(Denne artikkelen er en test / under arbeid) 

Utflytting av Oslo-gryta til nye industriområder i nabofylkene var et ledd i den allmenne avindustrialiseringen av Oslo fra midten av 1960-årene.

Utvikling og endring av industriområdet og industribygningene: Industrien var og er alltid situert til byer, kommuner og industriområder. Med avindustrialisering som emne er det interessant å dokumentere den mer konkrete endringen i beliggenheten til industrien. Den første fasen med det som i ettertid var et ledd i en avindustrialisering av Oslo, tok først form som utflytting av industriproduksjon til kommuner i det vi kan kalle Oslo handelsområde. Dette er et område som omfatter kommuner både i Akershus og Østfold, ved siden av Oslo selv.

Helt generelt skjedde utflyttingen som følge av plassmangel i Oslos eldre industriområder. Flere steder var det trangt om plassen, og ikke rom til nødvendige utvidelser. Heller ikke ga tomter i Oslo plass til det som snart ble kjent som den nye industriarkitekturen, de store, vide industrihallene, hvor all produksjon fant sted på et plan. Utflyttingen fra Oslo var dermed i en periode fram til 1980-årene ledd i en industrialisering av deler av Akershus. Historikeren Lars Thue skrev i denne sammenheng om Askers andre industrialisering, for å karakterisere denne prosessen sett fra Asker.[i]

I en videre sammenheng var utflytting av industri fra byenes sentrum noe man så i hele Østlandsregionen. Etableringen av en mer aktiv distriktspolitikk på 1950- og 60-tallet med etableringen av Utbyggingfondet for Nord-Norge, som senere ble utvidet til Distriktenes Utbyggingsfond, som dekket hele landet, ga mange konkrete utlsag i utflytting av industribedrifter fra Oslo.

Fondsmidlene ga både direkte støtte til bedrifter som valgte å flytte, billige lån og garantier, og støtte til kommunene slik at de kunne legge til rette for industrietablering ved infrastruktur og bygninger slik at etableringskostnader såvel som leiepriser og skatter / avgifter kunne holdes på et minimum.

For verftsindustrien ble det også et element av nærhet til et nytt marked kombinert med nye plassbehov som ga seg ustal i nedleggelse av bl.a. verftene i Oslo, Nyland og Aker: I den første fasen av oljeutbyggingen ble plattformer bygd midt i Oslo. Da de virkelig store feltytbyggingene tok til med Statfjord og Gullfaks, ble hovedtyngden av verftsoppdragene gitt til byggeplasser på Vestlandet.

[i] Thue, Lars: Asker og Bærums historie. Asker 1840-1980. Østerås 1984: 290ff.