Komfyrfabrikken på Eidsvold startet i 1964 da Oslofirmaet Per Kure trengte mer plass på sin fabrikk på Hasle i Oslo. ASEA-eide Kure fikk stadig med å gjøre med tranformatorproduksjonen, og plassen var sprengt. En ny fabrikk for ovner og komfyrer av Asea / Kures merke Elektra ble planlagt.

Kure overtok lokalene etter den nedlagte Bønsdalen Papirfarbikk og lovet 3-400 nye arbeidsplasser, til stor jubel i en kommune som hadde mistet en av sine store arbeidsplasser da papirfabrikken ble lagt ned. Kure flyttet i løpet av 1965. Produksjonen av varmeovner startet i mai 1965. Et år senere var også komfyrproduksjonen på plass.

Det første hele produksjonsåret 1967 ble det produsert over 21 000 komfyrer og hele 236 323 varmeovner. Produksjonen var basert på deler fra bl.a. Novak Emajleverk i Drammen, og fra samarbeidsselskaper gjennom ASEA-konsernet.

I 1969 ble det en produksjonstopp på grunn av at mange ville kjøpe komfyr før merverdiavgiftene ble innført i 1970. Det ble produsert nær 50 000 komfyrer og over 325 000 varmeovner.

Både varemovner av ulike slag og størrelser, for det meste veggmonterte panel- eller stråleovner, og komfyrer forble hovedproduktene på Eidsvoll.

Fra Elektra til Electrolux

På slutten av 1960-tallet ble fabrikken utbygd med større egenproduksjon og fokus på komfyrer, eget emaljeverk og bedre lagre. Per Kure var på det tidspunkt blitt heleid av sin svenske hovedinteressent, ASEA. Gjennom Wallenberg-familien, som også eide Electrolux, ble Kures og Electrolux' virksomheter bundet sammen.

Skrittet ble tatt fullt i 1967 ut da ASEA solgte Elektra-fabrikken ut av Per Kure - til norske Electrolux. En videre ekspansjon skjedde ved at Sarpsborg-komfyrens produsent SEFA ble overtatt i 1969 og produksjonen samlet på Eidsvoll.

Komfyr nr. 1 million fra Eidsvoll: Arne Pedersen, Truls Kristoffersen, Steinar Sjøberg, Bård Rudshaugen, Tony Oure, Svein Ivar Sannerhaugen, og mangeårige direktør på Edsvoll, Lars HedbergFabrikken på Eidsvoll ble dermed Electrolux-fabrikken, den ledende norske hvitevarefabrikken, og skulle holde koken som dette med stadig produksjonsøkning utover på 1970- og 1980-tallet. Komfyr nr. 500 000 rullet ut av fabrikken i 1977, og bare sju år senere kom komfyr nr. en million.

For det svenske markedet, som var et av de største for Eidsvoll-komfyrene, kom også en del av komfyrene til å fortsatt bli solgt under navnet Elektra, som fortsatt sto sterk i Sverige.

Vinner-fabrikk i konsernet

De økonomiske nedgansgtidene etter 1987 med stigning i arbeidsløshet og økte renter fikk også konsekvenser for salg av hvitevarer i Norden. Heldigvis hadde Eidsvoll-fabrikken stilt seg heldig med satsing på modernisering og kvalitetssertifisering i konsernet. Da nedganstidene kom, sto Eidsvoll-fabrikken som et av konsernets mest moderne og lønnsomme fabrikker. 

Dette betydde at når Ekectrolux-konsernets komfyrproduksjon måtte samles i færre fabrikker, skjedde det i favør Eidsvoll, og på bekostning av en finsk og en dansk fabrikk. Det ble satset på moteriktige innbyggingsprodukter og nye produksjonslinjer for varmeovner som ble overført til Eidsvoll. Likevel måtte arbeidsstokken reduseres til under 200.

25-årsjubileet i 1990 ble feiret stort på Eidsvold. Det ble lagd en jubileumsfilm, avholdt en festdag med åpent hus og omvisnigner hvor bl.a. en liten jubileumsutstilling ble vist frem. På dette tidspuntk var det 187 ansatte i fabrikken, hvorav 156 arbeidere i fabrikken og 31 i administrasjonen. Av disse var 32 kvinner.

Fabrikken blir på denne tiden beskrevet som en fabrikk i to hoveddeler: En metallbearbeidende fabrikk som produserer deler av tynnplater fra ruller av metallplater som ble levert til Bønsdalen, og en monteringsfabrikk for komfyrer - frittstående og innbyggingsovner med separate komfyrtopper. Alle deler til monteringen, med unntak av metalldelene, ble levert til fabrikken fra andre deler leverandører i konsernet eller andre. Dette var kokeplater, brytere og ledninger, men også designdetaljer av glass og plast. Det meste av arbeidet var manuelt fagarbeid - kjappe og veløvde hender i arbeid med og uten avanserte maskiner.

Den eneste roboten som blir omtalt er en testrobot som kjørte gjennom elektronikk og koblinger i de ferdige komfyrene. I tillegg kan det store og avanserte lakkeringsanlegget sees som en stor industrirobot. Videoglimt fra fabrikken i 2000 viser ytterligere robotisering bl.a. i sveising.

Det var også egne produksjonslinger for varmeovner og hybelkomfyrer, samt en del komponentproduksjon for andre Electrolux-fabrikker.

2002: Nedleggelse

Gjennom 1990-årene gikk fabrikken for fullt, men med stadige påminnelser om en utrygg fremtid. På samme måte som Edsvoll hadde vunnet på pris og effektivitet på bekostning av naboland, seilte nye konsernfabrikker med enda bedre lønnsomhetstall opp fra bl.a. Øst-Europa.

I desember 2001 kom en pressemelding med formulering som normalt er illevarslende for en norsk fabrikk i et stort internasjonalt konsern: "Electrolux' norske fabrikk er ett av konsernets minste og har høyere kostnader enn mange av de andre fabrikkene i Electrolux. Det er svært vanskelig å opprettholde små produksjonsenheter i land med høyt kostnadsnivå". Dette sa toppsjef Hans Linnarson i svenske Electrolux i pressemeldingen. Tydeligere kan det ikke sies, og lite nytte var det da i lokale protester fra ansatte og kommunale representanter.

I løpet av 2002 ble fabrikken avviklet. Ansatte forhandlet om sluttpakker, det ble gitt ulike kurs som kunne gi muligheter for nye jobber som vektere eller lagerarbeidere, eller i omsorgsyrker. Noen ble pensjonert eller førtidspensjonert.

Alt i alt ble det ikke så store vanskeligheter med å skaffe nye jobber for de siste drøyt 100 arbeiderne, men bitterhet og sorg preget likevel de fleste over tapet av en kjær arbeidsplass og mange gode kolleger. Det gode sosiale miljøet på fabrikken ble forsøkt videreført gjennom "Luxus-klubben", som møttes regelmessig på Nebbenes kro.

De fleste maskinene ble demontert og sendt til andre fabrikker i konsernet, eller solgt. Mye utstyr og inventar ble solgt til inntekt for det lokale idrettslaget. Til slutt ble hele den 15 000 kvadratmeter store fabrikken solgt kontant til et Oslo-firma (Candy Design) som skulle bruke bygget til eget lager og utleielager.