«Jernsaken» sto sentralt i norsk industripolitikk før og like etter andre verdenskrig. Det ble ansett som viktig å sikre tilfang av sentrale stålprodukter, fordi Norge og norsk industri hadde vært meget sårbar på grunn av manglende nasjonal stålproduksjon. Stortinget valgte å bygge A/S Norsk Jernverk i Mo i Rana på grunn av rike jernmalmforekomster og nærhet til den påbegynte kraftproduksjon i Glomfjord. Bygging av jernverket tok ni år og kostet 500 millioner kroner. Etterkrigstidens sterke etterspørsel var i 1955 kraftig redusert og prisen likeså. Befolkningen i kommunene Mo og Nord-Rana økte fra ca. 8 000 til 20 000.

Ved kjøp av Dunderland Iron Ore Company i Mo i Rana (1947) og Rana Gruber på Storforshei (1962) sikret man seg malmtilgang; hovedsakelig magnetisk magnetitt og lavmagnetisk hematitt. Knust malm gikk gjennom et oppredningsverk der det (via flotasjon og magnet-separering) ble til slig bestående av 65 % jern.

Driften ved A/S Norsk Jernverk startet i april 1955. Jernslig ble smeltet i et råjernverk, som opprinnelig hadde fire norskutviklede smelteovner produsert av Elektrokjemisk (Elkem). Det flytende råjernet ble foredlet til stål i stålverket. I stålverket ble også stål produsert ved å smelte jern- og stålskrap i elektrostålovner. I valseverket ble stålet formet til ønsket format og kvalitet, som bjelker, profiler og armeringsjern. A/S Norsk Jernverk hadde også en avdeling i Bergen; Blikkvalseverket.

En vesentlig utvidelse foregikk rundt 1964. Da ble råjernverket utbygget med to nye og større ovner. Rana Gruber startet produksjonen av slig, og ble en integrert del av Jernverket. I 1964 ble også Norsk Koksverk AS startet opp i Mo i Rana med produksjon av koks og ammoniakk, basert på leveranser fra Svalbard.

Produksjonen på 1970-tallet lå mellom 500 og 700 000 tonn, vesentlig eksportert til grossister i Norden og England. Produksjone varfordelt på armeringsstål, skipsprofiler, blikk o.a. I 1978 var Jernverket Norges niende største bedrift med 4 500 ansatte fordelt med 3 200 i hovedanlegget, 450 i Rana Gruber, 430 ved Blikkvalseverket i Bergen, 350 ved A/S Norsk Staaltaug i Trondheim og 70 ved hovedkontoret i Oslo. Selskapets firmanavn ble rundt 1980 endret til Norsk Jernverk AS.

På 1970- og 1980-tallet rammet den internasjonale stålkrisen Jernverket med full tyngde. Norsk stålindustri ble et nasjonalt politisk og finansielt problem. Jernverket ble hovedeier av Norsk Stål A/S gjennom kjøpet av Aspelin-Stormbulls stålavdeling, og armeringsstål-produsenten Christiania Spigerverk fra Elkem. I omstillingvedtaket av 9. juni 1988, vedtok Stortinget privatisering av både Spigerverket og Jernverket.