Salt har alltid vært uunnværlig for menneskene, men det har ikke alltid vært like lett å skaffe det i de enkelte land. I Norge finnes det ikke steinsalt, og våre få saltkilder er først blitt utnyttet i ny tid.

Våre forfedre søkte tidlig å vinne ut salt av havvannet, som de lot dunste ut over ilden i store kjeler eller panner. Slik saltbrenning har foregått langs Norges kyst fra sagatiden.

Vallø saltverk ble i den første tid kalt Det kongelige nordiske saltverk, senere Det kongelige norske saltverk, men Vallø saltverk ble det alminnelige navn på verket. I daglig tale er Vallø blitt kalt Verket helt opp til vår egen tid.

Det var meningen at det nye saltverket, som i sin tid var det eneste i sitt slag i Norden, skulle produsere det saltet man trengte i begge riker, men så langt nådde man aldri. Det måtte hele tiden, bortsett fra krigsårene, innføres betydelige kvanta salt både til Norge og Danmark.

• I 1744 kom det første gradérhus i drift.
• I 1745 var 2 store og 2 små panner i bruk. Både vannet som ble pumpet opp fra sjøen og det ved graderingen foredlede saltvann ble fordelt ved pumper, som ble drevet ved folkekraft.
• I 1745 ble den første hestekunst ferdig. Det var en innretning som minnet mye om de gamle hestevandringer, som ble benyttet ved tresking.
• I 1747 ble hestekunsten i tårnet ved gradérhuset ferdig. Her ble vannet pumpet opp fra sjøen. De første hestekunstene hadde kamhjul. Man kunne da heve mye vann på samme tid, men det ble i lengden alt for tungt for hestene. Derfor ble kunstene forandret i 1768. De ble da bygd inn i hus som lå tett inn til gradérhusene.  
• I 1748 var 4 store og 2 små panner og en part av det annet gradérhus i bruk. Året etter kom en ny stor panne i bruk.
• I 1750 ble kunst nr. 2 og 3 ferdige. De to 1 800 og 2 000 fot lange gradérhus var i full drift i 1751. På den tid var omtrent alle boliger for funksjonærer og arbeidere ferdige.
• Fra 1753 ble det kokt salt med 6 store panner, og denne kapasitet hadde verket til i 1777-78. Man fikk da 4 nye panner.

 
Til trekkraft ved siden av hestekunstene ble det i 1788 oppført en vindmølle, som var bygd i Oldesloe i Holstein. Den andre vindmøllen ble oppført i 1791. Den første vindmølle drev pumpene i sjøvannstårnet eller pumpene i det første gradérhus, men hvis vinden var svak måtte hestekunsten brukes.

I 1805 brente den ene mølla, men den ble snart erstattet med en ny. Drivkraften til pumpene ble aldri helt tilfredsstillende. Alt i 1740 og 42 ble det undersøkt om det ved en vannledning fra Borrevannet gikk an å skaffe tilstrekkelig vann til å drive et vannhjul, men overslaget falt ikke heldig ut.

Verket fikk tidlig sin egen faste skole og eget fattigvesen.

Skulle folk til kirke måtte de helt til Slagen kirke.   I 1770-årene var folketallet på Valløy ca. 400, og i lengden ble det lang kirkevei for så mange mennesker.

Betjentene ved saltverket søkte derfor i 1777 verket om å få oppført en kirke på Valløy. Først fire år senere tok arbeidet til. Grunnsteinen ble lagt 17. juli 1781, og kirken var ferdig og ble innvigd 4. desember året etter.

I 1784 ble det anlagt et ull- og bomullsspinneri av det kgl. ullmanufaktur på Blaagaard i Danmark. Der fikk stedets kvinner og barn beskjeftigelse. I forbindelse med dette spinneriet ble det i 1803 til skolen knyttet en industriskole.

På Vallø ble det også drevet et ”potaskesyderi” i denne tid. Til bolig for forvalteren ble den store og herskapelige Vallø hovedgård oppført i 1782. Bokholdergården skal være oppført i 1772.

 På et prospekt fra tiden før 1774 har maleren Jacob Pedersen Lindgaard tegnet og navngitt følgende bygninger og tilbygg på saltverket, sett fra vest:

• De to gradérhus med hvert sitt kunsthus (nr. 1 og 2),
• stall til 13 hester og bolig til kunstdriverne,
• bruer for trerørledningene fra sjøen,
• hus over pumpene,
• vanntårn og kunsthus,
• port og innkjørsel til verket,
• kalkovn,
• kokehus til pannene nr. 1-6,
• tørkehus og magasin nr. 1 og 2,
• hus over et tråhjul, som ble brukt før hestekunstene ble innrettet,
• arbeidshytter og boliger for arbeidere,
• klokkestol med klokke,
• stillas til å bore ut støpte jernrør,
• og de gamle bondehusene, som ble brukt til arbeiderboliger.

 
Vi får imidlertid ingen samlet oppgave over de bygninger som var blitt oppført på Valløy før i 1820. I 1794 oppga forvalter Lerche at siden 1776 var de eldre bygninger blitt reparert og følgende nye bygninger m. v. oppført: 

• Kokehus og magasin til vannene.
• To pakkhus til steinsalt.
• Oppløsingskasse med reservoar under til steinsaltet. 
• Kirke. 
• Hus til forvalteren. 
• To nye værmøller. 
• To hytter til bøkkermaterialer. 
• To graderhus og tre nye hestekunster.
• Skole og spinneri.
• Ny steinsaltbru. 
• Nye uthus på Bastøy. 
• Ni nye saltpanner. 
• Tre blyrør til opptakelse av sjøvannet. 
• Satt 3000 favner nye og fornyede steingjerder på verkets gårdenr.
• Fornyet verkets jakter.

Vallø saltverk og havn.

Fargekobberstikk av Heinrich August Grosch.

Administrasjon

Direktøren var ofte fraværende. Det var derfor saltforvalteren som i hans sted sto for den daglige drift. I 1758 ble saltverket lagt under overbergamtet. I 1776 ble Jacob Lerche, som hadde virket som bokholder siden 1761 ansatt som ny forvalter. Med dette inntrådte en stor forandring i verkets drift.

Lerche var en evnerik mann, og under hans dyktige ledelse gikk verket fram til å bli en meget betydelig bedrift. Produksjonen steg til det flerdobbelte. Denne økning skrev seg også fra at det fra oktober 1774 ble anvendt engelsk steinsalt til å forsterke saltgehalten.

 Jacob Lerche ble leder for virksomheten i 1776.
Jacob Lerche.

Flere vitenskapsmenn og interesserte besøkte Vallø, og i de beskrivelser av verket de har forfattet er saltverket og forholdene der rosende omtalt. 

Salttilvirkningen

I saltverkets tid varierte saltholdigheten ved Vallø, etter årstidene og værlaget, fra 1 1/2 til 4 grader. For å fremstille salt av dette svake saltvannet forsøkte man å fjerne så mye som mulig av det søte vannet. Dette skjedde ved en omstendelig prosess som ble kalt gradering.  I 1790 var det 7 kokehus med i alt 10 panner av jernblikk. Ved hvert kokehus var det et tørkekammer, og derover et magasin. Selve saltkokingen var også en ganske innviklet prosess, som tok opp til 72 timer. Før oppløst steinsalt ble tilsatt tok kokingen opp til 90 timer.

Når det ferdigkokte saltet ble tatt ut av pannen ble det helt i kjegleformede kurver av trespon og satt på renner over pannene i kokehusene, for at laken kunne renne bort. Så ble kurvene brakt til tørkekammerne og senere til magasinet, men her trakk saltet til seg fuktighet igjen. Det var umulig å holde saltet helt tørt så nær sjøen, og det svant derfor hurtig inn. Kjøpmennene klaget over det store svinnet i Valløsaltet.

Til saltkokingen ved verket gikk det med uhyre mengder ved. I den første perioden gikk det med omtrent 3 000 favner 4 fot lang ved årlig. Etterhvert ble det også benyttet torv til brensel. I likhet med jernverkene ble også saltverket utstyrt med en såkalt cirkumferens.

Som statseiendom var saltverket fritatt for toll og skatter, men det måtte betale grevene på Jarlsberg en årlig avgift av 25 tønner salt.

Funksjonærer og arbeidere.

Så snart arbeidet med anlegg av det nye saltverk på Valløy tok til strømmet det arbeidsfolk til fra mange kanter av landet, også fra Danmark og Tyskland. De arbeidere som hadde vært en viss tid i verkets tjeneste eller deres etterlatte koner og mindreårige barn fikk pensjon, og bodde da helst på verkets egne gårder.

De fleste arbeiderne bodde på selve Vallø, men også mange bodde på de gårder eller plasser som hørte til verket. Noen arbeidere bodde på andre nærliggende gårder. Bønder fra en stor del av Slagen var med sine hester med på å kjøre ”konsten” på verket, og tjente derved noen ekstraskillinger. I nødsår søkte mange mennesker til saltverket for å få noe å leve av. Grev Wedel Jarlsberg forteller at i de verste av nødsårene 1807-14 dro hele flokker av utsultede mennesker fra Nøtterøy og Tjøme over til Vallø saltverk for å få brød. Det forekom visstnok ikke mange alvorlige arbeidsulykker ved denne store bedriften i de 120 år den var i gang. Men noen var det.

Saltverket innstilte driften i 1818. Dette rammet funksjonærer og arbeidere meget hardt.

Da de nye eiere overtok driften i slutten av 1819 ble arbeidsstokken redusert fra ca. 90 til ca. 75 mann. 

Vallø saltverk som privat eiendom

I 1819 overtok Carl Stoltenberg 17/32 parter av verket, Niels Otto Bull 9/32 og N. J. Conradi 6/32. Senere overtok noen slektninger mindre parter. De nye eiere gikk straks i gang med å reparere den forsømte bedriften og sette den i gang igjen. For å sikre seg mot tap som følge av brann, ble verkets bygninger brannforsikret. Branntakst ble holdt 21. februar 1820. I denne er det tatt med alle de bygninger som den gang var på Valløy, 70 bygninger i alt.

Det finnes ikke nøyaktige oppgaver over saltproduksjonen i årene 1820-30, men det opplyses at det innenlands ble solgt ca. 10 000 tønner om året. Hertil kom så det kvantum som ble utført. I 1826 ble det produsert ca. 25 000 tønner.

Blumer & Tschudy - ny drift i saltverket

I 1831 overtok det sveitsiske handelshuset Blumer & Tschudy i Kristiania driften. Blumer & Tschudy drev engrosforretning med kaffe, sukker og huder. Denne forretningen ble flyttet ned til Valløy, og straks etter til Tønsberg. Saltverket ble satt i gang igjen. Saltproduksjonen ved verket var betydelig til 1840. Senere gikk den sterkt tilbake.  I 1853 opphørte saltproduksjonen helt.

Peter Blumer og Melchior Tschudy drev bedriften med hell i mange år. Dette kom bl. a. av at de hadde fått et fordelaktig kjøp på verket og de hadde stor driftskapital å arbeide med. Bygningene var ganske gode ved overtakelsen.

Og de satte i gang andre bedrifter, som ble drevet godt i en rekke år:

• Kvernbruket 1930-åra.
• Brennevinsbrenneri 1936.
• Ostefabrikk” slutten av 1930-åra.
• ”Maltgjøreri” anlagt i slutten av 1840-årene.
• Bomullsveveri 1840
• Et mekanisk bomullsspinneri ble anlagt i 1855.
• En skipsbedding ble anlagt på saltverket i 1850

I de vel hundre årene selve saltverket på Valløy var i drift (1742-1853) ble det i alt produsert en anselig mengde salt, og selv om dette saltet på langt nær var tilstrekkelig til å dekke landets behov, var det en god hjelp, særlig i de år tilførselen av fremmed salt ble hemmet av krig. Noen god forretning for staten eller de senere private eiere ble det ikke i det lange løp, men bedriften sysselsatte mange personer, som hadde et ganske bra utkomme.

 
Ny industri reises på Valløy

I 1868 begynte oppstykningen av Vallø saltverks store anlegg, og det vokste etter hvert opp flere industrielle bedrifter:

• A/S Vallø glassverk: I desember 1881 ble verkets eiendommer solgt til glassverk og bryggeri. I 1888 ble glassverket solgt og det ble forsøkte å drive dampsag og høvleri her i tillegg til glassverk. 1893 ble det solgt til den tidens eier av flest glassverk i Norge. Christiania Glasmagasin ble nå betraktet som eier av Vallø Glassværk. Solgt igjen i 1896 med forbud mot å drive glassverksdrift. I 1899 ble verket solgt for å gjøre det om til et større moderne jernstøperi.
• A/S Petroleums – maskinoljeraffineriet, Vallø: Den 24. mars 1899 ble dette selskapet stiftet i Kristiania med formål å drive import, destillering og raffinering av mineralsk råolje og halvfabrikata. Selskapet hadde sitt hovedkontor i Kristiania. Bedriften hadde fabrikkbygning med laboratorium, destillasjonsanlegg, verksteder og en hel del store og små tanker ble oppført. Anlegget ble basert på fremstilling av lyspetroleum og smøreoljer.
• Vallø Oljeraffineri fikk skjøte på eiendommen i 1906. I 1953 forandret A/S Østlandske Petroleumscompagni sitt firmanavn til A/S Norske Esso.
• Vallø Tapetfabrik A/S ble stiftet på generalforsamling 3. januar 1891. For sine produkter fikk Vallø Tapetfabrik bronsemedalje på en utstilling i Skien i 1891, sølvmedalje i Bergen 1898 og gullmedalje i Drammen 1901. I 1903 ble ingeniør Daniel Raaen ansatt som disponent. Han overtok i 1912 tapetfabrikken og drev den som eneinnehaver under firmanavn Vallø Tapetfabrik, Daniel Raaen. Raaen hadde i 1910 tatt til med fabrikasjon av sandpapir og smergellerret under personlig firma Den Norske Sandpapirfabrik, Daniel Raaen. I Daniel Raaens tid steg produksjonen til en million ruller årlig. Under flyangrepet på Valløy 25. april 1945 ble bedriften ødelagt. Nye tidsmessige bygninger ble oppført i 1945-47, tapetfabrikken i 1945-46 og sandpapirfabrikken i 1946-47. Nye maskiner ble anskaffet.  Tapetfabrikken hadde lenge ingen konkurrenter her i landet.
• Münster og Gavelstad: I 1874 overdro Ernest Frølich en tomt på 4 mål. Det var meningen å utføre skipsreparasjoner, bygge maskiner til skip, dampkjeler og åkerbruksmaskiner. 
• Vallø Maskin- og motorfabrikk: Denne fabrikken ble startet i 1906 under firmanavn A/S Thor. Fabrikken skulle bygge motorer for fiske- og lystbåter.
• Vallø mek. Verksted: Motorfabrikken fikk en konkurrent ved at G. Ottesen, tidligere verksmester ved Valdresbanen, grunnla sitt verksted på Valløy i 1911. Han ønsket å fremstille mindre motorer for fiskerier. Motorene het i 1913 Fix. I 1915 ble bedriften lagt om til bygging av hjelpemaskiner for skipsbyggerier, vesentlig lysmaskiner (dynamoer), dampmaskiner (fra 3 til 60 HK) for drift av frysemaskiner og pumper, og dampmaskiner for drift av meierier m. v.

STATUS BYGNINGSMILJØ

Store deler av Vallø ble bombet under 2. verdenskrig. Dagens bygningmasse er av den grunn av relativ ny dato. I første rekke er det byningene til Vallø Tapetfabrikk som representerer verneinteresse. I tillegg kommer de eldre bolighusene på området.
 
Tekst_ Stog Tore Lunde, Vestfoldmuseene