Bakke Mølle

Da Spigerverket ble startet i 1853 var det både møller og tresliperi i Nydalen. Den omstridte predikanten og fattigmannsvennen Hans Nielsen Hauge startet Bakke mølle i 1811 etter et av sine fengselsopphold. (Det var ulovlig å drive forkynning utenfor kirkene.) Mølla skulle skaffe brød til byens mange fattige. Bakke Mølle brant flere ganger, og ble til slutt overtatt av Bjølsen Valsemølle. Etter hvert ble mølla helt omringet av det ekspanderende Spigerverket, og i 1941 ble den kjøpt opp og lagt ned. Spigerverket tok den i bruk som lager og rasjonaliseringskontor.

Grunnlagt: 1811

Avviklet: 1941

Adresse: Nydalsveien

Foto: Norsk Teknisk Museum
Foto: Oslo Museum
Bakke mølle ble anlagt av predikanten Hans Nilsen Hauge som grunnla den kristne bevegelsen Haugianerne. Hans Nilsen Hauge ble satt i fengsel i 1804 fordi han holdt gudelige forsamlinger uten tillatelse fra Sognepresten. Han slapp ut av fengselet i 1811.

Broren til Hans Nilsen Hauge bodde på gården Nedre Bakke i Nydalen ved siden av denne bygningen. Hans Nilsen Hauge dro dit etter fengselsoppholdet, og anla Bakke mølle. Folk mente at det var galskap fordi det ikke var nok fall i elva, men Hauge bygde en demning for å få fallet i elva så høyt som han behøvde. I 1812 fikk han levere korn til garnisonene (militære) i Christiania og tjente gode penger på mølla.

Hauge solgte mølla i 1824, og kort tid etter ble den ødelagt av flom. Den ble gjenoppbygd, men brant flere ganger, senest i 1924. Bygningen som vi står ved i dag ble bygget etter den store brannen. I 1932 ble mølla solgt til Bjølsen Valsemølle som i 1941 flyttet all aktivitet til Bjølsen. Dermed ble Bakke mølle nedlagt. Bygningen ble da overtatt av Christiania Spigerverk som bygde om huset til bl.a. kontorer.

Like nedenfor Bakke Mølle ved BI-studentenes idretts- og forsamlingshus ”Spikerboksen” er det laget en ny fin badeplass hvor man kan bade.

Rasjonaliseringskontoret i Bakke Mølle
Blant dem som fikk kontor i Bakke Mølle da Spigerverket overtok var den nye rasjonaliseringsavdelingen. Rasjonaliseringsekspertenes inntog i norsk industri skjøt særlig fart etter 1945. Bevæpnet med stoppeklokker, tidsstudieskjemaer og teorier om masseproduksjon og vitenskapelig organisering og ledelse skulle de hjelpe norsk industri til å bli mer lønnsom og effektiv, og mindre sårbar i stadig økende internasjonal konkurranse.

Rundt i produksjonlokalene i Nydalen og andre steder langs elva og resten av byen måtte arbeidere finne seg i å bli studert i detalj og målt og analysert mens de utførte oppgavene sine. Mange fikk hjelp til å organisere arbeidsoppgavene sine mer effektivt og på en mindre belastende måte, og mange møtte nye og strengere krav til effektivitet. Noen jobber ble overflødige.