Foto: Dag Andreassen, NTM
Akers Mekaniske Verksted (Agers mechaniske Værksted) ble startet i 1841, og kom i virksomhet i lokaler ved Øvre Foss på østsiden av Akerselva i 1842. Deler av de første lokalene er bevart ved de mer dominerende bygningene etter Christiania Seildugsfabrikk (hvor Kunsthøgskolen ble samlet fra 2003 til 2009).

Mennene som startet Agers mechaniske værksted tilhørte hovedstadens gründermiljø i 1840- og 50-årene, som var en særlig aktiv periode. Det var menn av forskjellige bakgrunner - militære, mekanikere, forretningsfolk, emedsmenn og akademikere som startet en rekke ulike foretak og fabrikker i denne perioden.

Orlogskaptein Peter S. Steensrup regnes som hovedmannen bak Akers mek. Han hadde en lang karriere bak seg som marineoffiser, og hadde blant annet i ung alder vært skipsfører på Norges første dampskip, Constitutionen. Han hadde også vært med på å bygge opp Marinesn hovedverft i Horten, som hadde tatt i bruk Norges første stasjonære dampmaskin i 1840 (kjøpt brukt i England, i dag utstilt på Norsk Teknisk Museum). Interessen for å bidra til modernisering av flåten med overgang fra seil til damp må dermed ha ligget nær fra start.

Steensrup ble verkstedets første bestyrer, og fra han mønstret av i 1854 var han fulltids engasjert i utvidelsen av Akers Mek og oppbyggingen verkstedet til det store verftet i Pipervika helt til sin død i 1863. Steensrup hadde en bred interesse for teknologi generelt, og var en av initiativtakerne bak Poyteknisk Forening i 1852.

De første ti årene bygde det mekaniske verkstedet seg opp fra en beskjeden start, på samme måte som de fleste mekaniske industribedriftene som startet på samme tid, og i motsetning til tekstilindustrien som gjerne startet med store investeringer i stor skala fra første stund. Ambisjonene til Steensrup og Akers mek var imidlertid store.

Fra mekanisk verksted ved Akerselva til skipsverft ved fjorden

Maleri av Akers Mek. av Jens Wang fra 1914, NTM 20552I 1854 fikk bedriften kjøpt eiendommen Holmen i Pipervika, i hovedstadens vestlige havn. Ved flyttingen hit begynte en systematisk oppbygging av bedriften til det som skulle bli et moderne verft for bygging og reparasjon av skip av stål med dampmaskin. Akers mek og Oslos andre storverft, Nylands i Bjørvika, hadde innen 1870 bygd 50 dampskip, halvparten av alle registrerte norske dampskip.

Utstillingsmedaljer fra Akers Mek., NTM 20540Samling verktøy for skipsbygging fra Akers Mek, NTM 16654

Nye produksjonsidealer forandrer verftene

Stabelavløp ved Aker Mek. 1939, Foto: NTMAkers Mek. Verksted i Oslo stilte seg etter 1950 i spissen for en modernisering av norsk verftsindustri. Det sentrale var en overgang til en satsing på nybygg som hovedbeskjeftigelse for verftene, fremfor en tradisjonell spredning av aktiviteten i verftsindustrien, som gjorde seg gjeldende selv i de største verftene. Reparasjoner og vedlikehold av flåten, hadde sammen med produksjon av et stort spekter av maskiner og utstyr for hele industrien preget den mekaniske industrien, inkludert verftene. Organiseringen av arbeidet ved verftene hadde vært preget av det britiske produksjonsidealet, som la vekt på "skreddersøm" og stor betydning av fagarbeidernes innsats. Ingeniørers rolle begrenset seg til konstruksjon av skipene og motorene. Dette betydde riktig nok mye arbeid ved tegnebordene i verftene rund omkring i landet. Selve byggeprosessen var i stor grad overlatt til håndverkerne og fagarbeiderne, som rådde grunnen på verftene.

Etter 1950, da det i større grad ble satset på nybygg ved de toneangivende verftene, ble det også funnet nye produksjonsidealer: Etter amerikansk mønster ble forbildene Henry Fords masseproduksjon og Frederick Taylors ideer om å rasjonalisere produksjonen gjennom bedre planlegging, organisering, styring og kontroll. Den store praktiske demonstrasjonen av denne produksjonsmåten hadde man sett i USAs skipsbyggingsindustri under 2. verdenskrig. I den norske verftsindustrien kom det amerikanske forbildet til å bety en stor omlegging i måten arbeidet med særlig nybygg ble organisert. Verftene ble "byråkratisert" ved at administrasjon, rasjonalisering, produksjonsplanlegging og kontroll ble viktigere enn tidligere tiders "håndverkerlandsbyer" som hadde ledet produksjonen.

Transportabelt sveiseaggregat fra Akers Mek., NTM 16669Sveising og produksjon av skip i seksjoner som ble satt sammen som et puslespill overtok for klinking og den tradisjonelle systematiske byggingen fra kjølen og opp. I stedet for at verftene la sin stolthet i at hvert skip skulle ha sin egen unike identitet - utseende og sjel - ble det nå etterstrebet å lage standardskip som det kunne produseres mange like eksemplarer av. I praksis betydde dette at ingeniørene marsjerte inn i verftene i hopetall, og ikke bare til tegnekontorene, men helt ut på beddingene for å lede og kontrollere arbeidet. Verftene fikk nye avdelinger befolket med ingeniører som planleggingsavdelinger, kalkylekontorer, akkordkontorer, arbeidsstudiekontorer osv. Utviklingen ble synlig i statistikkene ved at antall arbeidere i verftsindustrien nesten ikke økte mellom 1948 og 1968, mens antall funksjonærer ble fordoblet. I de mest moderniserte bedriftene var utviklingen enda mer dramatisk.

Fra verft til Aker Brygge

Foto: NTM 2006/6-26 / Dag Andreassen
En av de bevarte fasadene på sjøsiden av Aker Brygge, maskinhallen fra 1948Helt til 1960- og -70 årenes omstilling til bygging av supertankere og oljeplattformer fortsatte Akers mek å omstille seg til nye markeder. Den plasskrevende produksjonen av storskip og oljeinstallasjoner tvang imidlertid tidlig Aker til å etablere produksjonsenheter utenfor Oslo. Dette øfrts til slutt til at Akers mek. ble overflødig som produksjonsenhet i konsernet Aker, og eiendommen i Vika mer verdifull som byutviklingsprosjekt. I 1982 ble verftet lagt ned, og omformingen til Aker Brygge tok til. Det meste av produksjonslokalene til Akers mek (Nyland Vest) bl revet og erstattet av nye kontor- og forretningsbygg ut mot sjøen. De indre områdene ble bygd ut med til dels svært luksuriøse og kostbare leiligheter.

Innvielsen av Aker Brygge skjedde i 1986, på høyden i det som ble kalt jappetiden i Norge. Ny fart i en liberalisert økonomi i et Høyrestyrt Norge skapte et bilde av mange "nyrike", børsspekulanter, eiendomsutviklere og investorer som levde på kreditt, kjøpte seg inn i gamle industriselskaper og startet nye i nye bransjer som var i vekst, som telekom og media. Forbruk, uteliv og en mer luksuriøs livsstil dominerte mediebildet, og i dette bildet passet også Aker Brygge godt inn, med sine forretningsbygg, restauranter, butikker og luksusleiligheter. Samtidig ble den nye strandpromenaden et folkelig samlingssted for Olsofolk og turister, særlig sommerstid. 

 Antall ansatte 1957 ca. 2000. 1600 i verkstedet.