Fabrikken startet i 1913 som Rena Træsliperi - et av mange tresliperier som ble etablert på denne tiden. Plasseringen i hjertet av Østerdalens skogdistrikt var ideell for god tilgang på råvarer, og lokal industriell verdiskapning basert på distriktets beste råvare: Tømmer.

Foto: Wilse / Norsk Folkemuseum
Tollef Kilde hadde mange verv - her er han fotografert av Wilse i egenskap av styreledlem i Østerdalens Turistforenig i 1929, lett opplent mot en furu.Det var Renas sterke mann Tollef Kilde (1853-1947), skogbruker, gårdbruker og politiker, som var pådriver for etableringen av fabrikken, slik han hadde vært pådriver for mange nærings- og kommunikasjonsfremmende tiltak i Østerdalen generelt og Rena spesielt i en årrekke.

En av samtiddens mektigste næringslivsmenn og investorer, Elias Kiær, var den andre hovedeieren av fabrikken, og styrets formann. Han var også styreformann for bl.a. treforedlingsbedriftene Van Severen i Namsos, Ranheim ved Trondheim, Meraker Bruk og Greaker Cellulose. Det var alså tyngde bak etableringen.

Fra slipemasse til kartong

Innen fabrikken kom i produksjon i 1916, noe forsinket av utbruddet av 1. verdenskrig, var ambisjonene utvidet. Fremfor å bare produsere slipemasse av tømmer, og sende dette videre til papp- og papirfabrikker i andre regioner, skulle det lages kartong på Rena også.

Kort tid etter oppstarten ble fabrikkens hovedkraftkilde, Osfallet kraftverk, ødelagt av flom. Denne dramatiske hendelsen fant sted 10. mai 1916. Osfalldammen og Osfallet kraftverk ble bygget mellom 1911 og 1914, og dambruddet er et av få norske dambrudd med tap av liv.

Midlertidig produksjon kom i gang med dampkraft, men først i 1923 regnet man med å ha erstatningskraft på plass til å sikre full produksjon.

Fagforeningsarbeid - Rena Kartongarbeiderforening

Etableringen av fabrikken i Rena førte også med seg en til da lite utbredt kultur i regionen: Arbeiderorganisering i fagforening. Det var arbeidere som kom til Rena for å være med på innkjøringen av fabrikken som brakte med seg fagorganisering som en naturlig del av en moderne fabrikk. Lokalt var det fortsatt en relativt partiarkalsk system som rådde, med storbonde og brukspatron Tollef Kilde som en typisk representant for den gamle tid. 

20. april 1916 ble Rena kartongarbeiderforening stiftet, og det ble umiddelbart fremmet krav om dyrtidstillegg på grunn av prisstigningen verdenskrigen brakte med seg. Organseringen ga resultater i kronetillegg til arbeiderne. Neste hovedsak ble en tariffavtale, men ulykken med dambruddet i Osfallet i 1916 ga lite rom for å stille krav.

Utover på 1920-tallet kom de første streikene i fabrikken, som reaksjon på nedgansgtider og dørlig økonomi som ga lønnsnedslag. De harde tidene vedvarte og i 1930 kom arbeidsgiverne med krav om 15% lønnsnedgang. Da ble det streik og i neste omgang stor landsdekkende lockout som varte i 6 måneder. Renaarbeiderne sluttet rekkene, men etter denne utmattende konflikten var det ingen konflikt på Rena før i 1956.

Ødelagt av bomber i 1940

19. april 1940 ble fabrikken bombet. Bygninger og produksjonsutstyr ble totalskadet. Det ble prioritert høyt å få fabrikken i gang igjen, og i 1943 sto den ferdig etter nye planer fra arkitekt Kristofer Lange.

Status 1970

I 1970 hadde Rena Kartonfabrikk ca. 470 ansatte i et tettsted på 1700 innbyggere - en  typisk hjørnesteinsbedrift. Produktee til fabrikken var da papp og kartong (trepapp, ensidig, tosidig, falsekartong, White lined Chipboard), papphylser til treforedlingsindustrien og plastfoliefabrikkene og massivpappkasser til ytteremballasje.

Produksjonen på 24 000 tonn kartong fordelte seg på halvparten eksport, 8000 tonn til intern viodereforedling og 4000 tonn til videresalg innenlands. Emballasjoepappen ble for det meste solgt til meieri- og margarinindustrien, fiskeindustri og møbelindustri. I kroner var omsetningen på ca. 50 millioner kroner.

Turbulente tiår

På 1970-tallet gikk hele den norske treforedlingsindustrien gjennom videre strukturrasjonaliseringer og nedleggelser som følge av overproduksjon og dårligere markeder.

I 1980 konkulderte et statlig utvalg med at det var ok med to pappmaskiner i Norge, og det ble innledet forhandlinger om samarbeid mellom mellom Rena og Mesna Kartong. Da Rena likevel trakk seg fra samarbeidsplanen ble  Mesna på Lillehammer lagt ned. Etter det var Rena den eneste kartongprodusenten i Norge, og fabrikken vaklet videre etter en omfattende gjeldssanering i 1983.

Konkurs, redningsaksjon og endelig konkurs

Rena Kartongs betydning for lokalsamfunnet var stor. Ved siden av Rena leir var det regionens største arbeidsplass, og et naturlig bekymringsobjekt for ordfører og befolkning i dårlige tider.

Etter bankkrisen og økonomiske nedgansgår rundt 1990 ble det satset offensivt på en mordernisering og sterk produksjonsøkning på Rena. I 1994 sto en ny produksjonslinje klar med kapasitet på 600 000 tonn pr. år. Prisene ble likevel ike gode nok til at dette volumet kunne tjene inn investerinmgene. I 1996 gikk bedriften konkurs.

Lokale krefter, med Senteraparti-ordfører Åse Grønlien Østmo og Arbeiderpartiet i kompaniskap, arbeidet hardt for å berge de 170 arbeidsplassene i hjørnesteinsbedriften. De store investerinmgene de siste årene måtte ikke være forgjeves - lønnsomhet ville komme etter hvert. Det gjorde det ikke, og i 1998 ble Rena Kartong lagt ned for godt. Det meste av fabrikken ble revet i 2007, og området utviklet til nye formål.

Tekst: Dag Andreassen, Norsk Teknisk Museum 2016