Christiania Stålverk

To store industrihaller på Ensjø kalles Stålverkshallene, og en vei i området er kalt opp etter samme stålverk - som aldri kom i drift. Mellomkrigstidens ustabile konjunkturer satte stopper for Christiania Stålverk. Planene og drømmen om et stål-selvforsynt Norge levde videre, og lå til grunn for etableringen av Norsk Jernverk i etterkrigstiden. I Oslo ble det Christiania Spigerverk som tok opp tråden.

gladengveien8_loren 016.jpg

Stålverkshallenes fondfasade, 2007

Christiania Chromstaal

En start på stålverksdrømmen i Oslo kom så tidlig som i 1886, under navnet Christiania Ferro Chrom Compagnie. I 1890 meldes det at dette selskapet er overtatt av et nytt aksjeselskap, Christiania Chromstaal Compagnie, med økt aksjekapital til kr. 100 000. Ledelsen i selskapet var disponent Martinius Andersen, direktør Gunder Swensen og grosserer Julius Jakhelln. Sitnevnte var fra Bodø, men hadde tjent store penger på trelast gjennom eiendom i Binndalen, og også investert i spanske foretak. I 1892 skiftet han fra stål til det nye store bygningsmaterialet sement da han ble en av grunnleggerne av Christiania Portland Cementfabrik. Jakhelln er også kjent for sin flotte villa i Oslo, kalt Uranienborgslottet.

I 1893 ble et nytt AS Christiania Chromstaal Compagnie annonsert i Norsk Kundgjørelsestidende, som overtok det gamle. Her var en ny aksjekapitel på kr. 60 000, fordelt på 24 eiere. Disponent var Hans Petter Fyhn Krag, bosatt på Bestum.

Det var åpenbart en trang fødsel for stålverket, men en gang rundt 1894 ble det skaffet en tomt på Kampen, da med adresse Bøgaten. Her ble det reist to relativt store bygninger som sto på det som i dag er en liten park omgitt av Telemarksvingen, rett ved siden av Kampen Skole. Det kom i gang stålproduksjon og støping av stålgods her, med nær 200 arbeidere på det meste. Anlegget var satt opp med en Martin-ovn for stålsmelting, med en kapasitet på 7000 tonn i året. Vekselstrøm ble levert fra Hammeren Kraftstasjon, og Stålverket var et av Lysverkets første og største kunder av vekselstrøm.

Selskapet på Kampen hadde greid å skaffe seg en rekke lukrative kontrakter med forsvaret om produksjon av prosjektiler og granater. Det var Kongsberg Våpenfabrikk som hadde gitt fra seg en del slik produksjon. Stålverket ble i denne perioden ledet av direktør Ulrich Frederik Krefting.

Verdenskrig og stålsatsing

Under første verdenskrig, da verdenshandelen kom i ulage, ink. forsyningene til Norge av tysk og britisk stål, ble det aktuelt å satse på en mangedobling av stålproduksjonen. Dette var dels et resultat av en aktiv statlig politikk, av mange sett som starten på hele Jernverks-saken. I 1916 tok staten initiativ for å stimulere eksisterende industri og planer for å øke den samlede innenlands produksjonen fra 16 000 tonn til de nødvendige 65 000 tonn. Planer var lagt for at Christiania Spigerverk skulle levere 12 000 tonn året etter, men dette var fortsatt ikke nok. Raufoss, Hamar Jernstøperi og Strømmen Staal var utpekt. 

Utenfor det statlige initiativet var det i denne jobbetiden også økonomisk optimisme for dem som spekulerte i aksjer og bedriftsetableringer, og det var kapital tilgjengelig fra særlig skipsfarten. Christiana Staalverk tilhørte denne kategorien - et privat aksjeselskap som hadde hatt mange aksjeeiere og mange aksjetapere allerede. Rundt 1916 var driften imidlertid stabil, og de gode kontraktene på produksjon av krigsmateriell var selvsagt gunstig å sitte på i en urolig og krigsherjet verden. Optimismen i selskapet og dets eiere steg.

Gigantisk satsing på nytt stålverk og valseverk

Dette utyttet Christiania Staalverk til å få bygd en ny stor fabrikkhall i dalbunnen øst for fabrikken på Kampen: Gladengen på Ensjø, der teglverkene lå tett. Det minste av dem, Lilleberg Teglverk, ble kjøpt av Stålverket, og byggesøknad sendt inn i 1918. Planen var å bygge et nytt stort og moderne industribygg på over 10 000 kvadratmeter, buehallstak som ga store rom uten brende søyler som kunne romme nytt Martin-stålverk, valseverk og kraftstasjon. Dette var helt i tråd med de statlige planene fra 1916, bare ikke fra ett av selskapene eller stedene Staten hadde sett for seg.  

Planen var å få fabrikken ferdig før året var omme fra sommeren 1918. Denne urealistiske forventningen om et halvt års byggetid holdt ikke. Midt i byggingen sluttet verdenskrigen, og de økonomiske forholdene ble enda mer ustabile. Stålverket kom i store vanskeligheter, og Staten ble bedt om å trå til med økonomisk hjelp og garantier.

Ettersom de andre stålverksplanene ikke hadde lyktes ble det et stort engasjement for Staalverket i visse politiske kretser. De store fabrikkhallene på ENsjø fortjkente livets rett som stålverk, mente mange. I andre politiske miljøer var skepsisen stor til dette private selskapet, og om Staten skulle ta noe ansvar for det fremfor å satse på Raufoss, Hamar eller det allerede ekspanderte Spigerverket eller Stavanger Electro-Staalverk.

De økonomiske problemene fant ingen løsning, og Kristiania Staalverk gikk til slutt konkurs i 1920. I februar 1921 ble eiendommene avertert for salg. Det inkluderte "Det gamle Staalverk" med Martin-ovner på Kampen, de nye tomme fabrikkhallene på 11000 kvam. på Ensjø, og nabobygningene Lilleberg Teglverk og Normansløkken. I tillegg ble to torvfabrikker, Løiten og Aspedammen, tilbudt, samt aksjer og vannfall i Sogn.

Industribygningen på Kampen ble overtatt av det lokale idrettslaget Kampørn, som bygde den om på dugnad til Oslos største idrettshall under navnet Sportshallen. Her ble det drevet boksing og bryting, men også konserter og dans, og politiske møter. Et møte Vidkun Quisling ønsket å avholde for Nasjonal Samling ble raskt avbrutt av organiserte ungkommunister som pepret talerstolen med egg fra galleriene. Sportshallen ble revet i 1939, siden denne delen av Kampen skulle legges ut til boliger og park.

Den minste av bygningebne på Kampen ble overtatt av bilfirmaet Kolberg & Caspari, som hadde lager og en tid også montering av biler i denne hallen. Da tomten på Kampen ble omregulert til boliger på 1930-tallet ble Kolberg tilbud en del av de gigantiske og tomme stålverkshallene i Gladengveien. Under navnet Kampen lagerhaller ble Kolberg en av dem som dro bilbransjen over til Ensjø.

Oslo Havnelager skal også ha hatt eierinteresser i de gamle stålverkshallene, i sin tilpassing til varetransport og lager fra skip til land.

Siden har bilbransjen vært sterkt til stede både i Stålverkshallene og etter hvert i hele området, som vokste seg til "bilbyen på Ensjø". Hallene rommet også andre mindre virksomheter på 1950-tallet, blant annet en metallvarefabrikk.

Flyfoto fra 1951. Gladengveien diagonalt, med stålverkshallene midt i bildet. Foto: Oslo ByarkivFoto: Oslo Byarkiv A-20027_Ug0001_112<br>Foto: Oslo Byarkiv A-20027_Ug0001_112
Flyfoto fra 1951. Gladengveien diagonalt, med stålverkshallene midt i bildet. Foto: Oslo Byarkiv
En ny reguleringsplan for Ensjø var under utvikling på 2000-tallet. Oslo Kommunes plan og bygningsetat leverte en første rapport i august 2002, hvor det ble forutsatt at hele området skulle utvikles til hovedsakelig boligformål. Det ble forutsatt at Stålverkshallene skulle rives, og det ble i 2006 en viss strid om dette mellom dem som mente de burde bevares til kunst- og kulturformål og dem som ville nøye seg med å gjenbruke teglstein i fasadene på de nye bolighusene.Kampens Lagerhaller (1955), som stålverkshallene ble hetende fra 1938 da de ble overtatt som lagerhaller for bilfirmaet Kolberg & CaspariKampens Lagerhaller (1955), som stålverkshallene ble hetende fra 1938 da de ble overtatt som lagerhaller for bilfirmaet Kolberg & Caspari

Tekst: Dag Andreassen / Norsk Teknisk Museum 2007/2018

Grunnlagt: 1916

Avviklet: 1920

Adresse: Gladengveien 8

Kilde: www.nb.no - avisarkiver | Norsk Kundgjørelsestidende | Arnljot Strømme Svendsen: Økonomisk-historiske studier i stålindustri og i en vestlandsk industri-innovasjon | Illustrert Næringsleksikon for Oslo, 1957. Forslag til PLANLEGGINGSPROGRAM FOR ENSJØ, Plan og bygningsetaten august 2002.