I Mandal bys historie s 24 av Finn-Einar Eliassen fra 1995 står følgede om bedriften:

Tønnes Wattnes garveri og lærfabrikk var det mest lønnsomme fabrikkanlegget i Mandal før krigen (red:Napoelonskrigene 1807-1814), så ut til å gå mot enda gylnere tider etter krigsutbruddet. Lær var en sterkt etterspurt vare i krigstid, og i 1807-1808 inngikk tønnes Wattne en avtale med major Hagerup om å levere så mye lær som majoren trengte til "landfolket", dvs. til hæren. Våren 1808 hadde garveriet ulike lærsorter til en verdi av over 500 rd under arbeid og etlager av rålær og bark for 2000 rd. Men i mars 1808 ble Wattnes garverisvenn, Kristen Torgjesen, utskrevet til sjøtjenesten. Han hadde vært ved garveriet i 14 år og fått sin opplæring der, og Wattne fryktet at "skal ieg miste denne Sven Maae den hele Fabriqva Standse". Så ille gikk det ikke i først omgang. Garveriet ble drevet videre av en mester og en del arbeidere, men ett år seinere var lærproduksjonen nesten stanset på grunn av mangel på huder. Hudene ble innført fra Danmark, og importen stanset helt rundt årsskiften 1808/1809. Høsten 1809 fikk garveriet ny tilgang på huder, og vinteren 1809/10 hadde det igjen lærvarer for 5-600 rd under arbeid. Da arbeidet en mester, en svenn og to til tre daleiere ved fabrikken, men det var mangel på arbeidskraft. Wattne oppga at om det hadde vært mulig å leie flere arbeidere, kunne produksjonen vært økt til det dobbelte. Og alt i slutten av februar 1810 stanset fabrikasjonen ved garveriet helt. Alle Arbeiderne som hadde fått opplæring ved fabrikken, var blitt utskrevet av kontens sjøtjeneste, og "ukyndige Folk kan ikke bruges". Våren 1811 ble garveriet drevet "kun i det ubetydelige" og varn nesten stanset på grunn av mangel på arbeidere. Da Reventlow reiste gjennom Mandal i august 1811, fant han at både garveriet og barkemølla "stod stille". I 1812 ble det ikke produsert noe ved garveriet av mangel på folk. Det samme var sansynligvis tilfellei  1813 og i hele 1814 var garveriet nesten uten virksomhet fordi det manglet både arbeidskraft og huder. Ironisk nok var det den samme krigen som hindret Tønnes Wattne og garverie i å utnytte de gunstige markedsforholdene. 

I følge Mandal bys historie bind 3 s 97, var Wattes garveri også i drift i 1850, da garveriet gikk over til å bli eid av Fredrik Wattne. På denne tiden skal det ha vært ansatt en mester, tre til sek arbeidere og en årsproduksjon på 1060 huder og 2000 skinn av kalv og sau.