun var redd.
Tenk om de slår oss eller kaster en flaske i hodet på oss. Sånt har hendt før her nede.
Men det var ingen som slo oss. Det var bare et lite selskap i en motorbåt. Vi la inntil, og jeg spurte om de hadde fyrstikker. De fire menneskene i båten så på kanoen og på Elin, og jeg fortalte at vi bare skulle opp og se på en motorbåt som en venn av meg hadde liggende et stykke lenger oppe.
Dere har med ei mugge og ska’ ha fest i kveld?
Vi benektet det, men de trodde oss ikke.
Det er vel ingen som reiser oppover elva uten en mugge vel, snøvlet en kvinne. De andre lo, men jeg fikk likevel noen fyrstikker, og ble budt på en dram. De så ikke blide ut da vi avslo, så Elin puffet fra og begynte å padle.
Stanken av elva ble sterkere og kjentes vemmeligere for hvert vindkast.
Over Schweigaards bru kom en full mann løpende. Lenger nede kom en mer edru med større fart. Den forfulgte snublet, ble raskt plukket opp av sin fiende og presset inn mot rekkverket.
Å har’u gjort a’ flaska?
Den beduggede herren forsøkte å svare, men så dryppet det ”krydret” ned fra brua og på kanoen. Flasken var knust.
Forsøk å gjør’ noe, sa Elin. Han kommer til å drepe den fulle mannen.
Det er i slike øyeblikk en mann kan vinne en kvinne. Jeg tok sats og ropte: Stå ikke der og ha i sunn brua. Purken er like neri gata…
Om det var sjokket eller den knuste flasken som gjorde det, vet jeg ikke, men de løp i hvert fall til hver sin kant.
…vi fulgte strømmen nedover, og skvatt til ved plutselig å høre sang. Det var en eldre mann som stod på Hausmanns bru og sang. Han lettet på hatten da vi passerte under brua.”