Tvillingbrødrene Thomas Wold og Alf Wold-Snilsberg (f.1873 i Ringsaker) startet Norsk Elektrisk Kabelfabrik i 1913. Alf hadde da nesten 20 års fartstid i Elektrisk Bureau, og solid bransjeerfaring til å lykkes i den sterkt voksende kabelindustrien. Svakstrømskabler var det nemlig ingen norske fabrikker som hadde startet med. 

Elektrifiseringen av Norge pågikk for fullt, med svakstrømsinstallasjoner i bygg og boliger, og med en voksende apparatindustri som trengte kabler og spoler til nye produkter. Telekommunikasjonsnettet var også i vekst.

Kort tid etter starten flyttet fabrikken inn i lokaler i Munkedamsveien 5b. Etter 1924 ble Alf Wold Snilsberg eier og leder etter at broren døde. I 1934 flyttet produksjonen til et nytt industribygg ved Akerlsevla, i Christian Kroghsgate 32. Her fortsatte veksten med leveranser til bl.a. en ekspanderende radioindustri. Etter stagnasjon under 2. Verdenskrig skulle mye tas igjen både med installasjoner og apparater, og en ny stor vekstperiode ble innledet. Lokalene ved Akerselva ble for små.

Prisbelønnet industriarkitektur

Kabelfabrikken satset stort da det ble aktuelt å flytte fra Akerselva på begynnelsen av 1950-tallet. en ny fireetasjers blokk med en lav stor buehall på 1200 kvm. ble reist på Bryn, i  Brynsengfaret (tidligere Etterstadkroken 9). Bygget sto ferdig  i 1954, og arkitekten, Guttorm Bruskeland, ble tildelt Sundts premie, hvor de spesielle buetakene av betong ble særskilt fremhevet. 

Foto: wikimedia / etterstad.no / Vidar Berget

Da fabrikken ble nedlagt ble NEK-bygget stående tomt og utsatt for hærverk som ruteknusing og tagging. Nabolaget var urolige for den forfallende industribygningen, og eierne NCC stanset vedlikehold i påvente av omregulering. Lenge var planen å bygge en ny kontorblokk, men beholde den prisbelønte buehallen, som sto på Byantikvarens gule liste. Til slutt, rundt 2006, ble likevel alt revet for å gi plass til boliger.

Familiebedrift i vekst

NEK forble i familien Wold-Snilsbergs eie, etter 1947 under ledelse av Aage Snilsberg. Det var han som sto for flyttingen av bedriften til den hypermoderne anlegget på Etterstad som ble innviet i 1955, og fikk Sundts premie for god arkitektur. Da var det 80 arbeidere og funksjonærer i fabrikken, som også rommet et datterselskap, Elektrisk Spoleindustri.

Ved 50-årsjubileet i 1963 hadde NEK styrket sin stilling, og leverte stadig mer til radio- og fjernsynsindustrien, Televerket og installasjon og industri for øvrig. Eksporten var i vekst, og fabrikken ble utvidet. I 1973 var det 240 ansatte på Etterstad.

I 1973-74 etablerte NEK seg utenfor Oslo, slik som mange andre. Hensikten var imidlertid ikke å legge ned i Oslo, men å utvide produksjonskapasiteten. Den nye fabrikken på Årnes i Nes i Romerike ble bygd i tett samarbeid med Nes kommune, som i likhet med mange andre distriktskommuner arbeidet hardt for å legge forholdene til rette for attraktive industrietableringer.  NEK hadde da også vurdert mange alternative og fristende tilbud før valget falt på Årnes. Distriktenes Utbyggingsfond bidro også til at NEK-etableringen på Årnes ble gunstig finansiert.

På børs

Tredje generasjon Snilberg, Bård, styrte NEK inn i 1980-årene med fokus på vekst i utlandet. En fabrikk ble etablert i England, en fabrikk ble kjøpt i USA og en i Tyskland.  Ekspansjonen krevde kapitalutvidelse, og familieselskapet gikk på børs med en kontrollert aksjeutvidelse som skulle sikre familien fortsatt kontroll.

Børsnoteringen la likevel familieselskapet åpent for åttiårenes forretningeidealer med oppkjøp og strukturendringer. Ved 75-årsjubileet i 1988 kunne Bård Snilsberg konstatere at erkerivalen EB, som bestefaren hadde brutt ut fra for å starte for seg selv, hadde kjøpt aksjemajoriteten og satt familien på sidelinjen. Dette fikk store konsekvenser for NEK, som etter ABBs overtakelse av EB i 1989 ble ofret i den store restruktureringen av norsk elektrisk og elektronisk industri. Fabrikken på Etterstad ble nedlagt rundt 1990, mens fabrikken på Årnes fortsatte.

Det nederlandske konsernet Draka overtok EB Datakabel, som NEK-fabrikken ble hetende, og sammen med kabelfabrikken i Drammen som NEK hadde samarbeidet med om produksjon av fiberoptisk kabel, ble fabrikken på Årnes en del av et internasjonalt nisjeorientert kabelproduksjon, etter 2011 som en del av italienske Prysmian.

NEK Kabel som fortsatt familielskap

Selv om kabelfabrikken på Etterstad fikk sin endelikt etter EB-overtakelsen, var det ikke slutt på familiebedirften NEK. Det var nemlig bare de norske fabrikkene EB kjøpte, og NEKs satsing på fabrikker i England, Tyskland, USA og til slutt Sverige ga familiebedriften fortsatt liv i utlandet mot en avtale med kjøperne EB om karantene på det norske markedet. NEK beholdt opgså fabrikken Isoterm som NEK hadde etablert i Ringebu i 1972, som  produserte isolerte og frostsikre rør, oppprinnelig det såkalte Elvestad-røret.

Etter fem år var NEK Kabel tilbake som norsk salgsselskap, med Bård Snilsberg som hovedeier. Produksjonsdelen ved fabrikkene i utlandet ble skilt ut i et eget selskap, Goodtech, i 1993. Goodtech kvittet seg deretter gradvis med kabelproduksjonen utenlands og satset på nye forretningsområder innen miljøteknikk. NEK Kabel ble et rent salgs- og prosjekteringsselskap som brukte kompetansen i selskapet og eierfamilien til å skreddersy løsninger for store kunder ved å designe og skaffe spesialkabler. Det dukket også opp enklere kabler og plugger med NEK-navnet på emballasjen i vanlige forbrukerbutikker for elmateriell og kabler.  I 2013 var NEK kabel lokalisert i Lørenskog.

Tekst: Dag Andreassen, Norsk Teknisk Museum