Oslos eneste høykjører heter Wilhelm Bull, og han har kjørt med hest og vogn her i byen i 40 år – helt siden 1914, sier han. Og grunnen til at jeg husker det årstallet, er at jeg kjørte forbi utstillingen på Frogner første gang jeg var ute med høylasset.
– Den gangen var det nesten ikke en bil å se i gatene, men det var ganske stor hestetrafikk, og jeg møtte stadig praktfulle landauere med flotte kusker i livré. Når jeg kjører i byen nå, møter jeg ikke en hest lenger, og trafikken er så overveldende at jeg helst tar lange omveier.
Nei, det var hyggeligere for oss med hester i gamle dager – da det kom en strøm av bønder langs alle innfartsveiene. Alle som hadde høy på lasset, dro til Ankertorget, der de fikk anvist plass. Og så var det et summende liv hele dagen. Bøndene la høyet ut over torget, og naturligvis sørget de for å at det peneste høyet lå på toppen. Men kjøperne lot seg ikke lure så lett. De stoppet foran hvert høylass, stakk armen langt inn i det, og dro fram en dott. Hvis den var like fin som det øvrige, ble det en lang rådslagning om prisen, og hvis det gikk i orden, dro de rett til nærmeste kafé for å drikke kjøpskålen. den måtte alltid drikkes, men så kostet den da heller ikke mer enn 10 øre. Jo, det var moro på Ankertorget i gamle dager.