Foto: Dag Andreassen / Norsk Teknisk Museum
En av produksjonshallene i Spigerverket, våren 2007. Her står ulike spikerklippemaskiner, til dels noen av god gammel årgang, og produserer ulike kvaliteter av spiker og stift i en høyt automatisert prosess.Det nordiske stålkonsernet Fundia så dagens lys i 1992 etter en fusjon mellom Norsk Jern Holding (det nye eierselskapet for Norsk Jernverk og gamle Spigerverket) og det tidligere finske statsselskapet Rauturuuki. Fundia videreførte stålverket på Mo, wirefabrikken i Mandal samt produksjon av armeringsnett og spiker som en videreføring av deler av produksjonen til Spigerverket i Nydalen. Fundia hadde også store produksjonsanlegg i Sverige for bl.a. spiker, og ville derfor selge den norske spikerproduksjonen for å unngå konkurranse.
Foto: Dag Andreassen
Spikerklippemaskin i Nydalen anno 2007I 1993 ble spikerproduksjonen i Nydalen solgt til et nytt selskap med det gamle navnet, og eieren var Freia-arvingen Per Throne-Holst som samme år hadde solgt sjokoladefabrikken til amerikanske Kraft Foods. Med seg på eiersiden hadde han svogeren Calle Kaas, som hadde vært sjef for CS-datterselskapet Fonas, og sto for driften av den tredje delen av gamle Spigerverket - den tradisjonsrike redskapsfabrikken, som etter CS-nedleggelsen var overtatt av finske Fiskars (Fiskars Norge). De 60 ansatte fikk tilbud om 20% av aksjene.
Både Christiania Spigerverk og Fiskars gikk bra i årene etter "gjenfødselen". Antall ansatte gikk gradvis ned, med produksjonen økte med nye investeringer i automatisert utstyr. Mot alle odds overlevde tradisjonsrik industriproduksjon av spiker, spader, hakker, trillebårer og sneskuffer på det gamle industriområdet, samtidig som det ble ombygd til Nydalsbyen med media- og IT-selskaper på alle kanter, hotell, utdanningsinstitusjoner og leiligheter.
Foto: Dag Andreassen
Råstoffet kommer til Nydalen i form av valsetråd p åtrommel, som så må trekkes ut (gjøres tynnere) til rett dimensjon for spikerklipping. Her settes en trekkestol opp, våren 2007Produksjonen av spiker i Nydalen i 2007 er en god illustrajson på hvordan det som ser ut som avindustrialisering i realiteten er en omstrukturering i tråd med den globaliserte industriutviklingen. Mens Christiania Spigerverk på høyden hadde vært en typisk "enhetsfabrikk", preget av samlet produksjon fra råstoff til ferdog produkt innenfor et avgrenset industriområde - fabrikken - var det nye Christiania Spigerverk et typisk eksempel på den moderne "nettverksfabrikken". Skrapstålet som tidligere kom inn portene i Nydalen med jernbanevogner for å starte vandringen gjennom smelting, valsing, trekking og klipping til ferdig spiker, ble skrapstålet etter nedleggelsen og samlingen i Mo i Rana i 1989 kjørt til Mo for smelting. Valsing og trekking kunne foregå i Finland eller Sverige etter samlingen av Jernverket og nordiske konkurrenter til den nordiske stålgiganten Fundia (Senere Ruuki). Tromler med trukket spikertråd ble i 2007 fraktet til Nydalen fra Finland, for ferdigtrekking, klipping, etterbehandling og pakking. Det ble produsert mer spiker i Nydalen i 2007 enn noen gang under gamle Spigerverket, men med bare en brøkdel av arbeidsstokken og plassen. 
Foto: Dag Andreassen
Foto: Norsk Teknisk Museum
Eiendom og bygninger i Nydalen ble solgt av Elkem til Avantor, som bl.a. Kjell Inge Røkke sto bak. Det nye Spigerverket fikk en 20 års leieavtale med Avantor for det gamle trådtrekkeriet, og det lå i kortene at produksjonen måtte avvikles etter dette. I 2007 ble selskapet solgt til svenske Gunnebo som la ned produksjon i Norge. Produksjonshallen ble raskt revet for å gi plass til et nytt stort kontorbygg og boliger i bakkant.
Dag Andreassen (c)2007-2012