Oslos tapte industrilandskap
Etter 1985 har de fleste av Oslos sentrumsnære industriområder blitt forvandlet. Tradisjonsrike industribedrifter som Akers mek., Christiania Spigerverk, Kværner, STK, EB, Thune Eureka og NEBB forsvant alle fra hovedstaden med sine fabrikker. Industriområdene har blitt erobret av kontorer, boliger, shopping og fritidsaktiviteter.
(Denne artikkelen er en test / under arbeid)
Utflytting av Oslo-gryta til nye industriområder i nabofylkene var et ledd i den allmenne avindustrialiseringen av Oslo fra midten av 1960-årene.
Utvikling og endring av industriområdet og industribygningene: Industrien var og er alltid situert til byer, kommuner og industriområder. Med avindustrialisering som emne er det interessant å dokumentere den mer konkrete endringen i beliggenheten til industrien. Den første fasen med det som i ettertid var et ledd i en avindustrialisering av Oslo, tok først form som utflytting av industriproduksjon til kommuner i det vi kan kalle Oslo handelsområde. Dette er et område som omfatter kommuner både i Akershus og Østfold, ved siden av Oslo selv.
Helt generelt skjedde utflyttingen som følge av plassmangel i Oslos eldre industriområder. Flere steder var det trangt om plassen, og ikke rom til nødvendige utvidelser. Heller ikke ga tomter i Oslo plass til det som snart ble kjent som den nye industriarkitekturen, de store, vide industrihallene, hvor all produksjon fant sted på et plan. Utflyttingen fra Oslo var dermed i en periode fram til 1980-årene ledd i en industrialisering av deler av Akershus. Historikeren Lars Thue skrev i denne sammenheng om Askers andre industrialisering, for å karakterisere denne prosessen sett fra Asker.[i]
I en videre sammenheng var utflytting av industri fra byenes sentrum noe man så i hele Østlandsregionen. Etableringen av en mer aktiv distriktspolitikk på 1950- og 60-tallet med etableringen av Utbyggingfondet for Nord-Norge, som senere ble utvidet til Distriktenes Utbyggingsfond, som dekket hele landet, ga mange konkrete utlsag i utflytting av industribedrifter fra Oslo.
Fondsmidlene ga både direkte støtte til bedrifter som valgte å flytte, billige lån og garantier, og støtte til kommunene slik at de kunne legge til rette for industrietablering ved infrastruktur og bygninger slik at etableringskostnader såvel som leiepriser og skatter / avgifter kunne holdes på et minimum.
For verftsindustrien ble det også et element av nærhet til et nytt marked kombinert med nye plassbehov som ga seg ustal i nedleggelse av bl.a. verftene i Oslo, Nyland og Aker: I den første fasen av oljeutbyggingen ble plattformer bygd midt i Oslo. Da de virkelig store feltytbyggingene tok til med Statfjord og Gullfaks, ble hovedtyngden av verftsoppdragene gitt til byggeplasser på Vestlandet.
[i] Thue, Lars: Asker og Bærums historie. Asker 1840-1980. Østerås 1984: 290ff.