”-Vi har installert papirmaskiner som er de største i sitt slags i Europa!”. Det fortalte gründeren Anders Emil Ryberg da Drammens Tidende besøkte den helt nye papirfabrikken på Grønland i Drammen den 8. mai 1908. Kompanjongene Kierulf og Ryberg kontrollerte to papirfabrikker, og duoen ble den gang Europas største produsent av den spesielle papirkvaliteten greaseproof - mest kjent som matpapir eller smørpapir. Dette er voksbelagt papir som holder mot fukt og fett, og dermed er velegnet for matvarer. Som emballasje i den voksende kjeks- sjokolade og sukkervareindustrien ble greaseproof et svært ettertraktet produkt.

Vellykket farbikk gir storsatsing på ny fabrikk

Foto: Made in Drammen
Anders Emil Ryberg (1878-1929) sto for etablering og teknisk ledelse av en rekke papirfabrikker. Haakon Kierulf og Anders Emil Ryberg startet papirfabrikk på en liten tomt kalt Gåsvadet i Rundtom bydel i Drammen i 1905. Denne skulle siden gjennom ulike stormkast utvikle seg til Star Paper Mill, som ble en av de ledende i papirbyen.  (Mer om Star Paper Mill her)

Gaasevad-fabrikkens grunnleggere ble svært oppmuntret av en god start vinteren 1905-06, og følte at alt lå til rette for en langt større satsning på greaseproof, på folkemunne gjerne kalt for matpapir.

Kierulf & Ryberg AS, som var industribedriftens daværende offisielle navn, hadde oppnådd gode resultater med en papirfabrikk som vanskelig lot seg bygge ut. Tomten var trang. Det endte med at gründerduoen fikk kjøpe en 18 mål stor opplagstomt for trelast, Tandbergtomta, vis-a-vis byparken.

Våren 1907 startet anleggsarbeidet og reisningen av en ny fabrikk. I forbindelse med ekspansjonen etablerte grunnleggerne aksjeselskapet Kierulf & Ryberg, Forenede Papirfabrikker.

Papirmaskinen på Gaasevadet hadde en bredde på 90”. De to maskinene som ble installert i den nye fabrikken hadde en bredde på hele 120”, tilsvarende 305 cm renskåret papir i bredden. Maskinleverandøren G. Hartmann i Kristiania og maskinfabrikken H. Füllner i Tyskland, tok maskinene delvis på avbetaling – og engasjerte seg på den måten i kapitaliseringen av bedriften. Grunnleggerne hadde positive forventninger til utviklingen både på det britiske markedet, koloniene i Det Britiske Imperiet og Amerika.

Fabrikk i full sving

Papirmaskinene fra Füllner hadde drift via dampmaskiner med en total ytelse på 300 hestekrefter. Videre ble det installert tolv elektriske motorer med en samlet ytelse på tusen hestekrefter.

Papiret ble i utgangspunktet produsert i store ruller (på tambur) som i neste ledd ble skåret ned til ark på automatiske arkkuttere. Alle leveransene var i den tiden i ark, og storparten av papiret endte opp som innpakningspapir i ulike mat- og delikatesseforretninger. En stadig voksende kjeksindustri, ikke minst i England, var også et viktig marked.

Det ble anlagt to skinneganger mellom båtbryggene langs elven og selve fabrikken. Den ene for cellulosetransport inn til fabrikken, den andre for uttransportering av ferdigvare. Fabrikken benyttet utelukkende sulfitcellulose som råstoff, som ble brakt frem til bedriften med lektere. Det ferdige papiret ble likeledes brakt til eksporthavnen i Drammen med lektere. 

Råvarene i form av ubleket sulfittcellulose ble i det meste av fabrikkens levetid dekket gjennom leveranser fra Skotselv Cellulosefabrikk i Øvre Eiker.

Refinansiering etter kort tid gir ny ledelse og nye eiere

Den nye papirfabrikken sto på et skjørt økonomisk fundament. Allerede i 1909 ble Kierulf & Rybergs eget selskap sammensluttet med et nyopprettet selskap, A/S Forenede Papirfabrikker. Bedriften ble refinansiert, og grunnleggerne ble stilt utenfor styret. Maskinfabrikant Eugen Füllner, overrettsakfører Carl Otto Lund og godseier Fritz Michael Treschow inntok styrevervene.

I 1911 ble papirsalget overtatt av nabofabrikken Union Co, våren 1912 fratrådte Ryberg som teknisk leder, og sommeren 1912 ble fabrikken rammet av en svært ødeleggende storbrann som satte den ut av drift i 18 måneder. I 1913 ble selskapet i sin helhet overtatt av Union Co. Ryberg for sin del valgte å bygge enda en greaseproof-fabrikk i nærheten, gründer som han var.

Maskinfabrikant Eugen Füllner tilbød selskapet å overta en ny papirmaskin (90”) til gunstige betingelser, ettersom 1. verdenskrig hadde skapt uholdbare problemer for en tysk kunde som ville bygge papirfabrikk i Riga. Styret aksepterte tilbudet i løpet av 1915, og maskinen, PM 4,  ble satt i drift i 1917. Samtidig valgte Union å selge Gaasevad-fabrikken, som inntil da hadde vært en selvfølgelig del av Forende Papirfabrikker.

Mot slutten av verdenskrigen ble det etablert produksjon av papirhyssing, som var et etterspurt kriseprodukt i en verden rammet av krig. Markedet for dette produktet falt bort etter at krigen tok slutt.

Tøffe tider og Nordisk kartelldannelse

Det dramatiske internasjonale konjunkturomslaget vinteren 1920/21 skulle gi Forenede den samme urolige tilværelse som landets øvrige eksportindustri. Markedet var nesten helsvart i løpet av første halvår 1921. Produksjonen ble halvert i 1921, men var tilbake mot gamle høyder i 1922. Eierselskapet Union måtte refinansieres samme år, mye på grunn av spekulative investeringer under krigen. Statistikken røper at til tross for en generelt vanskelig tid for norsk papirindustri, så holdt produksjonen seg jevnt høy ved Forenede gjennom perioden 1922-1929.

Mellomkrigsårene sto i rasjonaliseringens tegn og fabrikken ble betydelig modernisert ved flere anledninger. For eksempel i 1931, da det blant annet ble anskaffet en meget moderne helbane arkkutter, konstruert etter de samme prinsipper som de som ble stående som standard i papirindustrien i flere tiår.

I denne tidsperioden oppsto etterspørselen etter greaseproof-papir levert på rull, for bruk i moderne pakkemaskiner i industrien.

Den nordiske kartellorganisasjonen Scan Greaseproof var en realitet fra nyttår 1936, og Union deltok som medlem fra første dag. Ordningen innebar blant annet en bindende avtale om å delta med produksjonsbegrensninger for å holde eksportprisene på greaseproof stabile.

For Forenede Papirfabrikker betød dette at PM 4 ble omlagt til produksjon av trefritt skriv- og trykkpapir til et stadig voksende hjemmemarked, noe som vedvarte frem til Tyskland okkuperte Norge i 1940. Produksjonen steg fra 7 644 tonn i 1932 til 10 708 tonn i 1939. Veksten kan delvis tilskrives at skriv- og trykkpapiret hadde høyere flatevekt enn standard greaseproof-papir, samtidig som produksjonshastigheten var den samme som før.

Disponent Haakon Kierulf fratrådte i 1936, 68 år gammel. Han ble avløst av fabrikkbestyrer Einar Haukedalen, som ble tilsatt ved bedriften i 1922. Disponent-tittelen forsvant for godt med Kierulfs fratredelse. Produksjonsaktiviteten under 2. verdenskrig var sterkt innskrenket, og nær halvparten av de ansatte måtte avskjediges.

Vanskelig å finne arbeidskraft

Foto: Made in Drammen
Papirfabrikken på Grønland, Drammen, i 1950-åreneForenede Papirfabrikker kom ikke i full drift igjen før i 1948/49. Dette skyldtes i første rekke at bedriften måtte slite hardt for å bygge opp igjen arbeidsstokken etter krigen. Kampen om arbeidskraften i Drammen var stor.

Union sørget for å produsere en del greaseproof i Skien i den vanskelige perioden rett etter krigen, slik at viktige greaseproof-markeder kunne gjenerobres så hurtig som mulig. Unions ambisjon for Forenede var å bygge opp mer aktivitet innen videreforedling. Fabrikken tok opp produksjon av mellomleggspapir og småruller med matpapir til husholdningsmarkedet. Produktfamilien fikk navnet Matmons. 

1950- og 1960-årene var slett ikke bare stabile og gode for en fabrikk som Forenede, selv om mange har likt å tro det i ettertid. Etterspørselen kunne variere mye fra halvår til halvår, og noen regelrett glansperiode er det vanskelig å få øye på. En 5-6 års epoke i 1950-årene var etter alt å dømme den mest stabile perioden.

Mangel på relevant arbeidskraft ble en tematikk i resten av bedriftens levetid. Det samme ble økende kostnader og synkende priser på det ferdige produktet. Veien videre måtte gå gjennom å utvikle flere spesialiteter som ikke var like prisfølsomme.

For å få opp hastigheten på papirmaskinene ble det installert såkalte sizepresser på papirmaskinene, som la en film med stivelse på papirbanen. Dette var løsningen for å gjøre papiret lettere å tørke gjennom tørkepartiet, hastigheten kunne økes, samtidig som papirets spesielle egenskaper ble beholdt.

I 1960 hadde fabrikken 200 ansatte, et antall som ble gradvis redusert senere. Nøkkelordet var rasjonalisering.

Systematisk produktutvikling

Foto: Made in Drammen
Produksjon av diskruller var på 1970-tallet den eneste ferdigvareproduksjonen som var igjen på Forenede-fabrikkenUnion ønsket systematisk å utvikle nye papirkvaliteter med basis i greaseproof. Markedet ble stadig vanskeligere for tradisjonelle standardkvaliteter, og nye aktører kom på inn på eksportmarkedene.

Deler av videreforedlingen ble gitt opp ved Forenede, og produksjonen av husholdningsvarer ble overført til Unions greaseproof-fabrikk på Modum.

Unions hovedgrep var å utvikle nye spesialkvaliteter beregnet på andre eller flere formål enn de tradisjonelle. De best kjente utviklingsresultatene var teknisk skillepapir, bakepapir og et våtsterkt smørpapir. Sistnevnte ble kalt for Parchmentine Super W/S, og introdusert i annen halvdel av 1960-årene. Denne kvaliteten kunne erstatte vegetabilsk pergament, som vanligvis hadde vært det eneste brukbare papiret for maskinell innpakning av kuber med smør og margarin.

For det franske markedet ble rettighetene til den nye papirkvaliteten utlisensiert i påvente av bedre handelsbetingelser og et EF-medlemskap. Mange spesialkvaliteter, til dels med lavere flatevekt enn de tradisjonelle, gjorde at produksjonsvolumet målt i årstonn ble stående stille i årene som kom.

Vanskelig markedssituasjon og nedleggelse       

Da Union overtok nabobedriften Drammen Paper Mills i 1969 ble konsernet tilført ytterligere 4000 tonn årskapasitet med greaseproof. Dette ga Union status som Europas største eksportør og Nordens største produsent. Nabobedriftene ble samordnet, og i løpet av 1970-tallet ble de to fabrikkene navngitt som Union Drammen.

Greaseproof-produksjonen ved Drammen Paper Mills ble nedlagt. I 1976 måtte deler av Forenede stå stille på grunn av elendig markedssituasjon og PM 4 gikk over i historien. Den vanskelige markedssituasjonen vedvarte i en årrekke, dels på grunn av at nye aktører kom på markedet, som ikke hadde vært der tidligere.

Produksjonen gikk noenlunde jevnt i 1979 og 1980. Samtidig sto eieren i sitt største drama i nyere tid. I realiteten var Union Co. teknisk konkurs. Konsernet ble refinansiert ved å selge unna egne kraftstasjoner. En av de to gjenværende papirmaskinene på Forenede måtte stanse for godt, og året etter måtte den eneste igangværende gå med innskrenket driftstid. Markedet var igjen preget av svake konjunkturer og overkapasitet.

I 1982 ble den siste maskinen også stanset og driften ble avviklet. Union Drammen levde videre, men Forenede Papirfabrikker var nedlagt etter 74 års drift. Avviklingen skjedde uten dramatikk, og en rekke ansatte ble tilbudt jobb på nabofabrikken, fortsatt i det samme konsernet.

Tekst: Reidar Heieren