Yngste søster begynte på Graah da hun var 15: "Veit du åssen det er på et veveri? Det er en som sitter foran meg og trer en sånn krok, da. Rennetråd! Så måtte jeg gi henne de trådene. Jeg satt med tusenvis av tråder hele dagen. Det kalte de for sendejente. Det var fjorten kroner uka. Klokka syv til halv fem. Og syv om løda'n til ett. Det var 48 timer det."

Storesøster forteller "Jeg kom borti maskiner. Det fikk du ikke lov til før du var 18 år. Men så søkte dem for meg, for jeg var visstnok litt rask, da. Og så kom jeg borti spolemaskinen. Det var maskiner alt sammen. Den tråden som skulle gå frem og tilbake, det er spoler. Da satt jeg og spola på maskiner i forskjellige farger. Det var i grunnen et moro arbeide, trivelig!

Jeg fikk seksten kroner og noe, jeg, den gangen. Og så fikk jeg akkord. Og jeg glømmer ikke første gangen jeg fikk det - jeg tror jeg fikk 35-36-37 kroner. Og kom hjem til mamma. Jeg husker jeg satt på kjøkkenet, så satt jeg med penga - vi fikk penger i poser den gangen, vet du. Mamma, hva skal jeg gjøre med disse penga, sa jeg. Jeg syntes jeg hadde så mye penger altså!"

Men alt var ikke like idyllisk: "Det har jeg tenkt på mange ganger, dissa maskinene som dem hadde nede på Knud Graah der. Søsteren min - hun blei jo syk der hu. Du vet, maskinen var full av lo - og olje. Det var jo ikke noe som het støvsugere. Tenk på den jobben!

Søsteren min, hun fikk plevritt der hun. Stengulv, vet du. Og da måtte a ligge på det kalde steingulvet også, og pusse disse maskina. Når hver bom var ferdig måtte maskinen pusses - bare med hånda altså! All den loa! Og så det bråket! Åh! Det var en svær sal, halve gården var fylt opp med maskiner- Akkurat når vi skulle ha frokost så blei det stille, da hørte jeg knappenåla omtrent, men når dem satte i gang igjen så var helvete løs. Du måtte stå helt borti øra skulle du prate. Ja det er ikke noe rart at en er blitt hørselshemma. Nei! Det er sikkert og, det."

(Kilde: Gro Røde: "Livet langs elva")