Et av Riksantikvarens industriminner – treforedlingens representant

Foto: Foto: Bård Løken
Klevfos cellulose- og papirfabrik ved Ådalsbruk i Løten, Hedmark.Tekniske og industrielle kulturminner er spor etter industri og tekniske innretninger, bevart som fysiske minner gjennom bygninger, maskiner og utstyr inne eller ute, eller hele landskap og miljøer. Mange museer i hele landet arbeider med industrikultur. Også Riksantikvaren har slike kulturminner som ett av sine programmer, og det er for tiden 15 prioriterte anlegg på Riksantikvarens liste. De fleste av dem drives som museer.

Klevfos er et av dem, med sin store betydning som representant for kjemisk treforedling- og papirindustri fra siste del av 1800-tallet og utover på 1900-tallet. Dette var en av våre viktigste industrigrener, både i seg selv som bearbeidende industri basert på norske naturressurser, skog og vannkraft, men også fordi denne industrien ga store ordre og teknologiutviklingsutfordringer til norsk verkstedindustri som Kværner, Myrens og Thune.

Sammen med Aadals Brug Jernstøperi & Mekaniske Verksted, som var i drift på stedet fra 1947 til det brant ned i 1928, dannet Klevfos grunnlaget for Ådalsbruk - et relativt stort og viktig industristed i det indre østlandsområdet i perioden.

Treindustri blir kjemisk industri

Klevfos Cellulosefabrik ble etablert i 1888. Dette var midt i en bølge av etableringer av treforedlingsbedrifter særlig på Østlandet, som hadde blitt utløst for fullt da Sagbruksprivilegiene ble opphevet i 1860. Dette betydde at det ble lettere å etablere sagbruk og andre næringer med tømmer som råstoff.

Samtidig hadde teknologien innen treforedling utviklet seg mye med mekaniske og kjemiske metoder. Tre hadde erstattet tekstiler som viktigste råstoff i papirproduksjon, og dette gjorde papir og papp svært mye billigere og lettere å produsere industrielt. Etterspørselen bare økte, ettersom også trykkeriteknologi utviklet seg, sammen med folks evne, lyst og mulighet til å lese både bøker og aviser, i tillegg til at papp og papir ble brukt stadig mer i emballasje. På denne bølgen red altså den nye norske treforedlingsindustrien frem, og Klevfos var en liten men også spesiell representant.

Den metoden for celluloseproduksjon som brukes i dag er sulfatmetoden. Den ble utviklet i Tyskland etter 1850, først med bruk av natronlut i trykkoking av treflis. Dette ga det endelige gjennombruddet for rent trebasert papir.

Lukten av sulfatcellulose - «Mosselukt» over hele landet

I Norge var det Hafslund Chemiske Træmassefabrik som tok i bruk sulfatmetoden først, i 1874. Ti år senere kom Moss Cellulosefabrik og Ranheim Cellulosefabrik, før Klevfos kom som fjerde moderne cellulosefabrikk i 1888. Samme år og i årene som fulgte kom fabrikkene på løpende bånd, og den karakteristiske sulfatcelluloselukta spredte seg over det meste av landet. Innen 1900 var Norge blitt en av verdens største eksportører av cellulose.

At en litt avsidesliggende bygd i Hedmark ble åsted for denne tidlige utviklingen skyldes flere ting. Opplagt for Hedmark var tilgang på råstoff. Ved Svartelva, som renner 3 mil fra Gjetholmsjøen til Mjøsa ved Hamar, fantes det vannfall som kunne gi kraft til industrimaskiner. Og ikke minst fantes det et industrielt miljø og en gründerkraft på dette stedet der Aadals Brug Jernstøperi & Mekaniske Verksted hadde blitt etablert i 1842.

Erfaren gründerkraft bak etableringen

Foto: Bagn Bygdesamling.
Helge Væringsaasen (1836-1917)var en av drifkreftene bak Ådalsbrukets to industribedrifter, ink. Klevfos. Her er han som gammel mann, ved markeringen av En av Aadalsbrukets eiere, elverumsingen Helge Væringsaasen (1836-1917), sto sentralt i etableringen av Klevfos. Han var en stor skogeier og fremsynt industri- og forretningsmann, men mange engasjementer både i inn- og utland. Som skogeier så han en god avsetningsmulighet for råstoff til fabrikken.

Med seg hadde han lokalkjente Søren Sørensen (1847-1904) fra Løten, som var kontraktør og ingeniør med godt rykte fra betydelige prosjekter i det som var blant datidens mest profilerte satsinger: Jernbanebygging. Han hadde bl.a. ledet byggingen av Valdresbanen og Sætesdalsbanen.

Tredjemann på laget var en meget erfaren svenske, Otto Andersén, som etter å ha vært Sørensens arbeidsleder ved jernbaneanleggene hadde vært driftsbestyrer ved Ranheim Cellulosefabrikk fra denne startet i 1884. Han forble driftsbestyrer på Klevfos til 1908.

Bygging og driftsoppstart

Foto: Klevfos Industrimuseum / Anno museum
Klevfos før brannen i 1909. Den gamle fabrikken var lagd av tre, og var et lett bytte for brannen da den slo til i 1909.Fabrikkens første bygninger i tre ble satt opp raskt, og mye av produksjonsutstyret ble levert av naboen Aadalsbruk, som jo hadde felles eiere. Produksjonen kom i gang i 1889. De to første årene ble massen i hovedsak solgt til papirfabrikken Bentse Brug ved Akerselva i Oslo.

Prisene på kjemisk masse var imidlertid lave, ettersom mange fabrikker ble etablert og papirfabrikkene kunne presse prisene. Lønnsomheten var dårlig for Klevfos, men fabrikken gikk offensivt til verks: Som den første cellulosefabrikken i landet satset Klevfos på å videreforedle massen til papir på egen hånd. I 1891 ble en brukt papirmaskin ble kjøpt fra Bentse Brug, og produksjon av kraftpapir – gråpapir til emballasje – ble startet.

Med det var bedriften blitt en integrert fabrikk med kontroll på hele verdikjeden fra råstoff til ferdig papir, og skiftet passende navn til Klevfos Cellulose- og Papirfabrik.

Foto: Domkirkeodden
Arbeidere utenfor den gamle fabrikken i 1898.Bak det fjonge navnet skjulte det seg en temmelig primitiv fabrikk. De store trykkokekarene var produsert av nabobedriften, som var et velrennomert mekanisk verksted, men langt fra erfaren i avansert utstyr for kjemisk industri. De store pannene var fyrt med ved, og vannkraften fra fossen var så ustabil at hjelpedampmaskinen måtte fyres det meste av året.

Foto: Norsk Folkemuseum
Bare ruiner igjen av trebygningene dagen etter den ødeleggende brannen i 1909Verst var det at bygningene var satt opp med fagverksmur og tre. Bare maskinhuset og selve cellulosekokeriet var satt opp i teglmur, og selv om byggene med mest bruk av varme dermed var noe beskyttet var det nærmest underlig at det ikke skjedde tidligere da det meste av fabrikken brant ned i 1909.

Ødeleggende brann – ny startmulighet

Foto: Digitalt Museum
Postkort ca. 1910Det var ikke opplagt at den lille fabrikken skulle bygges opp igjen. Hele anlegget med brannruin ble annonsert til salgs i Aftenposten i årsskiftet 1910/11, men det kan ikke ha vært fristende. Til slutt ble det lokale krefter som så en ny mulighet på Klevfos. Det lyktes å doble aksjekapitalen til kr. 300 000 gjennom mange små lokale investorer, sammen med noen av de store, og et styrket Klevfos AS gikk i gang på nytt.

En ny fabrikk ble reist, denne gang solid bygget med jernsøyler og rød teglstein. Det ble kjøpt inn en ny papirmaskin fra tyske Gustav Tölle, tre nye cellulosekokere og nytt utstyr for øvrig. Kanskje viktigst var at fabrikken ble elektrifisert, og dermed mindre sårbar for svingningene i vannføringen i elva. Det var på mange måter en flunkende ny fabrikk som kom i drift i 1911.

Det skortet imidlertid fortsatt litt på utstyret. Kokerne var fortsatt underfyrte, og dermed umoderne. Det var høyt forbruk av både kjemikalier og energi. En ny driftsbestyrer kom på plass i 1913. Dette var den unge ingeniøren Eivind Torp, og han lyktes å gjøre forbedringer i produksjonslinjene som sparte utgifter og økte produktiviteten. Han skaffet mer elektrisk utstyr som gjorde produksjonen mer effektiv. Han skaffet en moderne kullfyrt dampkjel fyrkjeler som gjorde det mulig å føre vannrørsdamp ned i massen i kokekarene i stedet for underfyring, noe som effektiviserte kokingen betraktelig. Et annet viktig element var større gjenbruk av kjemikaliene ved at avløpsvannet ble resirkulert og kokt inn slik at kjemikaliene kunne skilles ut og brukes på nytt. Lønnsomheten begynte for første gang å ligge stabilt på pluss-siden.

Ustabil union

Foto: Dag Andreassen 2016
Papirrull på KlevfossAksjonærene så endelig ut til å kunne puste lettet ut over at investeringene var trygge og til og med kunne gi litt fortjeneste. All erfaring i bygda viste imidlertid at risikoen var høy for at dette ikke trengte å vare. Det var verdenskrig og stor uro i verden og på verdensmarkedet. Da Drammens-bedriften Union & Co meldte seg på Klevfos i 1918 med tilbud om å kjøpe aksjer til 210% av pålydende var det ikke mange som trengte betenkningstid: Union fikk 98% av aksjene, og Klevfos ble et datterselskap av et av landets største treforedlingskonsern.

Gjennom de turbulente 1920-årene skulle unionen vise seg å ikke være så gunstig for Klevfos. Vel hadde aksjonærene gjort en god handel, men de gjenværende ble med på opp- og nedturer i et gjeldtynget konsern, og fikk merke at de var minst i familien. Konserngjeld ble fordelt også til Klevfos. Fabrikken ble ikke prioritert i konsernet når det kom til modernisering og effektivisering, og heller ikke når det kom til lønnsøkninger til for de fra før lavest lønnede i konsernet.

På pluss-siden telte det at Union overtok markedsføringen, og sørget for at varene fra Klevfos fikk god avsetning over hele verden.

Foto: Dag Andreassen 2016
Papirmaskinen var tysk, men ble modifisert av Thunes i OsloEtter 2. verdenskrig ble det lysere tider for Klevfos. Den tyske papirmaskinprodusenten (Tölle) hadde ikke overlevd krigen, men den gamle papirmaskinen ble holdt i drift og modifisert ved hjelp av Thunes Mek. Verksted i Oslo, som bl.a. lagde en ny tørkeenhet som gjorde det lettere å produsere farget papir.

Tiden ute for landets minste

Produksjonskapasiteten i fabrikken økte til 3000 tonn, og stort mer var det ikke mulig å få ut av de eksisterende lokalene. Dette gjorde Klevfos til landets minste cellulose- og papirfabrikk, etter sigende bare tiendeparten av den nest minste fabrikken. I en tid da alle industrier var opptatt av rasjonell produksjon og større enheter var det ikke plass til en liten sliten papirfabrikk som Klevfos.

I 1955-56 solgte Union seg ut, og lokale allmenninger og Borregaard overtok før skogeierne i Løiten Almenning overtok alt og sto for driften de siste årene. Det var fortsatt mulig å tjene penger på produksjonen, men det ville ikke lønne seg å fornye fabrikken. Den ble derfor stille avviklet, uten konkurs, i 1976.

Unikt museumsanlegg

Foto: Dag Andreassen 2016
Papirmaskinen på Klevfos, sett fra ferdigrull-side og innDet som var ugunstig for den levende fabrikken på Klevfos viste seg å være en fordel for det lange livet som industrielt kulturminne: manglende modernisering og fornyelse gjorde at fabrikken ved nedleggelsen fremsto som et levende museum, intakt med utstyr fra den viktige treforedlingsindustriens barndom. Engasjementet for bevaring av Klevfos kom raskt og sterkt, og endte med at Klevfos fikk status som et av våre prioriterte nasjonale industrielle kulturminneanlegg, på Riksantikvarens liste, og i drift som museum. Anlegget åpnet som museum i 1986.

Klevfos Industrimuseum kan besøkes og oppleves, både fabrikken, arbeiderbolig, bestyrerbolig, damanlegg, smie og verksted.

• « Forrige bilde
• Neste bilde »

Papirmaskinen

Papirmaskinen på Klevfos sett fra innløpskassen

Papirmaskinen

Papirmaskinen på Klevfos, sett fra ferdigrull-side og inn

Klevfos detalj

Thunes i Oslo bygde om deler av en tske papirmaskinen en gang på 1950-tallet.

Klevfos

Papirkuttebordet

Klevfos

Turbinrommet

Klevfos

Store malesteiner i kollergangen - et apparat som knuste større eller halvkokte biter av kokt masse

Klevfos

Hollenderverket fra Drammens Jernstøberi. Her ble tremassen malt finere.

Klevfos

Cellulosekokerne hvor treflis og kaustisk soda ble kokt til cellolose

Klevfoss

Papirrull på Klevfoss

Klevfos

Garderobeskap for arbeider på Klevfos

Klevfos

Trillebår utsilt på Klevfos Industrimuseum

Besøk museets hjemmesider: http://klevfos.no/

Museet er en del av Anno museum – museene i Hedmark. http://annomuseum.no/ 

Tekst: Dag Andreassen, Norsk Teknisk Museum