Harald Pedersen (1888-1945) var professor i metallurgi ved Norges tekniske høgskole (NTH) i nesten 25 år. Han var en idérik vitenskapsmann og hadde en enestående evne til å omsette sin kunnskap til eksperimenter, som flere ganger gav opphav til lønnsom industri. Han er av de få som har fått en industriell prosess oppkalt etter seg - Pedersen-prosessen, grunnlaget for aluminiumverket i Høyanger.

Etter eksamen som kjemiingeniør ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt 1907 fortsatte Pedersen som assistent der i tre år, før han drog til Aachen, hvor han 1912 fikk Dr.-Ingenieur-graden på et arbeid om utvinning av ren nikkel av kobberholdig malm; han fikk metoden patentert sammen med sin tyske professor. 1912-16 var han hyttemester ved Røros kobberverk, og han var også senere knyttet til verket, som formann i direksjonen 1927-28 og hovedaksjonær 1932-36. Pedersen ble utnevnt til professor i metallurgi ved NTH 1920 og satt i stillingen til 1944; han var dessuten rektor ved NTH 1925-29.

I den industrielle oppbyggingsfasen i Norge etter 1905 var vannkraften den viktigste ressurs, men det var samtidig et viktig mål å være mest mulig selvforsynt med råstoffer. 1916 ble Pedersen ansatt ved A/S Høyangfallene, og i årene 1917-20 løste han det gamle problem med utvinning av bauxitt (Al₂O₃) fra blåleire. Likevel var det en annen prosess han utviklet til industrielt format: smelting av bauxitt sammen med kalkstein og koks i elektriske lavsjaktovner til et høyverdig svovelfritt råjern og et aluminiumoksidrikt slagg. En viktig forutsetning for prosessen var den selvbrennende, kontinuerlige Søderberg-elektroden, som var utviklet under den første verdenskrig. Ved rett sammensetning "forvitret" slaggen ved lagring til et pulver, som ble overført til tanker og lutet i en sodaholdig løsning. Av denne ble aluminiumhydrat felt ut ved tilførsel av CO₂ og deretter kalsinert.

Pedersen-prosessen bygde på forreduksjon, en type prosess som i Norge har vært tatt i bruk også for vanadium- og titanholdige malmer. 1928 stod aluminiumoksidfabrikken i Høyanger ferdig. Metoden var så pass interessant økonomisk sett at det tyske industrikonsernet Nordag begynte å bygge et tilsvarende anlegg i Sauda under den annen verdenskrig. Men 1968 ble oksidfabrikken i Høyanger nedlagt, og fra den tid har all aluminiumproduksjon i Norge vært basert på importert oksid.

Harald Pedersen grunnla ferrolegeringsverkene Lilleby smelteverk og Ila smelteverk, begge i Trondheim, og Tafjord smelteverk. Lilleby smelteverk ble formelt etablert 1. oktober 1927 som et personlig eid firma. Ved Lilleby hadde Pedersen et forsøkslaboratorium, der også NTH-studentene fikk sin undervisning inntil Metallurgisk institutt stod ferdig på Gløshaugen omkring 1950. I verket i Ila ble produksjon av lav-karbon ferrokrom påbegynt, men verket gikk senere over til å være et rent jernstøperi, mens det fra 1937 reorganiserte familiefirmaet A/S Ila og Lilleby smelteverker konsentrerte virksomheten til området ved den gamle Ladebekken. Det ble produsert ferrosilisium, først standardkvaliteter, men senere utviklet verket spesialprodukter.

Harald Pedersen hadde mange tillitsverv i styrer o.l. Han engasjerte seg også politisk og satt som representant for Høyre i bystyret i Trondheim 1926-37; han var varaordfører 1931-34 og ordfører i to måneder 1935. Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1926 (visepreses fra 1933), Det Norske Videnskaps-Akademi og Kgl. Ingenjörsvetenskapsakademien i Stockholm. Han var kommandør av den svenske Nordstjärneorden og offiser av den luxembourgske Eikekroneorden.

Pedersen var medlem av NS og samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten under den annen verdenskrig, men omfanget er ikke godt kjent, fordi styreprotokoller fra denne tiden mangler. Lilleby smelteverk ble 1945 overtatt av Direktoratet for fiendtlig eiendom og overført til Birger Solberg.